Det ukjente Gruveslaget på Svalbard
Amerikanerne innførte «ville vesten»-tilstander på Svalbard. Konflikten med norske gruvearbeidere ble eksplosiv
I begynnelsen av forrige århundre var Svalbard rene ville vesten der gruvesjefen gikk med pistol i beltet for å passe på utslitte gruvearbeidere på slavekontrakter. Til slutt smalt det.
ADVENTFJORDEN: Hit kom fattige arbeidere i 1917 for å søke lykken og lønn hos Store Norske som hadde overtatt Gruve 1 da The Arctic Coal Company ga opp i 1916. For mange av dem ble det et kort og konfliktfullt opphold.
Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket
Utsiktene til å gjøre gode penger var hovedgrunnen til at Ivar Dahlin søkte seg til Longyearbyen og Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS mens første verdenskrig fortsatt raste.
Det hadde han til felles med andre såkalt ufaglærte arbeidere fra alle deler av Norge, men spesielt fra nordområdene i Sverige og Finland.
Det var lettere å få jobb i Norge enn i Sverige fordi arbeidsmarkedet på andre siden av kjølen var mer anstrengt.
Eventyrlandet lå for mange i Arktis. Også for Dahlin som i mai 1917 ble fraktet til Longyearbyen og Gruve 1, eller Amerikanergruva som den ble kalt, med en selfangstskute.
Amerikanerne kommer
Den amerikanske forretningsmannen og gruveeieren, John M. Longyear, hadde i 1901 besøkt Svalbard som turist. Visitten vekket hans interesse for kommersiell utnyttelse av områdets ressurser. I 1906 slo han seg sammen med finansmannen Frederic Ayer og dannet The Arctic Coal Company og åpnet Gruve 1.
Sett med norske øyne ble det amerikanske selskapet en stor bedrift. I 1912 overvintrer om lag 250 arbeidere ved anlegget i Longyear City. Året etter passerte årsproduksjonen fem tusen tonn kull.
I alt ble det produsert mer enn 200 000 tonn kull i løpet av de ni årene amerikanerne opererte på Svalbard.
Les også: (+) De siste gutta i gruve 7 på Svalbard
Forholdet mellom de norske arbeiderne og den amerikanske ledelsen var preget av kulturmotsetninger.
Gruvedirektøren gikk rundt med pistol i beltet og nølte ikke med å ty til vold i eventuelle diskusjoner.
Den amerikanske ledelsen ergret seg over det de kalte «typiske norske» trekk som latskap, ineffektivitet, drikkfeldighet og oppsetsighet.
Fridtjof Nansen, som besøkte anlegget i 1912, fant det ikke merkverdig at det var konflikter mellom arbeiderne og ledelsen: «Kanskje var det ikke til å undres på om folk med så lite folkeskikk fikk ugreier med arbeidere».
Samme år som Nansen besøkte stedet, brøt den største streiken på øygruppen ut. Resultatet ble at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ikke rom for oppsetsighet.
Luselønn
Etter seks døgns seilas ravet en sjøsyk Dahlin i land på Hotellneset i Adventfjorden. Den drøyt tre kilometer lange turen inn til administrasjonsbygningen til Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Longyearbyen gikk fort. På formannskontoret var formalitetene unnagjort uten unødig snakk. 1. juni 1917 sto han på lønningslisten til Stor Norske, som hadde overtatt kullgruvedriften i Longyearbyen etter Arctic Coal Company i 1916.
Arbeiderne ble innkvartert i brakker der 32 mann bodde i båser med fire køyer. Luften var som regel tykk av tobakksrøyk, ukegammelt mannfolksvette og kullstøv som tettet luftveiene. Stanken fra latrinen sved i nesen og hygienen var dårlig på grunn av de knappe vannressursene.
Ifølge arbeidskontrakten til Dahlin var arbeidstiden daglig på 10 timer, hvorav ni timer i gruva. Betalingen lå på mellom åtte og 12 kroner dagen, med trekk på kr 1,50 for kost og losji. I tillegg ble de trukket for sprengstoff, olje, karbid, bor og annet utstyr.
Det ble arbeidet seks dager i uken. Forpleiningen var ensidig og knapt til å opprettholde livet. Vinden plystret gjennom brakkene. Det gikk raskt opp for Dahlin at de færreste var i stand til å oppnå en fortjeneste på syv-åtte kroner dagen når alle fratrekk var gjort.
Det ulmet blant arbeiderne. Henvendelsene til funksjonærbaronene om bedring av arbeidsforholdene ble møtt med total avvisning og melding om at hvis de truet med streik ville det medføre bøter på inntil 50 kroner. I tillegg ville de bli trukket i lønn.
Lovløse forhold
Spitsbergen var på denne tiden et ingenmannsland hvor lov og rett ikke eksisterte. Dahlin hadde hørt om skrekkvinteren 1906–07 som endte i storkonflikt da arbeiderne gikk til opprør mot sedvanlig britisk arroganse. Sjefen, den tidligere hæroffiseren P. Muschamp med erfaring fra Boerkrigen i Sør-Afrika, sparket bakeren og halverte matrasjonene.
Arbeiderne svarte med streik. Muschamp reagerte med å stenge spisebrakka og kjøkkenet. Arbeiderne var midt i et streikemøte da Muschamp kom buldrende inn, bevæpnet, og med trusler om å skyte arbeiderne.
Muschamp og vaktene hans ble avvæpnet. Engelskmannen ble sendt ut i 25 minusgrader. Der sto han i tre timer før han gikk med på å åpne kjøkkenet. En av arbeiderne skrev senere i dagboken at; «seigere jævel hadde han aldri sett».
Streiken fikk et etterspill på norsk jord. Etter hjemkomsten ble arbeiderne stevnet for retten som fastslo at de ikke hadde overholdt inngåtte kontrakter og at selskapet derfor ikke skyldte dem noe. Tvert imot ble de fradømt sitt tilgodehavende og retten slo sågar fast at de streikende skyldte selskapet godtgjørelse for underhold i vintersesongen.
Tilbake sto arbeiderne uten hverken penger eller jobb, men med befolkningens sympati. Politikammeret ble stormet med krav om billetter og reisepenger – noe arbeiderne også fikk.
Radikalisering
I Norge hadde ikke organisasjonslivet skutt riktig fart. Svenskene hadde gjennom Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) fått betydelig oppslutning i arbeiderklassen i deres kamp for å bedre arbeidsvilkårene. Organisasjonen sto i sterk kontrast til den mer konservative svenske landsorganisasjonen som var tuftet på sosialdemokratiske, reformistiske ideer, noe som også kjennetegnet norske LO.
En mer militant, radikal og kompromissløs arbeiderorganisering slo rot også i Norge. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble opprettet i desember 1916. Føderasjonen avviste alt samarbeid med det kompromissvillige LO. Ikke bare la syndikalistene seg ut med arbeidsgiverne. Også LO og Det norske Arbeiderparti vurderte syndikalistene som en trusselen, og vendte dem ryggen.
Det var mange sterke agitatorer i arbeidslaget i Gruve 1. En gruppe svenske syndikalister skal ha stått sentralt. Ivar Dahlin lot seg rive med i uretten som han daglig følte på kroppen. Arbeidsgiveren var ubøyelig. LO trakk på skuldrene. Dahlin svarte med å melde seg inn i NSF, som raskt ga ham en ledende rolle.
«Forholdene ved Spitsbergen har, som Gud og hvermand vet, alltid vært skandaløst elendige. Der er fremkommet skildringer den ene værre end den andre om kost, bolig og andre forholde», skrev tidligere redaktør av avisen «Nordlys», Aksel Olsen, i et innlegg i avisen 20. juni 1917. Artikkelen hadde overskriften «Spitsbergen Syndikalistiske Federation med fast kontor i Tromsø.»
«Organisationen er altsaa nu en kjensgjerning. De kapitalistiske rovdyrinteresser er øiensynlig i fare.»
Budskapet spredte seg fort i gruvesamfunnet og skapte nytt håp. I sterke appeller advarte Dahlin andre mot å søke jobb i selskapet.
Les også: (+) "Fred", sto det over døren på klosteret. Så ble det bombet sønder og sammen
Streikebryteri
Med Spitsbergen Syndikalistiske Federation i ryggen gikk arbeiderne til streik nøyaktig en måned etter at Ivar Dahlin ble skrevet inn i rullene til Store Norske. Blant de mest toneangivende arbeiderne var en gruppe nylig ankomne svenske syndikalister. Gjennom Longyear City Lokale Samorganisasjon var det blitt stilt krav om en garantert minstelønn med akkord på åtte kroner per dag, åtte timers arbeidsdag, bedre boforhold og kontroll med matforsyningen. Kravene ble blankt avvist av Store Norske.
Kraftstasjonen ble besatt av 60 arbeidere og driften stanset. For ledelsen i Store Norske kan ikke dette ha kommet som noen overraskelse. Misnøyen hadde bygd seg opp over tid, men da situasjonen først var et faktum handlet de i panikk. Funksjonærene truet med våpenbruk om ikke de ansatte straks gikk tilbake til arbeidet, noe som ikke ble etterkommet.
Da funksjonærer begynte å arbeide oppe på kulltippen, ble det ansett som streikebryteri av arbeiderne. Det kom til en konfrontasjon der direktøren og funksjonærer ble kastet utfor kulltippen.
«Merkelig bare at ingen blev ødelagt idet de trillet nedover fulgt av et ras av kull, men hensikten var opnådd. Den noe ublide behandling fratok dem all lyst til å fortsette arbeidet. «, ble det notert i en dagbok.
Militæret settes inn
Styret i Store Norske mistet besinnelsen og anmodet regjeringen om å sende et marinefartøy med forsterket besetning til Adventfjorden for å knuse opprøret.
Med til Spitsbergen var også byfogd Meinich i Tromsø som regjeringen i samråd med Store Norskes styre hadde oppnevnt som meglingsmann.
Meinich kom ingen vei og langvarige forhandlinger med arbeidernes representanter endte med brudd.
Da meglingen brøt sammen ble arbeidernes representanter møtt av militære styrker. Kapteinen på «Farm» meddelte at arbeidernes regime på Spitsbergen var forbi og at de var internert. Straks isen på fjorden var borte, ville de bli sendt tilbake til Norge.
Konfrontert med soldater bevæpnet med karabiner, revolvere og mitraljøser, måtte Dahlin innse at slaget var tapt. Overmakten var for stor. Arbeidermakten varte bare noen få dager. De hadde spilt høyt og tapt.
Les også: (+) Etter to døgn med tortur vet Kalle (27) at han er på bristepunktet. Han må ta et fatalt valg
Få dager senere ble han innkalt til kontoret der triumferende funksjonærer kunne meddele ham at hans tid som arbeider i Store Norske var over. Det hele hadde vart under to måneder.
26. juli 1917 ble de streikende arbeiderne sendt tilbake til fastlandet med fartøyene «Forsete» og «Foca.» For Ivar Dahlin var det hele over nærmest før det hadde begynt. Han stemplet inn som arbeider 1. juni og ut som syndikalistleder 25. juli. På kaia i Tromsø var det ingen som ventet på ham.
Fremmedloven hadde trådt i kraft 14 dager i forveien og i kraft av denne lov ble alle svensker, finner, dansker og hollendere nektet å gå fra borde. Politiet i Tromsø kom mannsterke om bord og alle utlendinger ble plukket ut for å sendes hjem. 100 mann av forskjellige nasjonaliteter ble skysset ut av landet via Narvik til svenskegrensen.
For Store Norske hadde streiken kullkastet produksjonsplanen som var lagt for sommersesongen. Konflikten, og utvisningen av de streikende arbeiderne, førte til at norske havnearbeidere nektet å losse kull fra Store Norskes gruver. Etter hvert ble imidlertid problemene løst og man kunne gå tilbake til normal drift. I 1918 ble boforholdene forbedret da man bygget to nye arbeiderboliger og ny bolig til vintersjefen – og nytt bakeri.
