Ski-vm i Østerrike
Valget Anette Bøe gjorde før start, var med på å starte et jordskjelv
Før mesterskapet rådet hysj-hysj i alle leire. Hemmelige våpen og stridsteknikker ble finpusset − og så kom sjokkene. Under ski-VM i Østerrike for 40 år siden ble skisporten snudd på hodet etter det mange har betegnet som «fullt frislipp», andre som «anarki på ski».
Den svenske langrennsstjernen suste i en vanvittig fart over skistadion i Seefeld i Østerrike. Nysgjerrige tilskuere trodde knapt hva de så.
Konkurrentene som tilfeldigvis var til stede, ble forskrekket og rystet. For ikke bare skøytet Gunde Svan med sin høyre ski. Han hadde bare én stav, 2,10 leter lang − en ombygd brøytestikke ga en fremdrift langrennssporten aldri hadde sett maken til. Og bare én dag gjensto før ski-VM skulle starte.
Panikken bredte foran verdensmesterskapet der nordiske disipliner skulle forandres for alltid, mesterskapet der skyhøye favoritter ble tapere, mesterskapet der Norges beste ble en løper med tilnavnet «Bølla» fordi hun lå i kontinuerlig klinsj med pampene i Norges Skiforbund.
VM i Seefeld, Østerrike i 1985, ble «anarkimesterskapet» i internasjonal langrennssport.
Spennende og frustrerende
− Den tiden … spennende, men også veldig frustrerende, sier NRK-kommentator og tidligere landslagsløper Torgeir Bjørn. Han var 20 år, på full fart fremover, og på juniorlandslaget da den største revolusjonen innen langrennssporten fant sted.
Revolusjonen hadde startet i det små flere år tidligere. Finnen Pauli Siitonen, én av de beste turrennløperne på 1970-tallet hadde eksperimentert med å ta skøytetak med én ski. I 1980 prøvde svenske Björn Risby seg på skøyting på en innsjø. I samme renn deltok amerikaneren Bill Koch, som ble svært nysgjerrig på den «andre» måten å gå på ski på.
− Forsøk på såkalt «ettbeins-skøyting» ble gjort blant annet i stafettene i OL 1980, mener Torgeir Bjørn.
Da Bill Koch prøvde seg med skøytetak under ski-VM i Oslo i 1982, ble han ansett som en kuriositet, og ble møtt med nedlatende smil, latter eller hoderysting. OL i Sarajevo i 1984 var preget av vanskelige smøreforhold. Sveriges Gunde Svan gikk fort utenfor sporene.
− Så lenge føret var godt, skøytet Svan med én ski, forteller Torgeir Bjørn.
Helt på tampen av OL-sesongen ble PolarCup arrangert i temmelig flatt terreng i Finnmark. Flere løpere testet å konkurrere på blanke ski uten festesmurning med påfallende stor suksess.
I Davos 15. desember 1984, én måned før VM, gikk Pål Gunnar Mikkelsplass sitt livs løp i klassisk, men ble likevel knust av Ove Aunli. Grunn: Aunli gikk på blanke ski, skøytet stort sett i tre mil, og vant en suveren seier.
Noe var på gang.
Eller ville motstanden bli for stor?
Forut for sin tid
Men da ski-VM i østerrikske Seefeld nærmet seg i midten av januar 1985, var det ingen som for alvor så for seg hvilket jordskjelv de sto foran − med noen få unntak. Ett av dem var Anette Bøe, med tilnavnet «Bølla»:
Anette Bøe hadde en tysk skivenninne, som ga henne noen opphold i høyden. Der studerte hun hva mellomeuropeerne drev med.
− Jeg så jo hva andre løpere hadde begynt å gjøre. De skøytet. Og det gikk jo fortere fremover, sier Bøe.
Hun hadde et godt utgangspunkt for å ta i bruk teknikken hun hadde sett både Gunde Svan og Bill Koch prøve under OL i 1984: For hjemme i Larvik hadde hun trent mye sammen med skøyteløpere som Bjørg Eva Jensen, under ledelse av den legendariske skøytetreneren Hans Trygve Kristiansen.
Og hun hadde allerede konkurrert på blanke ski, akkurat som de mest ivrige herreløperne.
Kvelden før den innledende 10-kilometeren i Seefeld spurte Bøe om råd fra herreløperne Martin Hole og Vegard Ulvang. De var ikke i tvil:
− Du skal skøyte.
− Jeg visste at jeg var i god form og at løypene passet meg, og at jeg kunne skøyte, sier Anette Bøe.
Avgjørelsen endte med den første av to gullmedaljer for Anette Bøe. For andre endte valgene i nederlag og fortvilelse.
Favoritt-fiaskoer
For i ledelsen for de store, tradisjonsrike langrennsnasjonene var motstanden stor. Noen fryktet for status som folkesport. Andre fryktet idrettens tradisjoner. Noen leger mente skøyting var farlig og i verste fall kunne føre til invaliditet. Noen mente at dette med skøyting bare ville bli for «bodybuildere», fordi det var så tungt å skøyte oppover.
I dagene før VM-åpningen i Seefeld gikk diskusjonene høyt i det internasjonale skiforbundet FIS. Var det lov å skøyte? Skulle de ha skøytefrie soner? Eller forby skøyting i det hele tatt? Ingen fikk bestemt seg.
Kaoset endte på et vis med at alt var lov − så lenge løperne gikk på to ski og med to staver som ikke var høyere enn løperen selv.
Bøe mente teknikk-krigen spesielt gikk ut over lagvenninnen Brit Pettersen.
− Brit var i sitt livs form, var bedre enn i VM 1982, men ble nektet å skøyte. Jeg husker det godt, negativiteten til skøytingen gikk først og fremst ut over Brit Pettersen, mener Anette Bøe.
En annen som fikk lide var én av mesterskapets forhåndsfavoritter: Den finske kjempen Juha Mieto.
Mieto var i kjempeslag. I 10–15 år hadde han vært en av langrennssportens store profiler, men uten å vinne et eneste mesterskap. Hele skiverdenen unte den svære finnen å vinne gull i det som skulle bli hans siste mesterskap.
Men allerede på den innledende 30-kilometeren raknet alt. Krefter og råskap var ikke nok for å svare på utviklingen i skiteknikk. TV-seerne ventet og ventet på Mieto på passeringspunktene, men fikk bare se en kjempe som fortvilet forsøkte å skøyte, men knapt kom fremover.
Også den norske kombinertløperen Geir Andersen fikk et brutalt møte med den nye virkeligheten. Han var storfavoritt til å ta gullet etter hopprennet. Men i langrennet stilte han med festesmurning, mens tyskeren Herman Weinbuch gikk på blanke ski.
Lyn-løperen hadde ingen sjanse. I utemmet raseri gikk han gjennom løypa én gang til etter rennet, men nå på blanke ski. Tiden hadde vært mer enn god nok til VM-gull foran Weinbuch.
Fritt frem
På herresiden var Ove Aunli nordmannen som var mest oppdatert på teknikken.
Aunli hadde startet tidlig med skøyting. Han sier selv at han ble «en jævel med venstrefoten», noe han skulle få igjen for under VM i Seefeld bare noen uker etter seieren i Davos.
− Jeg hadde skøytet litt tidligere også, småskøyta litt under VM i Oslo i 1982. Og lenge prøvde FIS (det internasjonale skiforbundet) seg med soner for skøyting. Men under VM i Seefeld var det fritt frem, forteller Ove Aunli.
Han tok sølv på tremila og bronse på femmila og gull med det norske stafettlaget i det som ble Aunlis store mesterskap. TV-bildene ligger fortsatt på You Tube, der Aunli tar sats med en kilometer igjen på stafettens siste etappe og skøyter fra italienske Giuseppe Ploner ved hjelp av sin venstre ski.
− Ser du klippet i dag, spør folk: «Kunne de ikke gå på ski på den tida?» ler Ove Aunli.
Han sier at han aldri fikk helt dreis på skøytingen med to ski, men at han er stolt av det han oppnådde i Seefeld i 1985 – og at han var med på skøyterevolusjonen på ski.
Ove Aunli ble Norges store løper på herresiden under VM i Seefeld. Gull på stafetten, sølv og bronse individuelt. På 10 dager i januar 1985 tok Norge 11 medaljer i langrenn, mange av dem vunnet ved hjelp av skøyting, enten med ett ben − eller to.
Men kampen mot skøyte-teknikken var ikke over.
Løperne positive
Diskusjonen om måten å ta seg raskest frem i langrenn hadde pågått lenge, det samme hadde endringene. Norge var bakpå også i 1974, da glassfiberskiene inntok sporten for fullt. Norske skiledere var ikke pådriverne i det som ble et skille i internasjonal skisport, for å si det mildt …
Foran NM på ski på Lygna i 1984/85, kjørte Forsvarets folk snø og lagde snøhauger så store og brede at traseen skulle bli for trang til å skøyte i. De som mente skøytingen var en fin tilvekst til sporten, ble motarbeidet. Lederne var mer opptatt av å bevare den klassiske stilen, og følte at nasjonalsporten deres var utrydningstruet.
Under NM i Tromsø var det lange forbudssoner mot skøyting. I Holmenkollen prøvde arrangøren å forby skøyting fra start og til løypas høyeste punkt. Thomas Wassberg var langt bak landsmannen Gunde Svan frem til toppen − før han stoppet foran TV-kameraet på løypas høyeste punkt og rev av klisterdekket tape han hadde under skiene, og skøytet videre − forbi Svan og til topps på seierspallen.
Torgeir Bjørn forteller om mye frustrasjon blant langrennsløpere på den tiden.
− Det var 20 crazy år i norsk langrenn, der norske ledere stort sett var uenig i alt nytt som kom. Men VM i Seefeld ble et skihistorisk mesterskap, der alle teknikker var samlet i samme renn – for første og eneste gang. Det ga mange spennende situasjoner, mer variert gåing, større fart.
Torgeir Bjørn irriterer seg litt over det som ble en sannhet: At Norge var mot skøyting.
− Hvem er «Norge»? spør Torgeir Bjørn, og blir ivrig. Han mener at det er riktig at Norge hadde mange negative ledere. Men blant utøverne var det stort sett positivt, mener langrennseksperten.
− Jeg var positiv, og mange med meg. Jeg husker at jeg tenkte: «Dette er fremtiden», sier Bjørn.
Men etter hvert ble motstanden mot motstanden så stor at klassisk-folket måtte gi tapt.
Teknikk-krangelen kunne faktisk endt med at det bare ble «skøyting». For begravelse av den klassiske teknikken nordmenn var vokst opp med, var alternativet. Til slutt kom den svenske skikongen Thomas Wassberg med forslaget: Vi må ha noen øvelser i skøyting og noen i klassisk. Og sånn ble det.
Kostbar lekse
Seefeld-VM ble første og siste gang alle stilarter var tillatt i kampen for å komme først i mål. Og det førte til voldsomme regelendringer for langrenn i de fremtidige mesterskapene, i både VM og OL. I det påfølgende VM i Oberstdorf to år senere konkurrerte deltagerne i to øvelser «klassisk» og «skøyting».
Det eneste norske langrennsgullet i Oberstdorf i 1987 kom i klassisk stil, ved Anne Jahren.
− Mennesket er motstander av forandring. Jeg fant ikke opp skøytingen, men jeg var med på å gjøre det populært, sier amerikaneren Bill Koch om revolusjonen han var en viktig del av på 1980-tallet.
Gunde Svans lange stav kom aldri frem igjen. Han klarte å frustrere norske løpere og ledere på tradisjonelt vis.
Motstand koster. Norge ble hengende etter i årevis mens skøytingen etablerte seg som den mest fartsfylte teknikken. Mens kombinert og skiskyting droppet klassisk teknikk i konkurransen, tviholdt langrennsmiljøet på begge stilarter, hvorav klassisk gikk for å være mest nobel. Et resultat var at langrennsmiljøet flere ganger stilte med skiskyttere på skøyteetapper i stafetter.
Først i Val di Fiemme i 1991, seks år etter «frislippet», vant en norsk langrennsløper gull i fristil, Bjørn Dæhlie på 15 kilometer.
Sjokket i bakken
Mens kaos og anarki preget i langrennsverden, rådet tilsynelatende ro og harmoni blant VM-hopperne i Seefeld. De skulle bare visst hva som ventet.
Mens langrennsløpere og kombinertløpere prøvde å finne ut av hvilken teknikk de skulle velge, gikk hopprennene pent for seg, på samme måte som tidligere.
Per Bergerud ble Norges beste i hoppkonkurransene med bronse i normalbakken i Seefeld og gull i storbakken i nabobyen Innsbruck.
På pallen sto rutinerte hoppere med tilnærmet klippekort til medaljeseremoniene: Jens Weissflog og Andras Felder i normalbakken, Jari Puikkonen og Matti Nykänen i storbakken. Alle etter stilfull flukt gjennom luften med parallelle ski, kanskje med en liten saks eller vipp.
Per Bergerud ledet etter første omgang, TV-seerne hjemme i Norge kunne se Per Bergeruds fly ned bakken fra høyre mot venstre mot VM-gullet i sin favorittbakke.
På 39. plass i samme rennet kom en 19 år gammel VM-debutant.
Til forskjell fra Per Bergerud, Nykänen, Weisslfog og de andre, ble han ikke filmet fra siden. TV-kameraene filmet ham forfra. Når han ble intervjuet, åpenbarte han at han slet med til dels tung stamming. Og som ikke det var nok; VM-debutanten hadde epilepsi og kunne få anfall i luften.
VM-debutanten fikk likevel langt mer oppmerksomhet enn 39.-plassen i Bergisel-bakken i Innsbruck skulle tilsi. Han hoppet nemlig stygt, ifølge norske hopp-ledere og autoriteter innen det internasjonale skiforbundet som var mye mer glad i «stilhoppere» og «krafthoppere».
Mange kalte ham en skam for hoppsporten, men annet var kanskje ikke vente fra en hopper fra et land med så svake hopptradisjoner.
Til deres store irritasjon hoppet 19-åringen ikke bare stygt.
Han hoppet forbløffende langt.
VM-debutanten skulle fortsette å hoppe langt. Og lenge skulle han trekkes brutalt for elendig stil. Skituppene hans pekte i vidt forskjellige retninger, nærmest som i en V.
VM-debutanten på 39. plass i ski-VM 1985 skulle alene revolusjonere skisporten like mye Bill Koch og de andre skøyte-pionerene til sammen. Hans måte å flyte på luften gjorde at hoppbakkene måtte bygges om og de fleste regler endres.
Han het Jan Boklöv.
