Historie
Brannbombingen av Tokyo - tidenes verste angrep
334 bombefly tok av - på vei mot en av historiens verste massakre.
Noen av historiens mest kjente og brutale luftangrep foregikk mot slutten av 2. verdenskrig. Atombombene mot Hiroshima og Nagasaki er utvilsomt de mest kjente.
Den enorme bombingen mot Dresden over fire dager i midten av februar 1945 er et annet skrekkeksempel på hvor brutal krig kan være. Sivile hjem, skoler, hoteller, sykehus, kirker... Ingenting ble skånet av over 800.000 bomber og branninfernoet som oppsto.
Men det er et annet angrep som i historietimene sjelden får mye oppmerksomhet, som anses som tidenes verste: Operation Meetinghouse - den totale ødeleggelsen av store deler av Tokyo i løpet av én natt.
Tokyo utenfor rekkevidde
Under store deler av krigen hadde Japan vært utenfor rekkevidde for amerikanske bombetokt, rett og slett fordi bombeflyene de hadde tidlig i krigen ikke hadde tilstrekkelig rekkevidde.
De som har sett filmen Perl Harbor husker kanskje at det, mest som hevn, ble sendt helt nedstrippede B-25-bombefly mot Tokyo fra hangarskip som i 1942. Dette var derimot strategisk og militært nesten irrelevant. Flyene klarte i liten grad å gjøre skade - og ingen av flyene landet trygt etter toktet.
Det var først etter at amerikanerne fikk sitt B-29 Superfortress-bombefly, og flystriper på Marianene, at Japan var innenfor rekkevidde for amerikanske styrker.
Krigen i Stillehavet hadde frem til dette stort sett vært øyhopping og sjøslag. Men i november 1944 oppnådde man for første gang reell mulighet til å bombe hjertet av Japan: Tokyo - en by som var til dels heftig beskyttet med antiluftskyts.
Vanlige våpen ineffektivt
Men nye bombefly var ikke nok. Det viste seg raskt å være vanskeligere å treffe byen fra de svært store høydene flyene foretrakk å operere i. Kraftige vindstrømmer over Japan sørget for at bombene ble blåst langt unna sine egentlige mål.
Og nesten like bekymringsfullt fra et militært standpunkt: Bombene som traff gjorde egentlig ganske lite skade mot byens primært lave trehusbebyggelse.
Å ta knekken på denne bebyggelsen var viktig fordi den i stor grad «skjulte» Japans lettindustri, som var helt essensiell for våpenindustrien. Det var ikke her fly og tunge våpen ble laget, men det var her mindre nøkkelkomponenter ble produsert og tidkrevende småarbeid utført.
Klasevåpen med napalm
Generalen Curtis LeMay forsto raskt at han måtte endre strategi. Og hva er det mest effektive mot trehusbebyggelse med nesten papirtynne vegger?
Brannbomber.
Og ikke bare vanlige brannbomber. De tok i bruk et nytt, svært destruktivt våpen, som vi i dag forbinder mest med krigen i Vietnam: Napalm i klasebomber.
Favoritten ble den den relativt presise, 240 kilo tunge E-46-klasebomben som hadde plass til 38 rør med det som gikk under navnet M-69: Metallkontainere fylt med napalm.
Virkemåten var enkel: Klasebomben åpnet i luften og spredde sine 38 brannbomber ut over et relativt stort område. Rørene var store og tunge nok til å falle gjennom tak.
Etter 3-5 sekunder eksploderte rørene. Den eksplosive kraften var ikke imponerende, men store mengder brennende napalm i trehusbebyggelse - som er nær umulig å slukke - er oppskriften på masseødeleggelse.
Video: Se hvordan bomben er laget
Screen9v2
Forsøksraid
Bombene viste seg raskt å være effektive mot industribyen Kobe og enkelte andre byer.
25. februar sto Tokyo for tur: 174 B-29 fløy inn over en snødekket hovedstad. Der slapp de 450 tonn med bomber, primært brannbomber, fra relativt lav høyde.
Raidet ødela et ca 2,6 kvadratkilometer stort område.
Operation Meetinghouse
Skadene bleknet derimot mot det som var under oppseiling.
9. mars tok 334 bombefly av typen B-29 av i det som fikk kodenavn Operation Meetinghouse.
- You're going to deliver the biggest firecracker the Japanese has ever seen, skal General LeMay ha sagt til mannskapene før toktet.
To bombefly fløy først. Deres oppgave var å bombe to lange brannstriper formet som en X i en de tettbebyggede forstadsområdene Koto og Chuo.
Som det heter på skattekart: «X marks the spot».
De påfølgende bombeflyene slapp så enorme mengder med brannbomber. Tallene varierer fra 1665 til nesten 2000 tonn.
- Helvete kan ikke være varmere
Den enorme mengden napalm var overveldende for brannmannskapene. Bombene ble sluppet i strategiske mønstre for å oppnå maksimal skade, og i kombinasjon med svært kraftig vind oppsto det ildstormer som ingen kunne stoppe.
- Rundt midnatt kom de første Superfortress-flyene, som slapp hundrevis av klaser med brennbare sylindre som folket kalte "Molotov-blomstervaser", som markerte angrepssonen. Flyene som fulgte fløy lavere, fløy i sirkel - og på kryss og tvers over området - og la igjen sirkler med branner bak seg. Etter hvert kom nye bølger med fly som dumpet sine brannbomber inni disse sirklene igjen. Helvete kan ikke vært varmere, rapporterte den franske journalisten Robert Guillain.
Mannskaper i bombeflyene rapporterte at de kunne se flammehavet så langt unna som 240 kilometer.
Totalt 27 av bombefreturnerte aldri. Noen ble skutt ned, noen hadde mekaniske problemer. Mer oppsiktsvekkende var det at noen gikk i bakken fordi brannene på bakken skapte så store luftstrømninger at flyene mistet kontroll.
På bakken var situasjonen langt mer brutal.
Konsekvensene
De nøyaktige dødstallene etter angrepet er det ingen som vet, men de fleste anslagene ligger på godt over 100.00, med noen anslag opp mot 200.000. I tillegg ble hundretusenvis skadet - og en million mennesker hjemløse.
Mange hadde laget provisoriske bombehull inni sine hus fordi byen mangel på bomberom. Det hjalp lite mot de intense flammene.
History Channel melder om at stanken fra brennende kjøtt, og en påfølgende rød blodtåke, gjorde at pilotene i bombeflyene måtte ty ti oksygenmasker for å unngå å kaste opp grunnet
Et område på 41 kvadratkilometer ble totalt ødelagt. Det er litt mer enn 1/4 av den bebygde delen av Oslo.
Dette utgjorde en tredel av byens forretningsområder, og 18 prosent av industrien. Totalt 267.000 bygninger brant ned.
General Curtis LeMay er etter bombingen sitert på at han regnet med at han ville bli tiltalt for krigsforbrytelser om de hadde tapt krigen.
Starten på et avsindig bomberaid
Den heftige bombingen av Tokyo markerte starten på en videre hamring på japanske byer.
Kobe, Osaka og Nagoya ble i løpet av kort tid mer eller mindre totalt utslettet.
De var ikke isolerte hendelser. Byer over hele landet ble bombet sønder og sammen. Dødstallene kan totalt ha passert én million.
I juli konkluderte den amerikanske forsvarsledelsen at det ikke var noen fornuftige bombemål igjen på det japanske fastlandet.
Likevel valgte man måneden etter å slippe to atombomber - og få dager senere overga Japan seg.
De lærde strides fortsatt om hva som egentlig var den utløsende årsaken til Japans ovegivelse. Var var atombombene, den store massebombingen - eller det faktum at Den røde hær hadde brutt gjennom i nord?
Kombinasjonen var i alle fall overveldende.
(Kilder: History, Wikipedia, EyeWitnessHistoryWired,Unsensored History)
Les også: U-båtkaptenen oppdaget cruiseskipet med 5000 barn - så fyrte han av tre torpedoer