Libysk mobb angrep amerikansk ambassade
10 år siden "Slaget i Benghazi"
Ambassadør Christopher Stevens ble drept da en bevæpnet mobb angrep amerikanernes konsulat i den libyske byen Benghazi for 10 år siden. Seks amerikanske spesialsoldater ventet lenge på ordren om å gripe inn.
Hvor mange fiender smyger seg rundt der ute?
Tidligere Army Ranger Kris Paronto hadde gitt opp å telle skikkelsene han så i nattsiktet. Fra sin posisjon på taket konstaterte han bare at de nærmet seg murene som omga Annekset – kallenavnet på bygningene hvor den hemmelige sikkerhetsstyrken ved det amerikanske konsulatet i Benghazi holdt til.
Skjønt, hemmelig …
– Ikke nå lenger, tenkte Paronto tørt og tok en bit av en Snickers fra lomma.
Det var en kveld hvor mye hadde gått galt. En kilometer borte sto selve konsulatbygningene i brann. Én ansatt død, selveste ambassadøren var savnet. Krise.
– Vi kom for sent, tenkte Paronto.
Fadesen
Det som i ettertid er blitt hetende «Slaget i Benghazi», varte i 13 timer og kostet fire amerikanere og et ukjent antall libyske opprørere livet. Etterspillet pågikk lenge. Flere mener at episoden bidro til at Hillary Clinton tapte presidentvalget mot Donald Trump. Clinton var utenriksminister da slaget sto, og i manges øyne ansvarlig for at mye gikk galt. Hvorfor var sikkerheten på konsulatet så dårlig når advarslene var så åpenbare? Og hvorfor tok det så lang tid å komme til unnsetning? spurte kritikerne.
Etterretningsfadesen var smertefull for amerikanerne. Særlig CIA måtte gjøre noe. Resultatet har vi kunnet studere før, under og etter Russlands invasjon i Ukraina. Det er slutt på tiden der overveldende våpenmakt kan veie opp for dårlig etterretning.
Utpost i fiendeland
I september 2012 forlot USAs ambassadør Christopher Stevens hovedstaden i Libya for å besøke Benghazi, landets nest største by. Han dro inn i fiendeland. Det flommet av våpen etter borgerkrigen året før. Den nye regjeringen i Tripoli, valgt etter Gaddafis fall, slet med å kontrollere den sterke, antivestlige Ansar al-Sharia-militsen i Benghazi-området.
Amerikanerne i byen hadde flere ganger sett vaiende al-Qaida-flagg. I ny og ne kom en sprengladning farende over muren rundt de beskjedne konsulatbygningene som en påminnelse: Hatet var der. Etterretningen hadde plukket opp internett-trusler og rykter om forestående angrep, men sikkerhets-
opplegget var likevel som det brukte å være: Åtte bevæpnede vakter – fem fra utenriksdepartementets egen sikkerhetsstyrke og tre libyske politimenn – og fem innleide portvakter uten våpen.
Men i reserve: De man ikke snakket om. De seks elitesoldatene som holdt til i Annekset og som tilhørte CIAs hemmelige sikkerhetsstyrke GRS (Global Response Staff): Innleide ekssoldater villige til å ta oppdrag med høy risiko mot god betaling. Fire hadde bakgrunn som marinejegere, to var tidligere Navy SEAL-soldater. De hadde kriget i Kosovo, Somalia, Afghanistan, Irak, you name it. De skulle nok kunne bite fra seg i Libya, også.
Blant dem Kris Paronto.
Roen brutt
11. september 2012 så ut til å ebbe ut med en rolig kveld, tross alt. Ambassadøren hadde bestemt seg for å holde seg på konsulatet. I Annekset en kilometer unna slappet Kris Paronto og de andre CIA-operatørene av med film. Ingen av dem har glemt hvilken film de så: «300». En liten gruppe modige menns kamp mot overmakten. De fikk også med seg dagens nyheter. Kraftige opptøyer ved den amerikanske ambassaden i Egypt etter publiseringen av en antimuslimsk videosnutt på YouTube.
Men da det gikk mot natt, var det fortsatt stille og rolig i Benghazi. Ambassadør Stevens skrev i dagboka. «Godt å være tilbake». Den eneste lille haken, la han til, er «disse evinnelige sikkerhetstruslene. Ingen joggeturer utenfor murene».
I et annet rom var konsulatets dataansvarlige, Sean Smith opptatt med onlinespill på nettet.
Plutselig kunne spillkameratene andre steder i verden lese en melding på chatten. Smith skrev to ord. – Faen. Skudd!
Under angrep
Klokka var 21.40. Rundt 50 menn strømmet gjennom den ene konsulat-porten uten å møte motstand. De innleide libyske vaktene var forduftet. Inntrengerne skjøt i lufta med AK-47. Noen hadde en megafon og ropte «Allahu Akbar».
Ambassadøren, datamannen Smith og livvakten Scott Wickland trakk seg tilbake til det spesialbygde sikkerhetsrommet i hovedbygningen. To forskanset seg i kantina, to i det såkalte kommandorommet. De kastet seg på telefonene.
– Vi er under angrep!
Amerikanske myndigheter i Washington og ved ambassaden i Tripoli fikk nødmeldingen umiddelbart. Utenfor Annekset satt de seks i spesialstyrken i SUV-ene og ventet på klarsignal.
Fra Washington.
Kommer dere ikke snart, dør vi!
Fra sjefene.
Som la planer, sjekket mulighetene. Luftstøtte? Droner? CIA-redningsteam fra Tripoli? Aller helst: La de libyske regjeringsstyrkene ta seg av det. To åpenbare fordeler med sistnevnte løsning: CIAs nærvær i Benghazi ville ikke bli røpet, og Annekset ville fortsatt være beskyttet dersom angrepet skulle spre seg dit.
Dødelig ventetid
CIA-operatørene i bilen hadde bare én tanke i hodet: Å komme sine egne til unnsetning.
– Vi må komme oss dit. Og SÅ lage en plan!
De kunne selv følge meldingene fra konsulatet over radiosambandet:
– Kommer dere ikke snart, dør vi!
Horden av inntrengere klarte å knuse seg vei inn i hovedhuset. Dørene til den innerste delen, den sikre sonen der ambassadør Stevens og de to andre befant seg, klarte de imidlertid ikke å få has på.
I stedet tok de frem jerrykanner, helte diesel over sofaene og teppene og putene – og tente på.
– De vil røyke oss ut, tenkte livvakten Scott Wickland.
Varmen ble intens, rommene fylt av tjukk, svart røyk. Mennene krøp langs golvet, prøvde å tette alle små gliper med håndklær. Men snart ble det vanskelig å puste. Umulig.
Wickland tok seg opp på taket via et lite baderomsvindu. De to andre kom ikke etter, slik han hadde trodd. Wickland tok seg inn igjen, men røyken tvang ham ut. Han kollapset på taket i visshet om at mannen han var satt til å beskytte, ambassadør Stevens, lå igjen et sted under ham.
Ambassadør down
Utenfor Annekset en kilometer unna fikk redningsteamet til slutt nok av å sitte uvirksomme mens de lyttet til ropene om hjelp.
– Vi drar! sa Kris Paronto, tungt bevæpnet og med ammobeltene hengende over skulderen. Uten godkjenning, og uten noen særlig plan utover den gode, gamle «ta det som det kommer», raste SUV-ene av gårde.
Da spesialsoldatene endelig stupte inn på konsulatområdet, hadde det gått 50 minutter siden terroristene startet herjingene. Bortsett fra enkelte skuddsalver fra mørket, var det få tegn til fienden. Støttet av en gruppe libyske soldater gikk det greit for amerikanerne å skaffe seg kontroll over området. De fikk kontakt med livvakten Scott Wickland. Han så ut som en feier og hostet stygt. Brannene raste. Ambassadør Stevens og datamannen Sean Smith var fortsatt et sted inne i flammene, fortalte Wickland.
To av CIA-operatørene prøvde å ta seg inn til den sikre delen av hovedbygningen. Det var som å åpne døren til en steikeovn, og røyken var så tett at de ikke kunne se enden av rifleløpet.
– Kan kontaktlinser smelte på øyeeplet? undret en av dem.
De fant Smith. Død. Men ambassadøren var borte. Enten lå han på et sted de ikke kunne nå, eller så var han bortført. Ville islamistene triumferende slepe ham gjennom gatene i Benghazi og legge det ut på YouTube?
Dekkene skutt i filler
Konsulatet var tapt, og redningsteamet visste at Annekset sto nesten ubeskyttet. Bare CIA-staben var igjen der. Skrivebordsagenter – ikke all verdens nyttige når det stormet. Styrken måtte komme seg tilbake før opprørerne fant veien dit. Og før retretten ble avskåret.
Litt over klokka 23 ble konsulatet rystet av voldsomme eksplosjoner. Et nytt angrep var på gang.
– Gærningene har raketter, tenkte Kris Paronto.
To pansrede biler med 12 levende og én død amerikaner raste ut av området og ble umiddelbart beskutt. Bilene pløyde gjennom en folkemengde. Amerikanerne så granater som ble trillet inn under bilene og hørte smellene fra geværer. Dekkene ble skutt i filler, men kjøretøyene holdt.
Hjelpen er på vei
Noen timer senere lå altså Kris Paronto på et tak i Annekset, spiste Snickers og fulgte fiender i nattsiktet. Han holdt fortsatt fingeren unna avtrekkeren. Ordren var å vente til det smalt på nytt. Han behøvde ikke vente lenge.
Først ble en slags bombe kastet over muren. Så fulgte den uhyggelige lyden av en rakettdrevet granat. Amerikanerne skjøt tilbake fra sine posisjoner på takene. Skuddvekslingen varte i 10 minutter. Paronto visste at han traff mange. Etterpå var han nesten døv, han har glemt øreproppene. Kollegene hadde små splintskader, ellers er alle hele.
Paronto satte seg ned i en campingstol han hadde dratt opp på taket. I krigen med campingstol! Like snålt som enkelte detaljer han la merke til under angrepet. To menn som sto utenfor en bygning bare 25 meter unna og tok seg en røyk – som om ingenting skjedde. Og to gjetere som uforstyrret passet en diger flokk geiter utenfor murene.
Hørselen vendte tilbake. Paronto hørte stønn og lyder fra sårede i krattet utenfor. Klokka ble tre. Paronto så menn snike seg fremover. En ny intens skuddveksling fulgte før angriperne trakk seg tilbake igjen.
Like etter fikk de beleirede både gode og dårlige nyheter.
Den gode: Washington hadde endelig sendt forsterkninger, et team på seks mann fra CIAs spesialstyrke i Tripoli hadde landet på flyplassen og ankom med politieskorte.
Den dårlige: Ambassadør Stevens var brakt til sykehus av en gruppe lokale menn som hadde tatt seg inn i konsulatet. Stevens var bekreftet omkommet.
Ut av Alamo
Amerikanerne er i ferd med å planlegge evakueringen til flyplassen da det smalt igjen. To kraftige eksplosjoner ved nordveggen.
– Granatkastere, skjønte Paronto. Han forsto også at terroristene var i ferd med å sikte seg inn på taket til nabobygningen. Der lå fire spesialsoldater i stilling.
Den tredje, fjerde og femte granaten traff rett på taket. To mann ble drept momentant. Én stygt skadet i ben og armer. Én var truffet av en sverm splinter inn i overkroppen, men var bevisst. Han grep forgjeves etter våpenet; armen dinglet ubrukelig.
En sjette granat kunne komme når som helst. De skadde måte reddes i sikkerhet. Det kom ikke flere granater, angriperne hadde igjen trukket seg tilbake.
Det lysnet av mandag over Benghazi. Lyden av hverdag fylte luften.
Kris Paronto gjorde seg klar til å slåss igjen da en lang rekke med kjøretøyer nærmet seg Annekset. Så skjønner han at den tungt bevæpnede konvoien består av the good guys, den vennligsinnede militsen.
Endelig.
Brått var slaget i Benghazi over. Evakueringen til flyplassen gikk uten dramatikk. Klokka 10.30 lettet flyet med de siste amerikanerne om bord. De som overlevde, ti av dem skadet. Og fire døde, blant dem ambassadør Christopher Stevens.
Kris Paronto sukket tungt.
Kilde: «13 Hours – the inside account of what really happened in Benghazi» av Mitchell Zukoff (Twelve forlag).
Boka er basert på spesialsoldatenes egne beretninger.
Uforberedt
Amerikanske sikkerhetsmyndigheter ble møtt med massiv kritikk etter angrepet mot konsulatet i Benghazi.
President Barack Obama og utenriksminister Hillary Clinton fremstilte først angrepet som spontant utslag av islamistisk motivert vold. Dette handlet om aksjoner som var kommet ut av kontroll, inspirert av et angrep mot den amerikanske ambassaden i Egypt, hevdet topptjenestemenn i CIA.
Men senere granskninger avslørte en serie tabber. Etterretningsvesenet, særlig CIA hadde sviktet, evnen til å reagere da det først smalt var under enhver kritikk. Tidspunktet for angrepet; på årsdagen til terrorangrepene i USA 9. september 2001, gjorde at alle forklaringer om overraskelser og uforberedte angrep ble et uttrykk for at amerikanske sikkerhetsmyndigheter var uforberedt.
Etter en serie høringer og etterforskninger gikk samtlige topper i Obama-administrasjonen fri for anklager om grov uforstand i tjenesten. Fire høyere tjenestemenn i Utenriksdepartemtet ble kritisert for å ha avvist ønsker om forsterkning av sikkerheten rundt de amerikanske utenriksstasjonene i Libya før angrepet.
Til slutt tok utenriksminister Hillary Clinton det overordnede ansvaret for sikkerhetsbristene.
Det republikanske partiet i USA brukte angrepet og sikkerhetsstyrkenes manglende evne til å beskytte ambassadepersonellet for alt hva det var verdt i presidentvalgkampen i 2016.
− Alle trodde Hillary Clinton var usårbar, ikke sant? sa Kevin McCarthy på FOX News.
− Men oppslutningen hennes faller. Hvorfor? Hun er ikke verdt tilliten.
Amerikanske myndigheter fikk senere pågrepet og utlevert det FBI mente var hovedmannen og arkitekten bak angrepet, libyeren Ahmed Abu Khattala. Etter en syv ukers lang rettssak i Washington ble han frifunnet for drap, men funnet skyldig i å ha støttet og bistått terrorister, ulovlig besittelse av et halvautomatisk våpen i forbindelse med en voldelig straffbar handling og skadeverk mot amerikansk eiendom.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 38 2022