Frigjøringen av Finnmark
Befridd og skamklipt
2. bergkompani var den eneste norske hæravdelingen som deltok i frigjøringen av Norge for 75 år siden. De norske soldatenes møte med Finnmark den siste krigsvinteren ble et sjokk som endte i hungersnød og overgrep mot lokalbefolkningen.
Oppgaven var å skaffe kontroll over et militært ingenmannsland på 60 000 kvadratkilometer som strakte seg fra Tana til Lyngen. Den tyske hæren var under tilbaketrekning, men små stridsenheter kunne dukke opp uventet på selv de mest avsidesliggende stedene der lokalbefolkningen var tvangsevakuert og bebyggelsen nedbrent.
Den symbolske styrken på 232 nordmenn som utgjorde 2. bergkompani var trent for vinterkrig – så godt det lot seg gjøre – i årene Den norske brigaden hadde hatt tilhold i Skottland. Men soldatene var totalt uforberedt mentalt på hva de ville møte i Finnmark. For der skulle soldatene bli sett på som en okkupasjonsmakt og møtt av motvilje fra store deler av Finnmarks befolkning.
Og det var for en stor del selvforskyldt.
Frustrerte soldater
Fire år tidligere, sommeren 1940, ble Den norske hær gjenopprettet og underlagt eksilregjeringen i England. For de fleste norske soldatene skulle krigsårene bestå av venting, snømåking og frustrasjon over ikke å kunne delta direkte i kampen mot Nazi-Tyskland.
Det var ikke kampevnen det sto på. Heller ikke motivasjonen: Den norske eksilregjeringen så for seg at sluttkampen om Europa ville stå i Norge. De norske styrkene måtte derfor spares til den siste avgjørende innsatsen, for det var ikke usannsynlig at Norge måtte klare den oppgaven på egen hånd.
Selv om antagelsen var gal, fikk den Hitler til å tro på en alliert invasjon av Norge, og 350 000 tyske soldater ble bundet opp i Norge, nesten to tredeler av dem i Finnmark.
I strid for Norge
Den norske hæren ble reetablert på britisk jord i 1940.
Til sammen 6000 soldater tjenestegjorde i hæren i løpet av andre verdenskrig.
I alt 227 omkom både i strid, av ulykker og under trening.
Kun tre avdelinger opplevde direkte stridsinnsats. Foruten 2. bergkompani, var det Garnisonen på Svalbard og de 90 soldatene som passerte nåløyet til den norske No. 5 Troop i 10 Interallied Commando, også kalt "Green Devils". Disse kommandosoldatene var med på et av krigens blodigste angrep: Slaget om Walcheren, den godt befestede øya ved innseilingen til Antwerpen, som overgikk selve invasjonslandingen i Normandie i brutalitet.
Disiplinproblemer
Den første høsten ble utfordrende. Mange av de dyktigste offiserene og soldatene ble overført til kampflyskvadronene, eliteavdelinger og den norske og britiske marinen. Et annet problem var at flere av nordmennene var voksne sjøfolk med bakgrunn som hvalfangere som ikke var vant til militær disiplin. De var ikke interessert i å lære seg det heller, beskriver forfatter og NRK-journalist Eirik Veum i boken «De døde for Norge» som kommer ut denne uken.
Mange av nordmennene hadde et avslappet forhold til overdreven alkoholbruk. Slagsmål, hærverk og uro gjorde den norske avdelingen uglesett utenfor forlegningene. Men disiplinærstraff og avskjedigelser ga resultater, og fra 1941 begynte avdelingene å ligne på kampenheter.
Men ventingen tæret på moralen til de norske soldatene.
Høsten for 75 år siden fikk endelig 2. bergkompani beordring om å bli med en konvoi til Murmansk på kort varsel for å følge den sovjetiske angrepsstyrken over grensen til Finnmark.
I enkelte avdelinger hadde det vært uro på grensen til mytteri høsten 1944, men nå fikk endelig soldatene noe annet å tenke på.
Kronprins Olav inspiserte styrken og sa blant annet «jeg er forvisset om at dere med den grundige militære utdannelse dere har fått (...) vil slå hardt ned på en motstander som ikke har vist noen som helst medfølelse for de sanne nordmenn».
Totalt uforberedt
Med appellen til kronprinsen i bakhodet, krysset den norske styrken grensen til Finnmark på lastebilplan med fillete presenninger tidlig om morgenen 7. november 1944. De skulle bli den eneste norske militæravdelingen som inne på norsk territorium fikk bidra direkte til frigjøringen av Norge.
Men de var totalt uforberedt på Hitlers brente jords taktikk. Fra første dag var synet som møtte dem istykkerskutte panserkjøretøy, ødelagt materiell og nedbrente hus. Mens temperaturene falt ned mot minus 40, måtte soldatene sove utendørs eller i kjellerne til brannruinene.
I tillegg til frostkader, var matmangelen et stort problem. Russerne kunne bidra med hermetisk svinekjøtt og tørket brød, men ute i felt tvang hungeren ofte nordmennene til å spise kadavre av hester eller andre husdyr som de fant i snøen. Noen måtte kokes med innvollene fordi de var for frosne til å bli flådd.
Sakser og istapper
Selv om de norske styrkene var sendt som frigjørere, skulle det første møtet med sivilbefolkningen i Finnmark bli anstrengt.
Soldatene hadde vanskelig for å akseptere at lokalbefolkningen hadde jobbet på tyske anlegg og til og med hadde delt boligen med tyskere. Der de møtte deler av befolkningen som hadde rømt og unngått tvangsevakuering, tagg ungene om godterier på tysk.
Men det som vakte størst reaksjon blant soldatene, var opplysninger om unge, norske kvinner som hadde hatt seksuelle relasjoner med tyske soldater.
I en hemmeligstemplet rapport til statsminister Johan Nygaardsvold het det:
«Grellest virker kanskje forbindelsen mellom de norske kvinner og tyske soldater og offiserer. Etter Kirkebøkene skal det bare i Sør-Varanger være 220 tyskerunger. Folk der oppe sa at tallet like gjerne kunne være mangedobbelt – enkelte gikk så langt som til å si at 90 % av kvinner i passende alder hadde hatt omgang med tyskerne. Dette skulle omfatte så vel gifte som ugifte, idet det ble sagt at det var en rekke eksempler på at menn «solgte» sine koner eller døtre til tyskerne for brennevin og tobakk».
Norske soldater fant frem saksene og snauklipte 25 unge, gifte og ugifte piker, utpekt av den forsmådde mannlige befolkningen. Det ble også rapportert om seksuelle overgrep utført med istapper mot kvinner som ble ansett som «tyskertøser».
Tyskerne var snillere enn dere.
Andre, gjerne litt eldre soldater, reagerte på det som skjedde. En av dem var den 30-årige løytnanten, senere verdenskjente oppdageren, Thor Heyerdahl.
I et brev skrev han: «Korte, sorte tannbørstestubber av hår stritter op på (hennes) hode. Skammen ble for stor for (henne), hun begynner å gråte mens fotografen knipser. (…) Jeg følte mig råtten, som Himmler i annen potens».
Dysset ned
Selv om samarbeidet med okkupasjonsmakten ikke var noe å være stolt over, mener Eirik Veum at fedrelandskjærligheten lå der i bunn hos Finnmarks befolkning under alle krigsårene. Det var ikke NS-sympatisering, men ren nødtørftighet som var årsaken til relasjonene mellom lokalbefolkningen og tyskerne.
– Det var ikke som på Østlandet hvor man kunne leve et tilnærmet normalt liv uten omgang med okkupasjonsmakten. Her var alternativet å sove ute i en snøhule hvis du ikke ville dele hus med tyskere, forteller Eirik Veum.
– Lokalbefolkningen ble ofre for overgrep fordi de var finnmarkinger. Og hatet ble stort sett tatt ut mot kvinnene. Hadde dette skjedd i Oslos gater, ville de norske soldatene ha blitt stilt for krigsrett etterpå, hevder han.
At episodene fortsatt har vært en relativt ukjent del av krigshistorien, mener Veum skyldes at saken ble dysset ned for å unngå en tillitskrise mellom sivilbefolkningen og befrierne. Soldatene skulle ikke belære dem om hvordan man overlevde brutal okkupasjon mens de selv hadde levd trygge liv i Storbritannia.
Det var også stor skuffelse over at de norske soldatene ikke brakte med seg forsyninger eller nødhjelp. De hadde knapt nok til å berge seg selv.
Mistilliten gikk nemlig begge veier.
Thor Heyerdahl beskrev hvordan han følte seg som del av en fremmed okkupasjonsmakt som ble møtt med seig uvilje av befolkningen. En liten jente han møtte oppsummerte det slik: «Tyskerne var snillere enn dere, for de ga meg pærer og appelsiner».
Barnesoldater
Etter en trang start vokste den norske styrken i Finnmark til rundt 3000 soldater, inkludert 1300 norske politisoldater som ble sendt inn fra Sverige i januar 1945. På Sørøya ble en liten norskledet styrke satt i land for å hjelpe over tusen sivilister som hadde motsatt seg tvangsevakuering og levde under vanskelige forhold samtidig som de måtte skjule seg for tyske patruljer.
Flere av sørøyværingene meldte seg frivillig til styrken som snart besto av 70 stridende. Noen fikk utdelt uniform, andre beholdt sivile klær. Flere kvinner ble tatt inn, noen ble trent til skarpskyttere. Også barn helt ned i 15-årsalderen fikk våpen og skytetrening.
30. april 1945 kunne de norske styrkene melde at Finnmark var frigjort. Men det hadde kostet. De tyske styrkene var langt mer tallrike, hadde tyngre våpen og mange hadde lang vinterkrigerfaring fra Østfronten. Regnskapet etter de sporadiske trefningene mellom tyske tropper og små norske stridspatruljer: 41 norske liv, 28 sårede og 18 tatt til fange av tyskerne.
Viet ofrene
Boken er viet dem som sloss for friheten, men aldri selv fikk oppleve den.
Men boken «De døde for Norge» forteller også en annen, ukjent og mindre heroisk side ved nordmenns innsats på alliert side under krigen.
Flere tusen nordmenn tjenestegjorde i militæravdelinger i utlandet under andre verdenskrig. Over 1500 mistet livet. Bakgrunnen for at Eirik Veum skrev boken «De døde for Norge», var et ønske om å hedre de som reiste ut av Norge for å bli krigere på alliert side, og gi dem en større plass i krigshistorien.
– Samtidig er det viktig at alle sider av den norske krigsinnsatsen blir belyst, også det som ikke er positivt. Norske soldater var involvert i ugjerninger og krigsforbrytelser. Det har knapt fått noen oppmerksomhet, sier han.
Han viser til historier der for eksempel norske flygere med viten og vilje bombet og skjøt mot sivile ut fra ønske om hevn, blant dem kvinner og barn på flukt. Selv om flygerne fortalte åpent om slike handlinger som regnes som krigsforbrytelser, fikk det ingen konsekvenser. Tvert imot – slike beretninger kom ikke i veien for at de ble hedret med utmerkelser og gjorde karriere i det norske Forsvaret etter krigen.
I boken fortelles også historien om de norske eksilmyndighetenes utfordringer overfor de norske soldatene. Motivasjonen for å slåss mot tyskerne var høy, disiplinen og forståelse for overordnet strategi for krigføring var ofte vesentlig dårligere.
Mens mange av soldatene var mest opptatt av å komme i kamp, var norske myndigheter opptatt av å bygge opp styrker som kunne kjempe på norsk jord i det øyeblikk det var aktuelt. Det innebar å spare styrkene i Storbritannia.
Denne strategien skapte mye uro, og brakte tidvis avdelinger på randen av mytteri.
«De så på oss som en slags reserve for at vi skulle settes inn når Norge skulle gjeninntas. Det var jo en fullstendig utenkelig tanke, i hvert fall for oss, for vi hadde bare ønske om å komme i action der action var», refereres én av de mange nordmennene på i boken.
Boken er skrevet i samarbeid med Torgeir Lindtvedt Dalen. De to har jobbet med prosjektet i to år. Tidligere har Veum blant annet skrevet om nordmenn i tysk tjeneste.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 16/11 2019, og sist oppdatert 15/11 2019.
