Var villige til å dø for Norge
Amerikanere kjempet for "gamlelandet"
De unge mennene hadde aldri vært i Norge, men var villige til å dø for «gamlelandet». Få om noen norske militære enheter fikk mer stridserfaring enn den amerikanske 99th Battalion, etablert for utvandrede nordmenn som ville kaste nazistene ut av Norge.
Overfallet utløste raseri og forbitrelse, selv om det fant sted på den andre siden av jordkloden. I Midtvesten i USA satt norske immigrantfamilier og mottok meldingene om den tyske invasjonen av Norge 9. april. I hjertet var de nordmenn, men det var lite de kunne gjøre. For deres nye hjemland var ennå ikke en del av krigen.
Men da japanerne bombet Pearl Harbor og USA gikk inn i 2. verdenskrig, åpnet det seg en mulighet for norskættede amerikanere som ville slåss for «gamlelandet». Blant dem: Sigvald «Sig» Johnsen og Lars Larson. Ingen av de to hadde noen gang vært i Norge, men de norske røttene forpliktet.
Immigrant-styrker
USAs krigsdepartement sto overfor store utfordringer: Én av dem var at amerikanerne måtte regne med å innta flere strategisk viktige land der fienden truet USAs styrker.
Blant disse landene var Filipinene, Hellas, Østerrike, Japan − og Norge.
og Lars Larson fotografert våren 1945 etter nesten ett års stridsinnsats i Europa. Foto: Privat
I USA var det flust av immigranter fra de aktuelle landene, i kampmoden alder, med sterke følelser for sine røtter og ikke minst; de snakket språket. Krigsdepartementet besluttet å opprette egne bataljoner underlagt US Army. 99th Battalion ble opprettet for å innta Hitlers «Festung Norwegen» og blant annet trygge forsyningslinjene til Murmansk.
For norskættede bondesønner fra Midtvesten var 99th Battalion mye mer:
− Vi ville alle til den enheten. Alle ville se Norge fritt for tyskere, sier «Sig» Johnsen − snart 100 år gammel − på klingende norsk til Vi Menn på telefon fra Florida.
Ivret etter å få slåss
US Army 99th Battalion ble fylt med frivillige første- og andregenerasjons norskamerikanere. Noen svensker og finner sluttet seg til. De fikk også selskap av strandede norske sjøfolk. Drøyt 900 mer eller mindre norsktalende menn inngikk i kampstyrken som ble satt opp i Minnesota i juli 1942. «Sig» Johnsen sier at alle rekruttene følte seg norske, selv om de fleste aldri hadde vært i Norge:
− Mange av gutta var født i USA, men bakgrunnen deres var norsk. Vi kunne ikke komme til Norge fort nok.
En av disse var Lars Larson fra Brochet i Nord Dakota. Faren Ole kom fra gården Bjella i Ål i Hallingdal. For Lars var båndene sterke nok til å ofre livet for.
Treningen ble lagt til Camp Hale, Colorado. Her var det høye fjell, lave temperaturer, snø og tøft terreng. Akkurat som i Norge.
Leiren lå på 3000 meters høyde. Utmarsjene til fjelltopper opp mot 5000 meter kunne vare i ukevis. Om vinteren frøs vannet i feltflaskene. Maten frøs på vei fra matkoppen til munnen. Underveis var det innlagt stadige stridsøvelser. For eksempel ble de «norske» soldatene beskutt med skarp ammunisjon fra maskingeværer siktet inn i tre fots høyde over bakken. Treningen var beinhard, mange av rekruttene ga opp underveis.
«Sig» husker treningen godt:
− Vi gikk på ski, vi drev med fjellklatring. Og vi gikk. Og gikk, og gikk, og gikk. Mange sluttet, det ble for tøft.
Men for de gjenværende skulle treningen på å holde holdet lavt i terrenget komme godt med.
Snudd på veien
5. september 1943 forlot S/S «Mexico» New York havn. Om bord var 99th Batallion med både «Sig» Johnsen og Lars Larsson. Ferden gikk østover, i retning mot Norge. Men først; mer brutal trening i Storbritannia: Opp mot tre mil med utmarsj om dagen. Inntil femten dager i strekk. Alltid med full oppakning. Hele tiden ble de drillet i stridsteknikk og skyting.
« Vi ville alle til den enheten.
Alle ville se Norge fritt for tyskere.
Så kom beskjeden som «Sig» Johnsen husker kom overraskende på gutta:
− Ledelsen endret planene sine. Det ble for vanskelig å sette i land soldater i Norge.
99th Battalion skulle i stedet settes inn i det massive felttoget som skulle befri fastlands-Europa fra Hitler. 22. juni 1944, 16 dager etter D-dagen, vasset 99th Battalion i land på Omaha beach.
Om slagmarken som ventet ikke var norsk, skulle norskamerikanerne i hvert fall få sloss mot tyskerne.
Ifølge «Sig» var det en nedtur for 99th Battalion å måtte vente så lenge:
− Vi ble veldig skuffet over at vi ikke fikk gå i land blant de første. Men; vi fikk nok kamp, selv om vi ikke gikk i land på D-dagen.
Blodig alvor
Med ett var trening byttet ut med blodig alvor. De varmet opp med deltagelse i sluttkampene om den franske havnebyen Cherbourg. Men den store ilddåpen fikk de norskættede soldatene i byen Elbeuf lenger øst. Da de nærmet seg byen, ble de møtt med tung artilleriild fra andre siden av elva Seinen.
Klokka 1600, 25. august 1944, var 99th Battalion inne i Elbeuf. Men det var også fortsatt tyskerne.
− Inne i byen fulgte det en intens kamp, fra hus til hus, skrev Howard Bergen sin bok om opplevelsene i 99th Batallion.
Opplevelsen sitter fortsatt i «Sig» Johnsen, 77 år senere.
− Elbeuf var veldig ille. Mange ble skadd og drept, bekrefter han. 99th Battalion mistet syv mann. 50 ble skadet. «Sig» Johnsen og Lars Larson var blant dem som kom uskadet fra ilddåpen.
Trosset splinten
De norsk-amerikanske soldatene kjempet seg fra Nord-Frankrike og inn i Belgia gjennom sommeren 1944. 14. september ble 99th Battalion satt inn i slaget om et krysningspunkt mellom elva Maas og kanalen Willensvaart i Belgia.
Tyskerne kjempet innbitt for å holde brohodet. Granatene haglet over norskamerikanerne. Én av dem som ble rammet av en granatsplint var Lars Larson. Han fortsatte imidlertid å kjempe, og med sin Browning automatrifle tvang han tolv tyske soldater til å overgi seg.
For denne dåden ble han tildelt medaljen «The bronze star» for tapperhet i strid, samt «Purple heart».
« Elbeuf var veldig ille. Mange ble skadd, og mange ble drept
Åtte døgn i helvete
Nå var veien kort til den tyske grensebyen Aachen. Gjennom byen gikk tyskernes siste fluktrute østover. Tyskerne kjempet derfor desperat for å holde byen. Rundt byen skulle norskamerikanerne i 99th Battalion innta posisjoner for å hindre de gjenværende tyskerne fra å flykte.
Slaget ble senere beskrevet som «Åtte døgn i helvete».
− Vi hadde en ganske tøff tid der, sier «Sig» Johnsen lakonisk.
16. oktober 1944 braket det løs. 99th havnet i kryssild fra tyske stillinger i det de nærmet seg byen.
Tungt artilleriskyts tvang norskamerikanerne til å grave seg ned der de var. Om natten kom tyske fly og bombet stillingene 99th Battalion hadde opprettet. Neste dag kom tyske soldater støttet av stridsvogner. Tyskernes desperate motangrep tvang «Sig» og de andre norskamerikanerne til retrett.
Men nå kom tøff grunntrening fra Camp Hale i Colorado, stridserfaring fra Normandie og ønsket om å få være med på frigjøringen av Norge til sin rett: Tyskere og allierte styrker byttet på å angripe, granatene haglet fra oven dag og natt mens uavbrutt regnvær gjorde bakken om til sleip gjørme. Gjennomvåte og utmattede norskamerikanere kjempet innbitt, vel vitende om at de kom ett skritt nærmere Norge for hver trefning de vant.
Etter åtte døgn i de samme kalde, våte klærne, uten søvn og med minimalt med mat, var endelig slaget om Aachen over. Byen var omringet, tyskerne sperret inne. Den 24. oktober fikk 99th Batallion avløsning. I løpet av åtte dager i helvete hadde 28 norskamerikanere blitt frarøvet livet og muligheten til å befri gamlelandet. I tillegg var 45 såret.
Én av dem som havnet på sykehus var «Sig» Johnsen. Av alle ting, for blindtarmsbetennelse.
Men Lars Larson var klar for å slåss igjen etter behandlingen for granattreffet. Han var med på å nedkjempe Hitlers siste desperate motoffensiv på vestfronten i Ardennene. Og han var med inn i Tyskland.
Før 2. verdenskrig var over, hadde US Army 99th Battalion 101 dager i kamp. 52 soldater falt i kamp, 207 ble såret.
Og til sist kom oppdraget soldatene i 99th Battalion hadde vervet seg for.
Æresvakt for Kongen
Da soldater fra 99th Battalion omsider satte ben på norsk jord 30. mai 1945, var krigen for lengst over. Men fortsatt var mer enn 300 000 tyske soldater igjen i landet. Motstandsbevegelsen fryktet at naziledere ville bruke soldatene til å fortsette kampen mot de allierte. Men med de krigsvante soldatene fra 99th Battalion i fremste rekke, gikk avvæpningen uten dramatikk. Tyske garnisoner og militærleirer ble gjerne omringet tidlig om morgenen før norsk-amerikanske soldater rykket inn og tok tyskerne på sengen. Mange prominente krigsfanger ble tatt på denne måten og mange våpen ble beslaglagt.
Da kong Haakon VII endelig returnerte fra England, var soldater fra 99th Battalion blant dem som sto æresvakt. En av dem var Lars Larson fra Brochet, Nord Dakota. Det var hans første tur til Norge. «Sig» Johnsen var ikke med. Etter blindtarmoperasjonen i Paris, var krigen hans over. Men fortsatt kan han fortelle om hvordan utvandrede nordmenn ville kjempe for sitt fedreland.
Lars Larson døde hjemme i Nord-Dakota i 1984. Det eneste han delte av sine krigserfaringer var opplysningen om at han var blitt truffet av en granatsplint i Belgia, og da først og fremst for å forklare hvorfor han haltet frem til din dødsdag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 36 2021