Dødelig trangt i døren
Brannkatastrofene som forandret hverdagen vår
130 døde: Folketro og ubetenktsomhet kan ha ført til to av de største branntragediene i norsk historie.
Irritasjonen stiger fort når vi en sjelden gang treffer på en utgangsdør man må trekke til seg på vei ut i friluft. For det er så sjelden at vi både dytter, sparker eller smeller skulderen i døren før vi skjønner tegningen.
Vi kan takke 116 forkullede lik i ruinene til Grue kirke i 1822 for at vi tar det som en selvfølge at ytterdører flest går utover.
De samme 116 er årsaken til at brudepar kan gå side om side ut av kirken etter vielser også.
De 116 som møtte døden i døren kunne likevel ikke forhindre at nye 14 mennesker omkom i en brannkatastrofe 164 år senere, denne gang på Hotell Caledonien i Kristiansand.
For også i denne brannen skulle noe så tilsynelatende trivielt som dører bidra til å øke katastrofens omfang.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Én vei fra kvinnegalleriet
Stavkirken på Grue var bygget på 1200-tallet. Korskirken som sto tett inntil elven Glomma lengst øst på Østlandet, var som stavkirker flest. Den var dimensjonert etter datidens befolkningstall og med tanke på at kun de troende skulle komme inn uten at onde ånder − for ikke å snakke om Satan selv − skulle slå følge. Inngangsdørene var derfor både smale og slo innover.
Et av få moderniseringstiltak var montasjen av noen få og små vinduer med grønt glass, plassert høyt oppe på kirkeveggen.
Kirkelyden satt på 23 trange benker i langskipet mens storbønder og de bedrestilte hadde egne balkonger og losjer med egen trapp og dør på bakkeplan. På de store galleriene satt de unge og ugifte tjenestefolkene; mennene mot sørveggen og kvinnene på motsatt side.
Trappen ned fra kvinnenes galleri endte ved døren til sakristiet. Når folk i langskipet reiste seg fra trebenkene for å forlate kirkebygget gjennom sakristidøren, trakk de døren til seg − og sperret dermed utgangen fra galleriet samtidig. Kvinnene måtte vente tålmodig på tur.
Kirken var innsatt med så mye tjære at den må ha stinket! Beregninger viser at det fra 1600 til 1822 ble brukt 17 tonn tjære. Det ble sagt at kirken besto av like mye bek som trevirke.
1. pinsedag 26. mai 1822 var en flott og varm forsommerdag med skyfri og knallblå himmel. Riktignok blåste det kraftig fra sørvest. Slik hadde været vært i ukevis, og folk var glade for at ikke Glomma gikk over sine bredder, slik den ofte gjorde på denne tiden.
− Over 600 mennesker var inne i kirken. Den var helt proppa full, forteller lokalhistoriker Magne Ivar Mellem til Vi Menn.
Les også: (+) Denne bygningen skjuler et mørkt kapittel i norsk industrihistorie
Spåkonas fulltreffer
Mellem forteller at en gammel spåkone hadde forutsett at noe skulle skje med kirken i pinsen. Siden 1735 hadde det vært tvungen kirkegang etter Christian VIs helligdagsforordning. Spåkonens varsler gjorde likevel at enkelte valgte å trosse fremmøteplikten.
Høymessen i dunkel belysning hadde forløpt udramatisk. Klokken nærmet seg 11 og sogneprest Iver Hesselberg var på slutten av sin preken. Da brøt helvete løs.
Kirkelyden hørte først et brak. Noen trodde kirketårnet hadde blåst ned i den sterke vinden. Andre tenkte på torden.
Uoppklart
Trass i en utlovet belønning på 300 daler, ble kirkebrannen i Grue aldri oppklart.
Etterforskningen konkluderte kun med at brannen oppsto på utsiden. Sognepresten mente gnister fra et fyrfat var årsaken. I den sterke vinden skulle det blåst en gnist som antente kirken.
− Når det først tar fyr i slikt materiale, blir det kjapt dramatisk når det er høydeforskjeller og rik tilgang på oksygen, sier lederen for brann- og kjemiseksjonen hos Kripos, Håvard Haftor Arntzen.
− Jeg har aldri hørt om selvantennelse av tjæregasser. Den er både brennbar og eksplosiv – men det må nødvendigvis ha vært en tennkilde.
Oberstløytnant Svend Arntzen sprang ned fra sin private balkong og observerte en klar ildstråle på størrelse med en sølvskilling som pilte oppetter kirkeveggen og helt opp til spiret.
Et vindu høyt oppe på sørveggen eksploderte. Fra utsiden kunne man se flammer og røyk velte ut. Samtidig sto døren på sørveggen åpen og ga flammene næring mens folk kjempet seg ut inntil åpningen var omspent av flammer.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Hoveddøren var uråd å komme ut av: Fortvilte mennesker presset mot den innoverslående døren som dermed ikke lot seg åpne. Folk løp deretter mot den nordlige døren som gikk inn i sakristiet. Gangen ble straks fullpakket. Kvinnene som kom ned trappen fra galleriet presset på døren slik at den ble umulig å holde åpen.
Folk tok fyr
Flammene skjøt fart. Kokende tjære rant nedover veggene. Blyet rundt vinduene smeltet og traff skrekkslagne mennesker. Det var et helvetesregn som trengte gjennom klærne og smeltet kroppenes fettvev.
Folk var grepet av panikk. Hauger av døde og døende som lå foran dørene ble brukt som trapp opp til vinduene. De siste som kom seg ut gikk på skuldrene og ryggene til dem som sto fast foran døren.
Etter et kvarter var tårnet falt ned. Omkomne sto fortsatt og brant. De krympet mens de ble omdannet til statuer av koks. Noen ble gjenkjent av de overlevende.
Utenfor kirken var luften fylt av brølet fra flammene, spraking fra gnistene og høye jammerskrik fra dem som hadde kommet seg ut.
En av de overlevende, Torsten Eriksen Enger, skrev senere:
«Men ennu mere uhyggelig var det da kirken var brent ned og man kunne se hvordan de stakkars menneskene som ikke var kommet ut, var omkommet. De sto pakket sammen i gangene i hopetall, så fast som om de var stablet sammen så de ikke kunne falle, men ble stående til de hadde brent fullstendig ned. Man kunne tydelig se en kvinde med barn på armen, helt forkullet, men ilden sluknet ikke før likene bare var aske.»
Les også: (+) Er dette Norges skumleste bygg?
Av totalt 116 dødsofre var 105 kvinner og barn. Mennene brukte sin fysiske styrke til å trampe ned og klatre over kvinner og barn, noe også presten senere bekreftet.
Folketro til døden
Fagdirektør Ulf Holmene i kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren sier at det ikke er tvil om at dørene var årsaken til alle i Grue mistet noen kjære, slektninger eller venner denne 1. pinsedag i 1922.
− Byggeskikken hadde siden middelalderen vært styrt av folketro. Man skulle trede inn i kirken gjennom en smal dør, slik man skulle gå den smale vei for å komme til himmelen, sier Holmene.
− Man så ikke den potensielle faren før kirkebrannen.
I statsråd på Stockholms slott ble det bestemt at alle norske kirker heretter skulle ha dører som slo utover. Senere kom en tilsvarende lov som omfattet alle offentlige bygg.
Mange eldgamle byggverk ble ramponert da dørene ble revet ut.
− Redselen for nye kirkebranner var så sterk at man ikke forsto hvor stort skadeverk man begikk. I dag gråter vi over måten det ble gjort på, sier fagdirektør Holmene hos Riksantikvaren.
Etter hvert forsvant brannkatastrofen i Grue inn i glemselen. Andre hensyn enn kjapp evakuering fikk mer å si når store bygg ble konstruert.
Hoteller, for eksempel.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Smarte låser
164 år etter pinsebrannen i Grue gikk dørene fra rommene utover i korridorene på Hotell Caledonien i Kristiansand − før dørene smalt igjen bak hotellgjesten. Noen hadde kanskje tenkt at det var lurt i tilfelle tyver lusket i hotellgangen og gjestene glemte å låse døren.
I samme hotell var rømningsveiene organisert slik at alle ledet til resepsjonsområdet. Noen hadde kanskje tenkt at det var lurt for å få oversikt ved evakuering.
Men så begynte det å brenne. Søvndrukne og forskremte gjester rømte ut av sine værelser. De trodde de ville bli reddet ved å bruke rømningsveiene.
I stedet var de fanget i en felle, akkurat som menigheten i Grue kirke.
Alle rømningsveiene på Caledonien endte der brannen oppsto og spredte seg fra. Hva gjorde gjestene da de forsto dette? De løp for å søke trygghet til sine værelser. Og møtte stengte dører. Vernet mot tyver ble en dødsfelle som først ble avdekket da det brant.
14 mennesker omkom på Caledonien. 54 ble skadet.
Skal stå ulåst
Mange omkomne ble funnet i fosterstilling i korridorene. De etterlot tydelige omriss på de nedsotede teppene. Øverst dokumenterte et kullsort merke hvordan ofrene hadde pustet inn og ut den cyanidholdige røyken inntil livet ebbet ut.
Etter Caledonien-brannen ble det innført regler som skulle sikre muligheten for retrett til gjesterommene. Norske hotelldører er nå utstyrt med en forsinkelse, slik at døren ikke umiddelbart går i lås idet døren lukkes.
Paradoksalt nok har det ført til at tyver har utnyttet forsinkelsen som gjestene ikke har vært klar over. Men blant norske myndigheter er det ingen vingling: Det er ikke ønskelig å fjerne kravet om at hotelldører skal stå ulåst en stund etter at de er lukket, ifølge sjefingeniør Anders Leonard Blakseth i brann- og redningsseksjonen hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Rolf oppdaget Caledonien-brannen
Rolf Eriksen sto alene i resepsjonen på hotell Caledonien i Kristiansand da hans nattevaktkollega kom tilbake fra sin faste brannrunde. Det var da de oppdaget flammene på kortveggen på motsatt side av resepsjonen.
Brannalarmen ble utløst, men Eriksen så ikke for seg da hvilken katastrofe han og de fortsatt sovende gjestende på hotellet sto overfor.
Så skiftet brannen karakter:
− Flammene sto oppetter gardinene som flammekastere. Så kom flammene kastende mot oss. Da fulgte vi faste prosedyrer, tok sikkerhetslistene og slike ting med oss og gikk ut for å vente på brannvesenet, minnes Eriksen.
På dette tidspunktet trodde alle fortsatt at dette skulle gå greit med brannen i resepsjonsområdet:
− Det var jo langt opp til fjerde etasje der det bodde folk, sier han.
Giftig røyk
Plutselig fant ilden veien opp trappen til selskapslokalet i andre etasje og deretter til kontorene i tredje etasje. Røyken spredte seg oppover i bygget.
Heisdørene sto åpne og giftig røyk kom på avveier, forteller Eriksen.
− Jeg ble senere fortalt at bygningsmaterialene inneholdt stoffer som ble omdannet til dødelig gass. Slikt er nå heldigvis forbudt.
Selv deltok han i evakueringen av hotellgjester i fløyen som ikke brant.
Eriksen er i dag bosatt i Bergen der han jobber som dramalærer. Der har han også vært brannansvarlig og høstet godord fra brannvesenet fordi alt var så på stell.
På reiser sørger han for å sjekke hvor det er nødutganger, uten å være fanatisk. Eriksen har også opplevd brannalarm når han har sovet på hotell. Det har gått greit, selv om «det kjennes på kroppen», som han sier.
Først i sommer ble han klar over at norske hotelldører har forsinket låsing, en ordning som ble innført som en direkte følge av brannen som han selv oppdaget.
− Det er jo litt spesielt, sier han.
