"Meteor" – Norges glemte skipskatastrofe
Brannmysteriet som ble tiet i hjel
Esther Stina (70) overlevde katastrofebrannen om bord på MS «Meteor», og hun så den antatte brannstifteren. Men norske myndigheter iscenesatte en dekkoperasjon for å få mordbrannen til å fremstå som en ulykke.
Øverst på stueveggen i det velstelte grønne huset på Bunes i Nesseby i Finnmark, henger et gammelt svart-hvitt-bilde av cruiseskipet «Meteor» Den kraftige svarte rammen viser med symbolsk kraft at her, 22. mai 1971, om bord i Det Bergenske Dampskibsselskabs hvitmalte stolthet, satte 32 mennesker livet til i den til da verste katastrofen på et norsk skip siden krigen.
I dag er brannkatastrofen så godt som glemt. Det er ikke sporene etter dekkoperasjonen norske myndigheter iscenesatte og betalte for etter brannen.
For de opplysningene fikk offentligheten aldri vite noe om.
32 døde på minutter
Esther Stina eier bildet av MS «Meteor» som henger på veggen i det grønne huset. Med respekt og varsomhet berører hun bildet. Hun var messepike og hadde vært syv måneder om bord før brannen på skipet. Den gang var hun 21 år.
I juli fylte den energiske, lille damen 70 år. For den vevre og unge messepiken klarte å redde seg ut av brannen. Det hun observerte katastrofenatten, gjorde henne til nøkkelvitnet som kunne kaste lys over hvorfor cruiseskipet ble rammet av den eksplosive brannen.
– Brannen ble påsatt! Det er jeg så forbannet sikker på, sier Esther Stina med ettertrykk.
Men den historien skulle ikke bli kjent. Det sørget norske myndigheter for gjennom innleie av utenlandske advokater, påvirkning av kanadiske myndigheter, tilstelning på tennisklubb for norske skattebetaleres regning og ferieinvitasjon til en sentral kanadisk politisjef med frue.
Død baker anklaget
M/S «Meteor»
Bygget ved Ålborg Værft A/S, levert 1955 til Det Bergenske Dampskibsselskab.
Lengde: 86 meter
Bredde: 13,7 meter
2.856 brt.
Toppfart: 18 knop.
Seilte som hurtigruteskip,
som reserveskip på rutene Plymouth–Madeira, Bergen–Newcastle/Rotterdam, senere i cruisetrafikk til Nordkapp og Svalbard. Fra 1958 utelukkende i cruisetrafikk; Middelhavet og Karibia om vinteren og Norskekysten om sommeren.
Rammet av brann i Georgia-stredet utenfor Vancouver 22. mai 1971. 32 besetningsmedlemmer omkom.
For i og med at brannen om bord på MS «Meteor» fant sted i kanadisk farvann, ble katastrofen etterforsket av kanadisk politi. De fant raskt en behendig årsak og syndebukk: Skipets baker.
«Meteors» 52 år gamle baker hadde 2,1 i promille da han døde. På lugaren hans gjorde etterforskerne flere funn de mente var mistenkelige: 16 tomme ølbokser, 16 sneiper i et askebeger og en stor teddybjørn i overkøyen.
Kanadisk politi konkluderte med at bakeren, som bodde alene på lugaren, akkurat denne gangen hadde lagt seg i overkøyen, selv om han alltid sov i underkøyen. Her må han ha røkt på sengen og sovnet. Ilden må deretter ha spredt seg gjennom taket og videre rundt i mannskapsavdelingen, mente kanadisk politi.
Det var en årsaksforklaring som passet mange, ikke minst norske shippinginteresser.
Den hadde bare én svakhet:
Forklaringen kunne ikke være riktig.
Synderegister
Rederi-havari
Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS), byens stolthet, opererte skip på alle verdenshav. Men så kom problemene.
I perioden rundt katastrofen på «Meteor» var BDS preget av uro i ledelsen og svært dårlige økonomiske resultater.
Driften av «Meteor» var katastrofalt dårlig. Passasjerskipet var håpløst gammeldags, og var underhånden lagt ut for salg, og tre uker før brannen hadde eierne bestemt at hun skulle legges i opplag etter endt 1971-
sesong i Alaska.
Den endelige beslutningen skulle tas 25. mai 1971, men den ekstraordinære generalforsamlingen ble avlyst som følge av skipskatastrofen.
Etter brannen ble det utbetalt fem millioner kroner i forsikringsoppgjøret. Et gresk rederi kjøpte det brannskadede skipet for en million kroner.
Dollar- og oljekrisen på begynnelsen av 70-tallet fikk BDS til å smuldre opp. Fra 1990 eksisterer BDS kun formelt under eierskap.
− Navnet og selskapet fulgte med da vi kjøpte rederiets lokaler. Aktivitet i selskapet har det ikke vært siden vi overtok, sier administrerende direktør i A/S J. Ludwig Mowinckels Rederi, Geir Belsnes.
Også norske eksperter gikk inn for å granske katastrofebrannen. Den norske undersøkelseskommisjonen hadde innledningsvis et nært samarbeid med kanadierne, og var i begynnelsen enige i baker-teorien.
Men brannsjef Martin Roa fra Stavanger, og sjef for Kripos-laboratoriet, Odd Haugen fra Oslo, samt skipsinspektør Einar Røsvik, Bergen, fant mer:
• Brannalarmen om bord virket ikke.
• Alarmtavlen på broen var skjult.
• Slukkeutstyret var gammeldags.
• Mannskapet hadde liten eller ingen opplæring i praktisk brannslukking.
• Det ble kun gått brannvakt én gang i timen, ikke to som påkrevet.
Fikk aldri svar
Trygve Bjørkhaug mistet storebroren Jonny i brannen på «Meteor».
Jonny Bjørkhaug var bare 17 år da han omkom inne på lugar 5. Fem måneder tidligere hadde han og en kamerat mønstret på.
− Da Johnny døde, forsvant en av pilarene i livet. Plutselig var det jeg som var storebror for seks søsken, sier Trygve Bjørkhaug (64).
Etter brannen engasjerte faren, Henry Bjørkhaug, seg i å få svar på hva som hadde skjedd. Han var selv sjømann og skrev flere brev om dette til rederiet, men stanget hodet i veggen. Ingen ville påta seg noe ansvar.
− Han var spesielt opptatt av den manglende sikkerheten om bord, forteller Trygve Bjørkhaug.
Etter farens død satte Trygve seg inn i saksdokumentene som faren hadde samlet i en kasse. Ekteparet tviler på at de noen gang vil få alle svar om hva som skjedde.
− Vi lurer på hvorfor det ble lagt lokk på det hele. Hvorfor forvrenge det som kanskje er en helt annen sannhet enn det som ble presentert for offentligheten? undres de.
«Meteors» kaptein Alf Mørner ble hyllet for sin store innsats under slokningsarbeidet som tok 42 timer. Hans barnebarn Bjarte Mørner Tveit laget for drøyt 10 år siden en dokumentarisk film om sin bestefar. I filmen hevder Mørner Tveit: «Jeg har bestefars brev til bestemor der han tror at eierne satte fyr på skipet for å innkassere forsikringspengene.»
Alt kaptein Mørner trodde på og kjempet for gikk opp i røyk den mainatten i 1971. Bjarte Mørner Tveit sier til Vi Menn at han aldri har mottatt noen reaksjoner på kommentaren om påstanden om forsikringssvindel i bestefarens brev.
• Ingen på broen visste hvordan man skulle varsle over skipets høyttaleranlegg.
• I det delvis ombygde lasterommet der mannskapslugarene lå, var det brukt særdeles brennbare materialer.
« Brannen ble påsatt! Det er
jeg så forbannet sikker på!
• Flere branndører sto åpne, festet i kroker.
• Det var mer enn 10 meter til nødutgang, i strid med krav i forskriftene.
• Dørene mellom mannskapskvarterene og passasjeravdelingen var blitt låst, og ingen nødnøkkel var tilgjengelig.
• Dørene kunne forseres via et sparkepanel, noe mannskapet ikke var gjort kjent med. (Syv omkomne ble funnet ved disse rømningsveiene)
Om ikke alarmen hadde gått brannatten, gikk den nå.
Anseelse truet
Funnene gjengitt i granskningskommisjonens rapport, var i seg selv alarmerende: Ikke bare kunne de brukes mot Det Bergenske Dampskibsselskap i rettssaker om erstatningsoppgjør. Om funnene ble offentlig kjent, var de også egnet til å skade norsk sjøfart og norsk sjømannskap.
– Norske rederier hadde dessuten nettopp sluppet inn på det amerikanske cruisemarkedet på grunn av sitt ry for høy sikkerhet, etter en brannskandale på et Panama-registrert cruiseskip fem år tidligere, sier sjøfartshistoriker Dag Bakka jr.
Kanadiske aviser var fylt med overskrifter om fyll og sjalusidramaer blant mannskapet på «Meteor». Det ble ikke bedre av at norske myndigheter sendte en egen «mordbrann-kommisjon» for å granske katastrofen.
Noe måtte gjøres.
« Kan se ut som at interessentene hurtigst mulig “skal begrave liket”.
« ... av den største viktighet for bevarelse av norsk skipsfarts renommé i Canada og USA med de konsekvenser dette har for fortsatt fremgang og tillit, ikke minst når det gjelder cruisefarten i disse farvann», skrev generalkonsul Knut Myre ved det Kongelige norske Generalkonsulat i Vancouver. Det hemmeligstemplede brevet var stilet til den norske granskningskommisjonens leder, lagdommer Kristian Fredrik Myrdahl, Trondheim.
Tåkelegging
Vi Menn har gått igjennom alle tilgjengelige dokumenter om «Meteor»-brannen på både Riksarkivet og Bergens Byarkiv, som oppbevarer arkivet etter Det Bergenske Dampskibsselskab. Dokumentene viser en dekkoperasjon som involverte både norske og kanadiske myndigheter, advokater, dommere og politi – og flere norske departementer som endte med regningen for operasjonen.
Først ble vitner ryddet unna. Utover en minnegudstjeneste i Vancouver, ble det ikke gjort annet enn å sende sjøfolkene raskest mulig hjem.
Deretter startet arbeidet med å unngå at kanadiske myndigheter fikk mistanke om kritikkverdige eller straffbare handlinger om bord på «Meteor» før dødsbrannen.
Tåkeleggingen ble ledet av generalkonsul Knut Myre. Han kastet seg rundt og engasjerte advokatene Gordon og Volrich, to av de beste advokatene i den kanadiske delstaten British Columbia, til den rettslige høringen i Coroner’s Court, som skulle ende i en kjennelse om dødsårsaken til omkomne.
Overbeviste dommerne
«De hadde evnen til å oppdage og anvende de best mulige midler til å overbevise om den norske sjømannsstands dyktighet og norsk skipsfarts høye tradisjoner og store krav til skip, utstyr og mannskap.» skrev generalkonsul Myre hjem.
Enden på visa ble at Coroner’s Court erklærte at de 32 som døde hadde vært utsatt for en ulykke. Kapteinen og mannskapets innsats under 36 timers slukningsarbeid ble behørig hyllet.
«Det er tilstrekkelig å ta for seg juryens kjennelse for å bli klar over den store betydning advokatenes innsats hadde for norske interesser», skrev generalkonsulen.
« Men hva fikk vi? Jo, 20.000 kroner, en måneds hyre, et klaps
i ræva – og gå hjem og slapp av!
Viktigst: Advokatene oppnådde at det ikke ble avholdt sjøforklaring i hovedstaden Ottawa. En slik sjøforklaring var vanlig praksis etter skipsulykker med dødsofre, og der det forelå mistanke om brudd på regler om sjødyktighet og sikkerhet til sjøs. Og, ikke minst: når det forelå mistanke om at ulykken kunne skyldes kriminelle handlinger.
Med en død, stupfull baker med bamse i overkøya som syndebukk, ble norsk shippings ære berget.
Tennis-fest
Generalkonsul Myre sørget også for å pleie bekjentskaper i mektige kretser i Canada. Han inviterte blant annet Vancouvers politiinspektør Thompson og frue til et opphold i Norge senere samme år.
Myre organiserte også en tilstelning i den lokale tennisklubben. Etterpå fikk han instruks av den norske granskningskommisjonens formann, lagdommer Kristian Fredrik Myrdahl, om at utgiftene skulle dekkes av kommisjonen og deretter dekkes av Justisdepartementet.
Mannen i døren
Men den norske granskningskommisjonen ble etter hvert overbevist om at bakerens røyking på senga neppe kunne være årsaken. Ikke minst talte Ester Stinas observasjoner brannatten for en helt annen opphavsmann.
– Denne karen åpnet døren til min lugar en liten halvtime før brannen Han må ha sett både meg og min lugarvenninne som lå og sov. Men han bare kikket inn og lukket døren. Hvorfor? undrer Esther fortsatt.
På mannens egen lugar ble det senere funnet en halv flaske brennevin. På brannstedet ble det også funnet en smeltet terpentinkanne. I et intervju 17. juni 1971 med den velrenommerte Vancouver-avisen The Sun, uttalte laboratoriesjef Odd Haugen fra Kripos at han hadde kommet til at Esther Stinas forklaring måtte være sentral.
Brannen måtte ifølge de norske etterforskerne ha oppstått i et dusjrom vis-à-vis lugar 27 der Esther Stina bodde.
– Det var ingen dør der, kun et gammelt dusjforheng, forklarer hun.
De norske etterforskerne mente man kunne se bort fra elektrisk årsak, selvantennelse likeså:
«Det eneste mulige, men også mest sannsynlige brannårsak (...) er en eller annen form for bruk av bar ild, f.eks. fyrstikk, lighter eller lignende.» Altså en villet handling, selv om uaktsomhet ikke kunne helt utelukkes.»
Nordmennenes konklusjon ble diplomatisk delikat. For deres kanadiske kolleger holdt på teorien om ulykke, skapt av den fulle bakeren.
« ... kommisjonen (vil) presisere at de innvendinger den er kommet med, ikke er eller må oppfattes som noen kritikk.» presiserte de norske granskerne.
Hemmeligstemplet
Konklusjonen utgjorde en trussel for mer enn ømme kanadiske tær: Anstrengelsene for å unngå en kanadisk sjøforklaring kunne vise seg å være forgjeves.
Nesten 10 måneder etter katastrofen informerte byråsjef i Justisdepartementets administrative avdeling, Agnes Nygaard Haug: Overfor utenlandske myndigheter (inkludert i Canada) «må være tilstrekkelig å få en oversettelse av den såkalte IMCO (den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, red.anm.)-rapporten som Sjøfartsdirektoratet skal utarbeide».
I Norge fikk offentligheten presentert konklusjonen i en nøktern pressemelding. Detaljene ble hemmeligstemplet av Justisdepartementet da granskningskommisjonens rapport var klar i november 1971.
Politiet i Bergen fikk rapporten, men henla katastrofebrannen 5. februar 1972 som «intet straffbart forhold» – uten at Bergenspolitiet hadde foretatt noen som helst etterforskning av katastrofen.
Ingen stilte kritiske spørsmål eller forlangte svar på hvem som hadde satt fyr på hva, og hva motivet kunne være. Men blant norske skipsfartseksperter rådet oppgitthet og resignasjon. Bergens egen skipsinspektør, Einar Røsvik, skrev i sin beretning om katastrofen:
«Det er karakteristisk hvor abstrakt det hele er når samtlige «forskerteam» konkluderer med forskjellig arnested og uenighet om brannårsaken.»
Ventet på foreldelse
Rapporten ble holdt tilbake så lenge at overlevende og etterlatte ikke kunne bruke den som juridisk grunnlag for søksmål. I Bergen satt rederne musestille og ventet på at erstatningskravene skulle bli foreldet etter ett år. I brev til norske pårørende skrev Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) at rederiet etter loven kun var forpliktet til å bære utgiftene for den formelle begravelsen eller urnenedsettelsen.
I et brev 24. februar 1972 fra BDS-advokat, høyesterettsadvokat Knut Magnus, til forsikringsselskapet Skuld, kom bekymringen til uttrykk: «Meteor» var rett nok formelt var eid av et eget selskap der BDS bare eide 10 prosent. Likevel fryktet advokaten at BDS kunne havne i skuddlinjen dersom pårørende anla erstatningssak i USA. I så fall kunne det bli tatt arrest i et annet av BDS-skipene.
Advokaten hadde kjent på usikkerhet rundt rederiets taktikk i saken:
«Det har vært min lille frykt at det utad kan se ut som at interessentene hurtigst mulig «skal begrave liket» og at en slik fremgangsmåte kanskje kan synes uheldig overfor en amerikansk domstol», skrev Magnus.
Da ettårsfristen var ute, meldte Skulds administrerende direktør til BDS at faren for erstatningskrav nesten var over: De pårørendes advokat i USA hadde ikke aksjonert:
«Han kan følgelig ikke reise sak i Canada og heller ikke i amerikanske stater som har 1 års preskripsjonstid.»
De eneste som ikke hadde advokater til å bistå seg, var de etterlatte. Det ble aldri noe rettslig oppgjør, ingen oppreisning eller erstatning. Det gjør Esther Stina opprørt den dag i dag:
– Jeg mistet kjæresten min og andre mistet sine forsørgere. Men hva fikk vi? Jo, 20.000 kroner, en måneds hyre, et klaps i ræva – og gå hjem og slapp av!
Tok regningen
Generalkonsul Knut Myre i Vancouver satt igjen med en regning på snaut 40 000 kroner for bistanden fra de kanadiske advokatene. I departementet mente byråkratene at BDS burde ta regningen. Men Bergensrederiet hadde ikke bedt om bistand, og hadde dessuten hatt sin egen advokat til å bistå seg.
Først etter en lang saksbehandling i en rekke etater, departementer og hos regjeringsadvokaten, fant Finansdepartementet et smutthull for å dekke regningen.
– Husker ikke
De fleste som var involvert i norske myndigheters behandling av «Meteor»-brannen er i dag døde, og kan derfor ikke svare for vurderingene som ble gjort. Men én lever fortsatt: Den gang byråsjef, siden førstelagmann og konstituert høyesterettsdommer Agnes Nygaard Haug. 86-åringen bedyrer overfor Vi Menn at hennes hukommelse er «meget klar». Men:
– Det er ikke noe jeg kan fortelle deg som du kan ha nytte av.
– Husker du noe om kontakten med generalkonsul Knut Myre i Vancouver?
– Nei, det navnet sier meg absolutt ingenting. Jeg husker ikke at jeg noen gang hadde noe forhold til dette, sier Nygaard Haug og avslutter samtalen.
Én som ikke har glemt, er Esther Stina. Hun kjenner fortsatt på sinne etter 48 år. Tiden er overmoden for at noen undersøker saken på nytt, mener hun:
– Det må undersøkes hva som faktisk skjedde. Man kan ikke gå i all evighet og tenke på dette, med alle traumene, marerittene og frykten for røyklukt; «Meteor»-lukt, som jeg kaller det. Jeg klarer ikke engang å se på TV når de viser noe som brenner.
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2019, og sist oppdatert 28/08 2019.
