Bordellet på fjellet
Hadde disse veggene kunnet snakke, ville nok boken blitt en bestselger
Jernteppets fall brakte med seg moralsk forfall til en liten bygd i Finnmark. Fortsatt forbindes tettstedet Skiippagurra med historien om russiske prostituerte – og bygdas oppgjør
med halliker og horekunder.
Den forfalne bygningen knirker som i protest når vi åpner inngangsdøren.
På innsiden av den falmede blåhvite fasaden røper innestengt lukt at huset har mistet all tiltrekningskraft. Det har ikke alltid vært slik.
For noen tiår siden ble huset i enkelte kretser nevnt i samme åndedrag som «Sodoma og Gomorra».
Det gamle gjestgiveriet ved E6 innerst i Tana var en syndens pøl med magisk tiltrekningskraft på nysgjerrige unggutter og godt voksne menn med udekkede fysiske behov. Til og med justisministeren kom på besøk.
Bygdekino
Skiippagurra. Den dag i dag sliter stedet med å få endret Norges kollektive hukommelse.
– Da jeg var guttunge var det bygdekino her, smiler den lokale journalisten Tom Hardy.
Han er oppvokst ikke langt unna og har bodd i området mesteparten av livet. Han husker hvordan han og kameratene haiket fra Tana og hit.
– Den gang var det landhandel og mye aktivitet her.
Også i nyere tid har menn strømmet til huset fra langveisfra. Også de for å handle. Men det var ikke dagligvarer som sto på handlelisten.
NB: Teksten i kursiv nedover i denne saken er skrevet etter et besøk i Skiippagurra i 1995
Den gang var Vi Menns redaksjonssjef Lars-Erik Nygaard ansatt i VG og var blant de aller første journalistene som rapporterte fra innsiden av etablissementet.
Under arbeidet med reportasjen opererte VGs team under skjult identitet for å få tilgang til lokalene og kildene.
Rust og blårøyk
Det er fredag ettermiddag i slutten av august 1995. En rustflekket Mercedes minibuss sliter seg vestover E6 med en hale av blårøyk. Tungt lastet har minibussen passert grensen fra Russland og kjørt forbi Kirkenes og Varangerbotn i tide til å nå frem før festen starter.
Samtidig har menn fra store deler av Øst-Finnmark og til og med Finland satt kursen mot den slitne bussens bestemmelsessted.
Året før hadde Finnmark feiret 50-års jubileet for den sovjetiske frigjøringen fra nazistene. Året før hadde showbandet Banana Airlines herjet på Norsktoppen med låten «Skiippa Gurra Babylon», senere udødeliggjort av Therese Johaug og flere langrennsstjerner utkledd i pastellfarget sportsundertøy og med sminke verdig de tyngste av gatas løse fugler.
– De kommer for å plukke sopp og ta med seg hjem til Murmansk, forklarer tanaværingen som leier ut rom til busspassasjerene i det nedlagte Skiippagurra Kafé og Gjestgiveri.
I minibussen er én mann og 21 kvinner. De fleste i slutten av 20- og begynnelsen av 30-årene. Russiske. Mange av dem høyt utdannet, mødre, men uten arbeid etter Sovjetunionens sammenbrudd. De er klare til en ny helg i fornedrelse.
I kjelleretasjen er barneklesbutikken stengt for helgen. I etasjen over nærmer det seg det full åpning og fri flyt.
Endret meny
Det er ikke lenge siden sist Tom Hardy var i lokalene til gjestgiveriet. Da var russisk sprit for lengst erstattet med Thai-mat på menyen.
– Restauranten som holdt til her en stund, Dow’s restaurant, serverte god mat, forteller han og minnes et måltid for fem − seks år siden.
– Da var det ryddig og orden her.
Forfall kommer raskt om ting ikke vedlikeholdes. Noen småting står igjen etter siste eier, men ikke noe oppsiktsvekkende. Og lite som vitner om historien som plasserte tettstedet i svingen på E6 mellom Varanger og Tana på norgeskartet.
Fri flyt av alt
«To hondre», «Skål» og «Takk» utgjør norsk-vokabularet til de to kvinnene som inviterer inn på bakrommet i august 1995. 200 kroner for en flaske russisk sprit, bare kalt «Rødhette» etter fargen på skrukorken, 200 kroner for en flaske billig italiensk musserende vin og 200 kroner for en kartong sigaretter.
Uten først å kjøpe kvinnenes medbrakte varer, er diskusjon om videre handel utelukket. Et smart grep. For ikke alle kvinnene selger sex. Og slik får også kvinnene som ikke selger sex, også avsetning for varene sine. I hvert fall de som kan drikkes eller røykes.
En kvinne har med håndarbeid. Kniplinger og selvsydde klær. Men aktuelle kjøpere uteblir. Kvinner med interesser for slikt møter sine russiske søstre med en kald skulder. Kanskje ikke så underlig, all den tid mange av de norske kvinnene mistenker at deres ektemenn eller sønner tilbringer fredags- og lørdagskveldene på gjestgiveriet i Skiippagurra.
Vemmelse
I gangen der tynne dører ikke demper lyden fra ekstatiske menn nytelse i rommene innenfor, henger et oppslag med klar beskjed på russisk og norsk: Besøkende skal være ute av huset innen klokken 23. Men godt over midnatt er stemningen fortsatt høy blant gjestene.
De norske mannlige, vel å merke. De russiske kvinnene som ikke er opptatt bak lukkede dører og duggete vinduer, utveksler korte budskap på sitt eget språk. En godt påseilet mann i 50–60 åra legger armen om én av dem. Hun snur seg vekk. Ansiktsuttrykket signaliserer vemmelse.
– Etter at de russiske damene begynte å komme, har jeg ikke brydd meg om norske kvinnfolk, sier en ung mann på vei ut for å slå lens.
Tvunget av nød
Ensomhet i Finnmark møtte nød fra Russland og resulterte i elendigheten Skiippagurra ble kjent for. Ikke noe annet sted i verden var forskjellen i levestandard mellom to naboland så stor som mellom Norge og Russland.
Den gang bodde det rundt en million mennesker i Murmansk fylke, mens det i Finnmark bodde 70 000.
Jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991 blåste liv i den tradisjonsrike pomorhandelen som foregikk mellom Russland, Finnmark og Troms. Illegal sprit ble raskt en del av markedsmiksen. Noen av kvinnene brøt en kritisk grense: Tilbudet om flere månedslønner for seksuelle tjenester drev dem over barrieren.
Undercover
Faktisk var det så ille at mange butikkeiere begynte å låse sine søppelkonteinere, slik at ikke russiske kvinner skulle «rane» dunkene for mat som hadde gått ut på dato. Flere familier sa de ønsket å flytte. Men fordi bygda var brennmerket for fyll, vold og pågående russiske horer, var det ingen som ville kjøpe husene deres.
Tom Hardy var fersk journalist på 1990-tallet. Pressefolk varsom politifolk og andre øvrighetspersoner ikke velkomne på gjestgiveriet. Han husker hvordan han ble sendt inn «undercover».
– Jeg var jo litt skeptisk, for ble du sett av kjente her inne, ble du raskt stemplet som horekunde, ler Tom. Og da han kom inn oppdaget han raskt at han ikke akkurat var den eneste lokale fyren her. Han minnes blant annet en kar han kjente:
– Han fortalte at han tok med damene hjem, hvorpå han kjøpte sprit, røyk og sex, og til slutt ga han kvinnene en gave i form av et par bokser fiskeboller.
– Klart at dette var svært dårlig for bygda, forteller Tom. Ungdommen synes jo det var spennende med hva som foregikk her. Selv om de ikke var på utkikk etter å kjøpe hverken sex eller alkohol, dro nysgjerrigheten dem mot stedet.
Solveig på russisk
Kvinnen i 50-årene sitter igjen etter at den andre og langt yngre kvinnen i rommet ble hentet ut av en forfrisket middelaldrende mann. Kvinnen forteller at hun har doktorgrad i matematikk, men har vært arbeidsledig etter at universitetet der hun jobbet kvittet seg med personale.
– Hvordan opplever du norske menn?
Kvinnen svarer først med stillhet.
– Det finnes også store norske menn, sier hun så.
– Jeg har lest om Roald Amundsen, Fridtjof Nansen … Thor Heyerdahl var en stor mann. Det var også Henrik Ibsen. Jeg har lest «Peer Gynt» …
Så begynner hun å synge «Solveigs sang», klokkerent og vemodig.
Dømt og forsvant
Skiippagurras profil som «bordellet på fjellet» fordret tiltak. Politiet skrev ut bøter når de kom over salg av alkohol og sigaretter som kvinnene hadde tatt over grensen på «kvota». Justisministeren kom på besøk. Etterforskning ble startet. Flere lokale størrelser ble tiltalt for hallikvirksomhet.
Under rettssaken la påtalemyndigheten frem flere bevis for hvordan trafikken med russiske kvinner var organisert. Mannen ble senere dømt for hallikvirksomhet og reiste ut av landet. Med ham forsvant de prostituerte. Og ettersom levestandarden i Russland tok seg opp, forsvant behovet for å dra til Norge for å tjene penger.
– Selv om det frembrakte litt ekstra inntekter til bygda med alle de «nye» besøkende, var det jo aldri noen tvil om at dette ville folk ha vekk, forteller Tom Hardy.
Forgiftet bygd
Mens enkelte husker tiden med «Viddas Bordell», husker andre mobiliseringen blant bygdas kvinner:
– Først ble disse kvinnene stemplet av mange menn som «rødstrømper», minnes Anders Porsanger (87). Den tidligere læreren og rektoren husker godt hvordan bygda kjempet for å bli kvitt ulovlighetene.
– De så at bygda deres ble forgiftet, sier Anders og Tom, og legger til at disse mødre, koner og bestemødre så at deres fredelige bygd ble satt på norgeskartet på grunn av et bordell. Også mange menn så seg lei på hvordan bygda deres forvitret. En aksjonsgruppe kalt «Menn mot prostitusjon og vold» ble dannet.
– Motstanden var massiv, for tross alt var og er Skiippagurra en sunn bygd, smiler Anders Porsanger.
Denne saken ble første gang publisert 05/10 2022, og sist oppdatert 21/10 2022.