Bare halvveis i oljealderen

Bare noen uker før 50-års jubileet for Ekofisk-funnet i oktober 1969 presenterte Oljedirektoratet rapporten som viser naturressursene Norge rår over. Rapporten viser at det fra naturens side ikke er noe i veien for at den norske oljeformuen kan fortsette å øke i flere tiår fremover.

Utfordringen for norsk oljenæring er i første rekke den internasjonale etterspørselen etter fossil energi. Og de politiske beslutninger som blir fattet her hjemme.

Noen mangel på olje- og gassreserver er det foreløpig ikke. Dersom ikke etterspørselen etter fossile energikilder forsvinner eller blir kraftig redusert, vil pengene fortsette å strømme inn i statskassen i svært lang tid fremover.

Nok til mange tiår

Omfanget av ressurser som ennå ikke er utnyttet tilsier at mulighetene på norsk sokkel fortsatt er store – og gir grunnlag for olje- og gassproduksjon i mange tiår fremover.

Hvis ikke bremsene slås på, vel å merke.

Flere partier, organisasjoner og personer har tatt til orde for at Norge ikke skal åpne for mer oljeleting i årene fremover. Nye energiformer er renere, hevdes det, og det grønne skiftet krever utfasing av fossile kilder som petroleum og kull.

Om dette blir vedtatt, vil utviklingen bli en helt annen enn den Oljedirektoratet skisserer.

Men ikke med én gang.

Leting rammes først

– Dersom man kutter all leting nå, vil ikke den store virkningen rent produksjonsmessig merkes før etter en 10 års tid. Men innenfor de delene av oljeservicenæringen som driver med leting, vil konsekvensene selvsagt merkes en god del tidligere, sier partner Erik Wold i analyseselskapet Rystad Energy.

Selskapet har tidligere beregnet at oljeservicenæringen vil kunne gå glipp av rundt 60 milliarder kroner årlig i omsetning ved en brå slutt på leteaktiviteten. Wold sier nå at bare kostnadene til letevirksomhet som oljeselskapene setter ut, utgjør 7–8 prosent av de totale investeringene på et felt. I 2025 regner man med at kostnadene til leting vil øke til om lag 13 prosent.

– I dag utgjør disse kostnadene rundt to milliarder dollar årlig, i 2025 rundt 3.5 milliarder dollar, forklarer Wold.

Det er ikke lett å anslå hva dette vil bety i form av antall arbeidsplasser, men det er selskapene som er engasjert i lete­prosessen som vil merke endringene først.

Kutter ikke

Equinor, statens eget oljeselskap kvittet seg med rundt 4 000 ansatte under oljekrisen for få år siden. Idag planlegger selskapet i liten grad for redusert bemanning. Tvert imot; Equinor regner med et behov for 10 000 nye ansatte de neste 10 årene – først og fremst for å erstatte ansatte.

– Det som er gitt, er at 10.000 ansatte skal pensjonere seg eller forlate selskapet ved naturlig avgang de neste ti år. Om det vi da ser for oss, at vi skal være rundt like mange da som i dag, skal vi da ha 10.000 inn, sier personaldirektør Magne Hovden til Dagens Næringsliv.

Velstand i nord

Og mens Nordsjøen frem til nå har vært selve pengebingen for norsk petroleumsnæring, ligger fremtiden så utvilsomt i nord – i Norskehavet og kanskje spesielt i Barentshavet – hvis det blir bygget videre ut.

I dag er det to felt som produserer i Barentshavet: Snøhvit og Goliat. Goliat ble påvist i 2000, og 16 år senere startet oljeproduksjonen. Da var gassfeltet Snøhvit (påvist i 1981) allerede i drift. Gassen fra Snøhvit sendes i rør til Melkøya utenfor Hammerfest, der den blir kjølt ned til flytende form (LNG, liquified natural gas). Johan Castberg-feltet er under utbygging og skal etter planen være klart for produksjon i løpet av 2022.

Mer enn halvparten av oljen og gassen som ennå ikke er funnet, ligger i Barentshavet. Og det er her mulighetene for nye drivverdige funn er størst, ettersom store områder ennå ikke er utforsket.

Det første lille området på den nordligste del av kontinentalsokkelen ble åpnet på Tromsøflaket i 1979. Den første brønnen ble boret i 1980, og det første funnet – Askeladden – ble gjort året etter.

Totalt er det boret 155 brønner og gjort 59 funn i Barentshavet frem til april i år. I alt er det nå gitt 77 utvinningstillatelser i Barentshavet – i et område på 49 000 kvadratkilometer. Utfordringene i dette området er hav-, is- og værforholdene, lange avstander og en begrenset infrastruktur på flere områder.

På tross av dette er det stadig vekk lønnsomt å lete etter olje i dette området. Oljedirektoratets ressursrapport for i fjor viste at hver tusenlapp som ble investert i leting i Barentshavet, ga drøyt to tusenlapper tilbake.

Optimister

Blant dem som ikke er bekymret for fremtiden i norsk oljenæring, er professor Dag Harald Claes ved Universitetet i Oslo.

– Det er masse olje igjen å finne. Horisonten på både Norges og verdens oljealder flyttes hele tiden. Sånn har det vært og slik vil det være i mange tiår fremover, mener han.

Bransjen selv er også optimistisk om fremtiden.

– Om man tar en utdanning innen olje og gass i dag tilsier alt at man vil kunne jobbe innen industrien hele yrkeskarrieren, mener kommunikasjonsdirektør Frøydis Eldevik i Lundin Norway AS.

Det er ikke små tall man snakker om heller. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at antall direkte og indirekte sysselsatte i petroleumsnæringen i 2017 var over 170 000 personer – eller om lag seks prosent av samlet sysselsetting i Norge.

Med dagens produksjonsnivå og aktivitetsnivå for øvrig, tyder lite på at tallet kommer til å synke dramatisk de nærmeste årene.

Hvis altså ikke politikerne sier stopp.

Så langt er det ikke noe som tyder på at politikerne sier stopp.

I 2018 var det betydelig høyere leteaktivitet enn i de to foregående årene. Det ble påbegynt 53 letebrønner og gjort 12 funn på norsk sokkel. Seks av funnene var i Nordsjøen, tre i Norskehavet og tre i Barentshavet. Men selv om funnene er betydelige, samlet beregnet til 82 millioner Sm3 (standard kubikkmeter), så er det ikke nok til å opprettholde produksjonen på et høyt nivå etter 2025.

Kilder: Oljedirektoratet, Norsk Petroleum, petroleumsutdanning.no, Aftenposten, Dagens Næringsliv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn