Satt fire år fengslet
Churchills nevø fanget i Narvik − Hitler trodde han hadde fått et super-gissel
En ung britisk journalist ble tatt til fange under britenes felttog i Narvik i 1940. Da Hitler fikk vite at tyskerne hadde fått tak i nevøen til Churchill, ble journalisten utnevnt til prominent fange nummer én.
Han ble passet ekstra godt på døgnet rundt, og følte seg som et sjeldent dyr i et spesialtilpasset bur. Nærgående vakter terroriserte ham alltid så han ikke skulle rømme. Giles Romilly var rasende over de spesielle fangeforholdene som ble ham til del i middelalderslottet i Colditz. Han kastet støvlene sine mot døren og klistret papir foran kikkhullet. Tegnene på klaustrofobi begynte å komme: De massive festningsmurene presset seg nærmere og nærmere kroppen hans. Det ble vanskelig å puste.
Festningen Colditz som lå på en høyde ved elven Mülde, sør for Leipzig, var nazistenes VIP-fengsel. Hermann Göring regnet fengselet som fluktsikkert. Men da hadde han neppe tatt høyde for at fangene − hovedsakelig driftige og lynskarpe allierte offiserer, ikke så for seg å tilbringe resten av krigen som gisler i et tysk middelalderslott.
Giles Romilly var journalist og krigsreporter. Han ble tatt til fange i Narvik i mai 1940 mens han var på jobb for Daily Express. Da Adolf Hitler fikk greie på hvilken mann tyskerne hadde fått i garnet, klekket han umiddelbart ut en plan om å kunne bruke Romilly som en brikke i et spill med Winston Churchill. Giles Romilly ble ikke sluppet og sendt tilbake til England som de øvrige britiske krigsfangene i Narvik.
Han ble sendt til Colditz av én grunn: Moren hans var en yngre søster av Clementine Churchill, Winston Churchills kone. Denne familieforbindelsen gjorde ham i tyskernes øyne til en ekstra betydningsfull fange og et potensielt verdifullt aktivum. Winston Churchills nevø Giles Romilly ble tildelt rollen som gissel som kunne frigis mot løsepenger – eller brukes for å påvirke den britiske statsministeren.
Kjente ham knapt
Men her forregnet nazistene seg. Churchill kjente knapt nok til Giles Romilly, som han bare pleide å omtale som «guttungen til Nelly». Det lille som var av kjennskap, bidro ikke akkurat til å gjøre hans følelser for nevøen varmere.
Som skolegutter på Wellington College hadde Giles og hans like rebelske bror Esmond distribuert kommunistiske brosjyrer og etablert en radikal avis «som skulle kjempe for framskrittets krefter og bekjempe de reaksjonære kreftene på alle fronter».
Giles kalte seg pasifist, og nektet å gå inn i det frivillige utdannelseskorpset Officers Training Corps. I 1934 trykket Daily Mail en artikkel om de kommunistiske Romilly-brødrene under overskriften «Kostskolens røde fare! Moskva forsøker å forderve gutter».
Giles var til stede som reporter under borgerkrigen i Spania mens broren kjempet i de internasjonale brigadene mot Francos nasjonalister. I 1937 hoppet den sovjetiske etterretningsoffiseren Walter Krivitskij av til Storbritannia. Han avslørte overfor M15 at sovjeterne hadde vervet en ung britisk aristokrat som spion. Krivitskij husket ikke spionen het, bare at han var sendt til Spania av sine russiske spionførere. Dekkhistorien var at han var i Spania som journalist, men hans ordre var å ta livet av general Franco.
Den britiske sikkerhetstjenesten lot seg overbevise om at denne kostskoleutdannede kommunisten og vordende attentatmannen måtte være Giles Romilly. Han ble satt under overvåkning. Men M15 tok feil. Mannen som sovjetisk etterretning hadde vervet var Kim Philby, som senere skulle bli den mest beryktede spionen i britisk historie.
Romilly var en kommunistisk overløper, under mistanke for å være sovjetisk agent, og en skamplett for sin aristokratiske familie. Men selv om han ikke hadde vært noen av delene, ville Winston Churchill aldri ha sett på en fange som spesielt betydningsfull bare fordi han var en slektning gjennom giftermål.
Altfor slu politiker
Statsministeren var en altfor slu politiker til å drive med den slags favorisering. Dette forsto ikke tyskerne. De forble overbevist om at visse fanger av god familie eller med viktige forbindelser, var mer verdt enn andre. Derfor måtte de voktes bedre.
Romilly var den første av fangene tyskerne omtalte som «prominente», personer som på grunn av sin avstamning eller sosiale status ble holdt samlet i Colditz under de strengeste sikkerhetsforanstaltninger.
Nazistene så på prestisjefangene slik en kidnapper betrakter sitt offer; som verdifulle ressurser som kunne byttes eller frigis mot løsepenger. De måtte passes godt på frem til den dagen de ikke lenger var til nytte. Det innebar at fangene med utpressingspotensial ikke under noen omstendighet måtte få anledning til å rømme.
Da Romilly ankom Colditz, så de andre fangene en mann med guttaktig ansikt og lyseblå øyne, så forskjellig fra sin onkel som han kunne få blitt. Han ble sperret inne i en celle i enden av en lang steingang.
Overveldende følelse
«Følelsen av å være innesperret var overveldende», noterte han. Nede i gården «tråkket en broket forsamling omkring på brosteinene som skikkelser fra van Goghs tegning fra asylet». Det var gitter foran vinduet, og karmen var hvitmalt på utsiden, slik at vaktene lett kunne se hvor den mest dyrebare fangen befant seg.
Etter at Romilly var låst inn for kvelden, sto en vakt utenfor i gangen. Vakten ble avløst annenhver time. Vaktene holdt øye med ham gjennom et kikkhull i døren. Han fikk ikke forlate innergården for å bli med i parken.
«Disse foranstaltningene virket illevarslende fra første stund,» skrev den unge engelskmannen.
Ordren fra Wehrmachts overkommando var klar og tydelig: Kommandanten og sikkerhetsoffiseren står til ansvar for Romillys sikkerhet med sitt liv. Et fotografi av Romilly ble hengt opp i vaktrommet. Det ble forventet at alle vaktene gjorde seg kjent med hvordan han så ut. De levde i stadig frykt for at han skulle greie å stikke av. Derfor gikk de inn i cellen hans to-tre ganger hver natt og dro sengeteppet til side for å forsikre seg om at han ikke hadde forsvunnet på magisk vis.
Privilegert mareritt
Romilly fikk bedre mat enn de andre fangene og fikk lov til å ha grammofon på cella. Men selv betegnet han sin situasjon som et privilegert mareritt. Han visste at de privilegerte fangene var spesielt utsatt, ettersom den beskyttede tilværelsen bare varte så lenge de hadde en verdi. Disse mennene var forhandlingskort. På et eller annet tidspunkt skulle de løses inn.
Et fengsel vil alltid være preget av intense nervepåkjenninger. I Colditz hvor en eiendommelig sammensatt gruppe mennesker bodde tett på hverandre, og handleføre menn var henvist til en tilværelse i ørkesløshet, var det indre presset enda mer følbart enn i andre leire. Romilly kjente på hvordan «den voldsomme og uforløste spenningen fra en aggressiv, ekstrovert ånd slo utover, uten å finne rom, for så å slå innover igjen. Til tider fortonte denne spenningen seg så sterk at den truet med å slå sprekker i slottsmurene». Skrev han i en bok om fangetilværelsen, utgitt i 1952.
Til tross for den harde bevoktningen, greide Giles Romilly å rømme til slutt. Men det skjedde ikke før fangene skulle overføres til en annen leir i april 1945. Sammen med en nederlandsk offiser firte han seg ned de 27 meterne fra festningsvollen til vollgraven i ly av nattemørket. Etter mange strabaser greide de å komme seg i sikkerhet. Magda, en kvinne som bodde i utkanten av München, holdt dem i skjul til de kunne melde seg for amerikanerne.
Totalt 32 fanger lyktes å rømme fra Colditz. Metodene varierte fra forkledning, tunneler og bestikkelser. Til og med forsøkte noen fanger å bygge et seilfly.
Fire fanger rømte ved å kutte seg gjennom gitrene på fangenes kjøkken. Men lett var det ikke å rømme. Et av de mer omfattende prosjektene var tunnelen Le Metro, som ni franske offiserer bygde fra bunnen av en sjakt. Den gikk fra toppen av slottets klokketårn. Byggingen tok ti måneder, men ble oppdaget kun to dager før den planlagte flukten.
Sleip SS-general
I sluttkaoset i førerbunkeren ga Hitler ordre om at alle de prominente fangene skulle skytes.
SS-general Gottleb Berger fikk ordren, men han var sleip nok til å skjønne at hvis han boikottet den, kunne han kanskje unngå å bli dødsdømt av de allierte.
Derfor sørget han for å løslate de prominente offisersfangene, og arrangerte en surrealistisk avskjedsfest for dem, med masse mat og godt drikke – før de ble overlatt til amerikanerne.
Hans SS-folk transporterte de prominente til Inntal i Østerrike under et nøytralitetsflagg. Derfra var veien kort til friheten hos amerikanernes 53. divisjon i Innsbruck.
Giles Romilly greide aldri – mentalt – helt å flykte fra Colditz. Han beskrev de fem årene han var hjemmefra som et bunnløst hull.
Led av klaustrofobi
Etter krigen vendte Romilly tilbake til forfatterskap og journalistikk – uten nevneverdig suksess. Nervene etter den innestengte tilværelsen i Colditz plaget ham for mye. Klaustrofobien ble uutholdelig, og han hadde en sterk angst for menneskemengder. Livet hans var på mange måter ødelagt. Han ble avhengig av sterke, vanedannende angstdempende medisiner som legene skrev ut til ham. Det gikk utforbakke med ekteskapet, og i 1963 kidnappet han de to barna sine og rømte til USA. Ett år senere sendte han dem tilbake. Ekskonen tok alt han hadde av eiendom og verdier. Churchills kommunistnevø tjente til livets opphold ved å selge oppslagsverk og bibler på dørene.
Romilly døde i ensomhet på et hotellrom i Berkeley i California i 1967 av en overdose. Han ble kun 50 år gammel.
Kilde: «Fangeslottet Colditz» av Ben Macintyre.
Denne saken ble første gang publisert 10/03 2023, og sist oppdatert 03/05 2023.
