Parforhold
- Hvis partnere ligner her, øker sjansen for å bli fornøyd i forholdet
Tilknytningsstil er et hett tema i terapi.
Tre tilknytningsstiler
Et sammenfall i tilknytningsform har vist seg å bety aller mest for trivselen i forholdet, leser vi i en tidligere artikkel om temaet i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Det har også vist seg å kunne gå greit om begge parter er utrygge på den måten at begge to har en tendens til å «klebe» til hverandre (engstelig tilknytningsform). Dersom den ene derimot, har slike tilbøyeligheter, mens den andre er distansert, selvrådig og kjølig (unnvikende/distanserende tilknytningsform), kan det være vanskelig å få til et parforhold som gir glede og tilfredshet.
«Partnerne som har omtrent samme måte å knytte seg til andre mennesker på, har større sjanse for at de blir fornøyde i parforholdet.»
Det står det i boken «Vi må snakke sammen» (Peder Kjøs og Hanne Weie Oddli, Gyldendal; 2009).
Tilknytningsstil, hva da?
En tilknytningsstil er en måte du typisk knytter deg til andre på. Noen vil ha mye nærhet, mens andre vil ha mer rom rundt seg, selv om de får seg en kjæreste. Noen er tillitsfulle og åpne, mens andre er forsiktige og redde for å bli sviktet.
- Tilknytningsstilene kan være veldig forskjellige, og stikker vanligvis dypt i oss. Stilen er en måte å regulere forholdet til andre på, ut fra alle de forventningene vi har om hvordan vi regner med å bli møtt, og hva vi vil at kjæresteforholdet skal innebære, sier Peder Kjøs, psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi, og spaltist i Klassekampen.
Kjøs forteller at disse forventningene henger sammen med de erfaringene vi har fra tidligere, for eksempel med foreldrene våre og andre tidlige tilknytningsprosesser. Stilen vår sitter mer i kroppen enn i bevisstheten - måten vi forholder oss til andre på - og er ubevisste mønstre som vi bruker automatisk.
Tre hovedtyper tilknytningsstil
- Cirka 60 prosent har en såkalt trygg tilknytning, men så er det de utrygge som enten har en avvisende tilknytning eller som er engstelige og følger etter og «maser» om bekreftelse, sier Andreas Løes Narum, psykolog og eier av parweb.no.
Han oppsummerer med dette de tre hovedtypene tilknytningsstil er: Trygg, engstelig og unnvikende/distanserende. Det finnes også en fjerde, mer sjelden variant som er forbeholdt dem med mer traumatiske opplevelser, som kan kalles forvirret eller ambivalent.
Kjøs påpeker at det også kan være greit å ha i bakhodet at disse stilene ikke er «rene kategorier» - de fleste av oss er litt av det ene, litt av det andre. Det er vanlig å ha en rimelig trygg tilknytning, men en viss tendens i en eller annen retning, uten at det blir en klart definert stil ut av det.
Trygg tilknytning er best
- Når det gjelder at matchende tilknytningsstil er bra, så er det for såvidt riktig, men det er også sånn at de som har en trygg tilknytning generelt har det bedre enn andre, påpeker Kjøs.
Kjøs forteller at par med to klengere, eller kanskje enda verre, to unnvikende, kan ha det temmelig vanskelig, selv om det er enda vanskeligere for dem å leve sammen med en som har en annen stil.
Tre typer tilknytningsformer
1. En trygg tilknytning der man stoler fullt og helt på sin partner, men samtidig bevarer sin selvstendighet i parforholdet.
2. En utrygg eller engstelig tilknytningsform, der man er usikker på partnerens trofasthet og følelser, og derfor som regel «kleber» seg til partneren.
3. En distanserende tilknytningsform, der man ikke ønsker å være for tett på – eller for avhengig av – sin partner.
Kilde: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 43, nummer 4, 2006, side 370-372
Artikkelen er ifølge Kjøs like gyldig i dag, da dette uansett er forskning som var godt på plass allerede på slutten av 60-tallet, og som har stått seg veldig godt.
- Det er i det hele tatt best å være trygg, sier Kjøs.
- To utrygge typer har det ikke nødvendigvis bedre sammen, sier Løes Narum.
Engstelig og unnvikende blir slitsomt
- Dersom den engstelige typen og den unnvikende typen er sammen, kan det bli veldig slitsomt. Den engstelige typen som søker bekreftelse av en unnvikende partner vil finne at vedvarende «masing» ikke alltid gir det ønskede resultat, sier Løes Narum.
Kjøs forteller at en engstelig og en unnvikende blir vanskelig fordi den engstelige da konstant vil ha, mens den unnvikende trekker seg unna og ikke kan/vil gi den tryggheten den engstelige vil ha - hvorpå den engstelige blir enda mer insisterende…
- De jager hverandre rundt som Tom & Jerry, sier Kjøs.
To engstelige kan gå greit
- To engstelige, klebrige folk kan derimot godt klare seg fint sammen, hvis de får til å lage seg sin egen lille, trygge verden der de viser for hverandre hvor trygge og nære de er, ifølge Kjøs.
De vil også ha god gjensidig forståelse for klamringen, og kanskje sette pris på den.
Kjøs påpeker at det kan se rart og slitsomt ut for andre når et par er konstant oppå hverandre på den måten, men at vi ikke skal sette oss selv som målestokk for andre sånn uten videre.
Tilknytningsstilen går i generasjoner
Siden foreldre gjerne viderebringer det de selv har lært, kan tilknytningsmønstre vare i generasjoner.
- Det lille barnet som ikke får lov til å bli trøstet eller får kjeft, lærer hvor vondt det er å bli avvist og at et klapp på skulderen er mulig å oppnå bare ved å oppføre seg tøft og selvstendig. Denne måten å unnvike emosjonelle utfordringer på, fortsetter sannsynligvis i voksen alder fordi det å søke mot noen og så bli avvist gjør så vondt, sier Løes Narum.
- Det barnet som har opplevd bekymring og engstelse rundt omsorgssituasjonen, søker oftere bekreftelser enn andre. Dette kan også vare inn i voksenlivet, sier Løes Narum.
«Selvstendige» typer
Kjøs forteller også at det er veldig vanlig å forsvare den stilen man selv har overfor andre; vi har jo et visst behov for å være «normale», eller kanskje aller helst «best», og da er det en vanlig strategi å kritisere de som er annerledes.
- De som for eksempel er unnvikende vil heller kalle seg selv «selvstendige», og de som er utrygge vil gjerne mene at det er partneren som har skylden for at de er så utrygge, sier Kjøs.
- Sånn holder vi på, vet du. Vi har jo et ego-regnskap å passe på, sier han.