Hemmelig hiv-positiv

«Du har hiv! Du har hiv! Du har hiv!»

Det skulle være hennes livs lykkeligste dag, men stemmen i hodet ødelegger alt.

«Marie» (29) går opp altergangen med et påklistret smil. Tre dager før bryllupet fikk hun vite at hun hadde vært hiv-positiv i sju år. Ingen av gjestene vet at hun er smittet. Bryllupsdagen blir en tårevåt affære og natten blir alt annet enn romantisk.

- Det var slitsomt å fake at jeg var lykkelig når alt inne i meg raste sammen. Om kvelden var jeg så utslitt at jeg tenkte «nå bryter jeg sammen om jeg ikke kommer meg hjem innen ti minutter», forteller Marie i dag, to år etter bryllupet.

Vel hjemme stupte hun ned i sofaen, oppløst i tårer. Der lå hun og skalv i flere timer mens hennes nybakte ektemann holdt rundt henne. «Dette skal vi klare», sa han.

Les også: Kvinnekondomet er tilbake

Gråtende sykepleier

Livet ble snudd opp ned en helt vanlig onsdag ettermiddag høsten 2006. Marie og forloveden hadde akkurat kommet hjem fra jobb da hun åpnet brevet fra Olafiaklinikken. «En av dine tidligere sexpartnere har fått diagnosen hiv» sto det.

- Det første jeg tenkte var «vil han fortsatt gifte seg med meg?». Jeg ble selvfølgelig redd, men regnet med at jeg ikke var smittet.

Dagen etter dro begge til Olafiaklinikken for å ta en hurtigtest. Da sykepleieren kom inn med blanke øyne forsto Marie at testen var positiv. Med færre enn ti sexpartnere skjønte hun også hvem smittebæreren var - en småkjæreste hun hadde seks år tidligere.

- Jeg begynte å gråte og ble livredd for at jeg hadde smittet forloveden min. Vi hadde hatt ubeskyttet sex i noen år, sier Marie.

Han slapp med skrekken. Legene forklarte at hiv er en seksuelt overførbar sykdom som smitter gjennom blod og sæd, og derfor overføres lettere fra gutt til jente, enn omvendt. Forloveden insisterte på at de fortsatt skulle gifte seg tre dager etter, men planene om barn ble satt på vent. Et halvt år etter ble de skilt.

- Mens jeg ble innesluttet og asosial, prøvde han å fortrenge sykdommen ved å jobbe masse og ikke snakke om det. Vi skled fra hverandre, sier Marie.

Vanskelig dating

Marie er fortsatt delvis sykemeldt og går til psykolog en gang i uka.

- For meg var hiv likestilt med aids og død, og jeg slet en stund med dødsangst. Nå kommer angsten når jeg skjønner at jeg må fortelle det - til gutter jeg dater, for eksempel. Tanken «vil du fortsatt holde rundt meg om du vet at jeg har hiv?» plager meg.

Til nå har Marie sagt det til to gutter.

Den første fikk vite det før de hadde sex. De var sammen i to måneder før forholdet tok slutt. Den andre fikk vite det først etter at de hadde hatt sex. Han ble ikke sint, men datingen tok raskt slutt.

Begge guttene hevdet at sykdommen ikke var grunnen til at det ble slutt, men Marie tror dem ikke helt.

- Jeg skjønner at de får sjokk, og at de ikke vil involvere seg. Neste gang skal jeg i alle fall gjøre det på den riktige måten og fortelle det før vi har sex. Jeg håper jeg møter en gutt som blir glad i meg og som ikke tror jeg er en smittefarlig atombombe.

Marie har hatt onenight stands hvor hun ikke har sagt noe.

- Men jeg har kun hatt sex med kondom etter at jeg fikk diagnosen. Så lenge jeg passer på at vi bruker kondom, så er det ingen vits i å ta det opp. Guttene har da ansvar for seg selv også!

Les også: Dopet ned og hiv-smittet

Dropper kondomet

Foreldrene fikk vite det etter et par uker og tok det overraskende bra. Besteforeldrene fikk dobbelt sjokk da Marie samtidig fortalte om skilsmissen.

- Den eldre generasjon mangler kunnskap og tror at hiv rammer kun prostituerte, narkomane og homofile, mener hun.

Hun frykter at folk som vet at hun har hiv skal bli redd henne, og foreløpig har hun bare sagt det til fire venninner. På jobben vet de ingenting.

- På vorspiel deler jeg alltid ut kondomer til venninnene mine. Når de forteller at de droppet det får jeg lyst til å slå dem hardt. jeg hadde ikke sex før jeg var 20, og da kun med gutter jeg var forelsket i - maks ti stykker.

Men Marie er ikke sint på ham som smittet henne.

- Jeg var jo glad i ham. Vi datet i et år og brukte kondom en god stund. Vi burde selvfølgelig ha testet oss før vi sluttet med beskyttelse, men han smittet meg ikke med vilje. Det må være verre for ham, som vet at han har smittet meg, mener hun.

Marie fortalte smittebæreren at hun var blitt syk på MSN. Etterpå møttes de.

- Han var den første jeg snakket med som også hadde hiv. Vi har i grunnen bare støttet hverandre hele veien.

Legen ropte det ut

Smittebæreren er en helt vanlig norsk gutt. Leger som beroliger pasienter med at de ikke trenger å hiv-teste seg hvis ikke de har vært i Afrika eller i Thailand, virker bare provoserende.

- En venninne av meg fikk samme beskjed da hun ba fastlegen sin om en hivtest. Da hun fortalte om meg og insisterte på å bli testet, ropte legen over venteværelset til sykepleieren at «vi har en pasient her som skal ta en hivtest». Alle hørte det - slikt går ikke an!

Marie håper historien hennes kan få alle til å skjønne at også heterofile jenter med helt vanlig livsførsel kan få hiv.

- Beskytt dere og stol ikke på noen. Du vil ikke ha hiv inn i kroppen din!

Tre uker etter intervjuet møter Det Nye Marie igjen for å ta bilder. Hun virker roligere og mer avslappet.

- Du, jeg må si deg noe, smiler hun lurt.

- Jeg har møtt en gutt som vil ha meg! En som tør å satse på meg og som ikke ser sykdommen som et hinder i forhold til barn og fremtidsdrømmer. En som skjønner at jeg ikke er en farlig atombombe! Vi ble kjærester med én gang. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve - spesielt ikke etter at jeg fikk hiv.

Les også: - Kan være kurrert for hiv

Smittet i Thailand

Silje sitter trygt i armkroken til kjæresten «Morten» (28). Vi møter paret i leiligheten deres i Oslo.

Silje fikk vite at hun hadde hiv for ett år siden - bare to uker etter at det da ferske kjæresteparet flyttet sammen.

- Det jeg fryktet mest var at Morten skulle gå fra meg. Jeg var forberedt på det. Jeg var også livredd for at han var smittet - vi hadde tross alt hatt ubeskyttet sex i fem måneder, sier Silje og ser på kjæresten.

Smittebæreren var en thailandsk gutt som hun møtte på ferie et halvt år før hun ble sammen med Morten. De hadde sex bare to ganger, og den siste gangen sprakk kondomet. Begge hiv-testet seg i Thailand, men der var svaret negativt.

Noen måneder senere ringte en bekjent av thailenderen til Silje for å fortelle at hun burde teste seg igjen. Silje hadde byttet mobilnummer og telefonen fra Thailand havnet hos tanten.

- Da tante ringte meg tenkte jeg umiddelbart på kondomet som sprakk og begynte å hylgrine. «Da har jeg også hiv», ropte jeg.

Silje ringte Morten som var i utlandet, og stotret fram at hun kom til å dø. Dagen etter fulgte to venninner henne til Olafiaklinikken for å få vite sannheten. Silje var kvalm, hadde vondt i magen og hele kroppen skalv. Dessuten hadde hun akkurat hatt influensa - noe hun visste kunne være et symptom på hiv.

- Tiden har aldri gått så sakte som det kvarteret jeg satt på venterommet og venninnene mine holdt meg i hånda, sier Silje.

- Følte meg kvalt

Ansiktsuttrykket til sykepleieren avslørte resultatet.

- Jeg følte meg kvalt. Det var som å få dødsdommen.

Men Silje gråt ikke. Hun ble paralysert og dro hjem alene for å tenke.

Tanten var den første som fikk vite det. Hun fortalte det videre til bestemoren, som tente et lys hun hadde fått av en prest for lenge siden. Bestefaren jobbet i hagen da han fikk beskjeden.

- Han falt ned på kne, kastet spaden og begynte å gråte, sier Silje mens hun tørker en tåre fra øyekroken.

Det er vondt å tenke på hvordan de reagerte.

- Besteforeldrene mine var sikre på at jeg kom til å dø og trodde at de måtte teste seg fordi vi hadde brukt samme do og spist av samme bestikk.

Det er slike misforståelser som gjør at 20-åringen vil fortelle historien sin. Dessuten er hun oppgitt over unge som tenker at hiv er noe de aldri kan få.

- Jeg burde vist meg på gata og sagt «se på meg, jeg har hiv». Men det siste året har vært knalltøft, og jeg er ikke klar til å stå fram ennå.

I begynnelsen tok dødsangsten overhånd. Nå har Silje bestemt seg for at hiv er noe hun skal dø med, ikke av.

I tykt og tynt

Da Morten fikk vite at Silje testet positivt dro han øyeblikkelig hjem. «Du trenger ikke si noe. Jeg er glad i deg», sa han da han fant henne utmattet i senga. Morten var ikke høy i hatten da han testet seg dagen etter.

- Selvfølgelig var jeg sikker på at jeg også hadde fått hiv - noe annet virket usannsynlig.

Hurtigtesten var negativ, men Morten slo seg ikke til ro før flere blodprøver tre måneder senere konstaterte det samme.

- Jeg visste ikke at hiv kunne være så lite smittsomt. Vi har lært enormt mye det siste året, sier han.

På Olafiaklinikken ble Morten og Silje beroliget med at de kunne leve som før så lenge de bruker kondom. Sprekker det, må han ta en kur innen et døgn.

- Selvfølgelig er det dritkjipt å vite at man må bruke kondom resten av livet. Det blir en rutine, og sexlivet blir like spontant. Jeg kan ikke bare rive av Silje klærne og hive henne på sofaen, ler Morten.

Han synes det verste med å ha en hivsmittet kjæreste er tanken på at hun plutselig kan bli veldig syk, eller at medisinene ikke skal fungere.

- Jeg tenker sjelden på at Silje er smittet. Hvis det blir slutt mellom oss, så er det fordi forholdet ikke funker - ikke fordi Silje har hiv.

- Du er en tøff fyr?

- Jeg vet mer enn de fleste om hva jeg utsetter meg for. Med visse forholdsregler er sjansen for å bli smittet minimal. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror ikke jeg får hiv selv om vi praktiserer oralsex uten kondom. Jeg må tross alt drikke sju liter av spyttet hennes for å bli smittet.

Uforklarlig syk

«Hei Kari. Jeg har hatt lyst til å kontakte deg lenge, men jeg har ikke visst hvordan jeg skulle si dette. Peter var nemlig svært dårlig på slutten, han hadde lungebetennelse og vi frykter at han døde av aidskomplikasjoner. Vi vet ikke dette sikkert, men det er viktig at du tester deg.»

E-posten fra New York tikker inn en novemberdag i 2003. Avsenderen er en felles venn av Kari og ekskjæresten hennes, som hun møtte sommeren 2001 da hun jobbet som au pair.

- Med den mailen falt alle brikkene på plass, sier Kari i dag.

Ble syk og voldelig

I løpet av det året hun og Peter var sammen forandret han seg dramatisk. Den veltrente, morsomme og oppegående mannen ble plutselig tynn, kontrollerende og voldelig. Han fikk voldsomme raseriutbrudd, hadde smerter i hele kroppen og slet med søvnproblemer. Han hadde kronisk diaré og null appetitt.

- Da Peter fikk halsbetennelse og ingen antibiotika tok knekken på den, begynte jeg å lure. Men så ble han frisk og da tenkte jeg ikke mer på det.

- Du spurte aldri Peter om han hadde hiv?

- Nei. Jeg var redd for å si noe som kunne få ham sint.

Kari har alltid fryktet hiv og tatt sine forholdsregler. Hun visste mye om sykdommen, men gikk likevel rett i fella. Det føles surt.

- Vi brukte kondom fram til vi ble et seriøst par. Det verste er at han også var sammen med tre andre au pairer, men jeg vet bare fornavnene deres.

Den veltalende jenta leter etter ord. Hun er tydelig forbanna og har mange spørsmål. Hvorfor ønsket Peter bevisst å ødelegge livet hennes på denne måten? Hva oppnådde han med det?

- Han prøvde å ringe meg et halvt år etter at jeg dro fra New York, men jeg orket ikke å snakke med ham fordi han oppførte seg så dårlig på slutten.

Kari føler et uhorvelig sinne, men hun vil ikke la det styre livet hennes.

- Da har Peter vunnet - og det skal han ikke, sier hun.

Les også: Disse medisinene må gravide holde seg unna

Klok av skade

- Testen er dessverre positiv.

Den alltid blide fastlegen ser alvorlig ned i gulvet. Kari skjønte det allerede da legesekretæren ropte henne opp presis klokken 10.45. Det skjer jo aldri.

- Jeg klikket helt. Ropte «nå er livet ødelagt» og så for meg at jeg skulle råtne i en sykehusseng, sier Kari.

Legen hadde allerede snakket med en infeksjonsspesialist og beroliget Kari med at det ikke er slik det er å leve med hiv i dag. Seks år senere har Kari ennå ikke begynt på medisiner. Hun har fullført utdanningen, fått jobb og en kjæreste.

Den nærmeste familien og vennekretsen vet om sykdommen. Klok av skade forteller hun det ikke til noen som kan være løsmunnet eller fordomsfulle.

- Jeg har fått reaksjoner som «du har sikkert pult 150 menn». Flere ganger har også de jeg har betrodd meg til fortalt det videre uten mitt samtykke. Jeg har også merket at kollegaer ikke lenger tør å spise en kake jeg har bakt eller å drikke av samme glass. Nå ønsker jeg å skjerme meg selv.

Å fortelle om sykdommen blir også veldig personlig fordi alle vet at sex er det som gir deg hiv. Kari skjønner at de som får vite har behov for å snakke med andre om det, men hun ønsker å fortelle det selv slik at hun også kan avkrefte usannheter.

- Det er vondt når noen skuler på meg og snakker bak ryggen min.

Diskriminert på sykehuset

Utrolig nok er det på sykehus at Kari føler seg mest diskriminert. Da hun ble innlagt med magesmerter høsten 2005, sa assistentlegen at hun måtte forstå at terskelen for å operere henne var mye høyere fordi hun hadde hiv. Instrumentene var nemlig så vanskelige å rengjøre.

- Jeg kastet legen rett ut og sa at jeg aldri mer ville se henne. Da jeg sendte klage til fylkeslegen, ble det ord mot ord og jeg fikk ikke medhold. Heretter skal jeg ta med båndopptager på sykehuset, spøker Kari.

Hun fikk imidlertid et håndskrevet brev der sykehuset beklaget hendelsen.

- Når en spesialist i helsevesenet kan så lite om hiv, hva kan da folk flest?

Uvitenhet har også vært den største utfordringen i forhold til kjærester. De fleste har lite kunnskap og trekker seg unna i redsel.

- Jeg vil ikke «lure» noen, så alle har fått vite det før vi engang har kysset.

Kari sa det til sin nåværende kjæreste på den første middagsdaten. «Jeg må fortelle deg noe. Det er alvorlig. Jeg gruer meg, og jeg vet ikke hvordan du vil reagere. Jeg er redd for at du aldri vil se meg mer».

Han tok hånden hennes og sa at han ikke turte å kysse henne, men de lå inntil hverandre hele natta.

- Noe i meg går i stykker hver gang jeg må fortelle det til noen. Jeg har fordommer mot egen sykdom og klarer ikke å identifisere meg med den.

Forholdet fikk en turbulent start. Han var redd og trakk seg unna i perioder for så å komme tilbake.

- Det var drittvanskelig! Endelig hadde jeg funnet en som ville være sammen med meg, men samtidig kunne jeg ikke la meg bli behandlet slik.

Det ble slutt, men så kom han tilbake og sa at han ikke ville leve uten henne. I dag har de det bra.

Det som plager Kari mest er de såkalte CD-4-tallene. Ved forrige måling hadde tallene droppet drastisk, noe som kan bety at sykdommen er i ferd med å feste grepet. Nå har hun utsatt blodprøvene i to måneder.

- Jeg er livredd for å måtte begynne med medisiner, og å få bivirkninger som diaré, slapphet, depresjoner og søvnproblemer. Å ha hiv er en stor nok belastning i seg selv.

Hiv-Norge:

Kunnskapsløshet gir falsk trygghet

- Det er skremmende at unge, heterofile jenter ikke tror de kan få hiv, sier Evy-Aina Røe (39).

Lederen i HivNorge viser til en Fafo-rapport som bekrefter at nordmenn vet lite om hiv. Hver fjerde spurte tror, eller er usikker på, om hiv smitter ved å drikke av samme glass. Én av tre oppgir også at de ikke ville latt en hivpositiv passe barna deres. Unge mellom 18-24 år og eldre over 60 er de som vet minst.

- Lite kunnskap skaper fordommer, og dårlige holdninger er grunnen til at få hivpositive tør å leve åpent.

Røe forteller om smittede kvinner som mister kontakten med familien, og om hjem der kjøkkenbenken har en «skitten» og en «ren» sone. Hiv-positive opplever også at folk blir redde for å ta dem i hånden og å gi dem en klem. Til og med på sykehus har noen fått engangsbestikk og blitt bedt om å bytte på senga selv.

- Skal de tørre å leve åpent må folk forstå at de ikke er farlige. Selvfølgelig blir folk utrygge når de ikke vet hvordan hiv smitter og ikke smitter.

At klamydiatallet skyter i været og at nordmenn er dårligst i Europa på kondombruk, viser også at det trengs informasjon, ifølge Røe.

- Kunnskap er et effektivt middel i kampen mot utstøting av hivpositive, og myndighetene må sette hiv på dagsorden igjen. Det er 12 år siden siste infokampanje om hiv.

Frisk på medisiner

- Man dør ikke av hiv i dag. Hivpositive holder seg friske så lenge de tar medisiner, sier Vidar Ormåsen, avdelingsoverlege ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus. Han forteller at dødeligheten blant hivpasienter har sunket med 80 prosent siden ny behandlingsmåte ble tatt i bruk i 1997-98.

- I gjennomsnitt tar det ti år fra smittetidspunkt til en person må medisineres.

Regelmessige blodprøver forteller hvor svekket immunforsvaret er - og hvor stor risiko det er for at hivpasienten utvikler alvorlig sykdom, sier Ormåsen.

Han forteller at det er få unge blant de heterofile som får diagnosen. Flesteparten av disse smittes utenfor Norge.

- Men det er bare flaks at det er slik. Det skyldes rett og slett av viruset ennå ikke har fått fotfeste i gruppen «ung heterofil» i Norge. Klamydiastatistikken viser at unge ikke bruker kondom, og smittepotensialet for hiv er stort dersom viruset fester grepet, advarer han.

Av de 50 000 gravide som hivtestes årlig tester kun mellom en og tre positivt.

- Sjansen for at en tilfeldig kvinne mellom 18 og 35 år er smittet er ekstremt liten. Jeg vil derfor ikke anbefale alle å teste seg, men gjør det om du er usikker. Har du hatt ubeskyttet sex med mange partnere - også i utlandet - øker risikoen for hivsmitte.

Les også:

Du kan være immun mot hiv

Umulig å avsløre en god løgner

Les mer på Klikk Helse

Denne saken ble første gang publisert 08/04 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.