Sto frem etter 17 års ekteskap
Etter 17 år fortalte Arne kona at han er homofil
Åshild og Arne følte aldri at det var noe som manglet.
Arne var lykkelig gift med Åshild i 17 år, til tross for sin homofile legning.
- Til slutt måtte jeg dele hemmeligheten, sier han til ukebladet Hjemmet.
- Vi må være ærlige med hverandre
Etter 17 års ekteskap med Åshild (54) ble det klart for Arne (54) at det var umulig å fortsette. Men hvordan skulle det gå med dem og de to barna deres?
Søndag ettermiddag 9. november 2003: Det var farsdag, og Arnes mor var invitert til middag. Arne er den av de to som er flinkest til å lage mat. Han sto ved kjøkkenbenken mens Åshild (54) satt og jobbet.
Arne hadde det tungt. Han var fortvilet. I en uke hadde han visst at han måtte snakke med Åshild om hvordan han hadde det, men han vegret seg.
Han var redd for å såre, redd for at han skulle ødelegge livene til dem han elsket høyest.
- Tankene mine vandret, men jeg var ennå ikke klar til å si noe, sier han. Tankene til Åshild vandrer også. Helt spontant sier hun: «Vi må være ærlige med hverandre når det er ting som er viktig ».
- I hele vårt ekteskap hadde vi levd etter det. Jeg er av det slaget som må ha ting frem. Ut med det! At jeg sa det om å være ærlig akkurat da, var tilfeldig. Jeg har sagt det før også, sier hun.
Psykolog Sissel Gran har vært inne på dette tidligere, og oppfordrer til at man er ærligere med hverandre:
- Noen ganger må man være modig og ordentlig ærlig og si at jeg er usikker eller utrygg i denne relasjonen.
Måtte ut med det
Nå ble det for mye Arne.
- Jeg visste ikke hvordan jeg skulle legge det frem for Åshild. Jeg var så fortvilet, og så kom ordet «ærlighet». Da måtte jeg ut med det. Jeg trakk pusten og startet med: «Det er noe jeg må fortelle deg». Og så klarte jeg ikke si mer.
- Jeg måtte dra det ut av ham, forteller Åshild. Jeg foreslo alt, til og med at han hadde funnet seg en annen. Jeg ble ganske utålmodig
- Til slutt sa jeg ordene: «Jeg er homofil », forteller Arne.
- Jeg skjønte det var alvor, og jeg så at han hadde det vondt. Da gikk jeg bort til ham og holdt rundt ham. «Dette skal vi klare », sa jeg. Jeg tenkte vel ikke så mye akkurat da. Jeg ville bare roe ned situasjonen. Sint ble jeg først senere, sier Åshild.
Sitt sanne jeg
I dag, 10 år senere, sitter Åshild og Arne og forteller sin historie.
Familielivet i Kristiansund er en saga blott. Men tonen dem imellom er lun, tillitsfull og munter.
«For et hyggelig par», tenker jeg. Men et par er de ikke lenger. Når de forteller om det store jordskjelvet i livet deres, er de rolige og forklarende.
Alle de sterke følelsene er borte, selv om de på ingen måte er glemt.
Ifølge forskere er det tre faser alle kjærlighetsforhold må gå gjennom. Det er i den tredje fasen at kjærlighetskampen enten vinnes eller tapes.
- Vi var så trygge på hverandre, og så var det slutt. Hele livsnerven ble kuttet over, sier Åshild.
De var begge fulle av sorg, men utgangspunktene deres var forskjellige.
- Jeg skulle gå til noe nytt, forklarer Arne.
- Mens jeg bare skulle avslutte noe, sier Åshild.
Kjærlighet ved første blikk
Arne og Åshild traff hverandre i august 1983 da de begynte å studere ved Statens lærerhøgskole utenfor Oslo. Hun er fra Kristiansand. Arne er fra Kristiansund, der paret også bodde som gift. I dag bor de begge i Oslo.
- Egentlig var det kjærlighet ved første blikk, forteller Åshild.
- Vi hadde det kjempegøy sammen. Det har vi faktisk fortsatt, sier Arne.
- Vi er like. Vi ler av de samme tingene. Vi er like gamle, det er bare to uker som skiller oss, og vi er på samme plass i en søskenflokk på fire. Vi kommer begge fra arbeiderklasse. Vi forstår hverandre, sier Åshild.
Norsk forskning har vist at likheten mellom partnere endrer seg gjennom forholdet. Fra partnerne møtes til de gifter seg, blir de mer og mer like hverandre.
Arne og Åshild giftet seg i 1986 og fikk to sønner. De var 16 og 14 år da faren «kom ut av skapet».
- Det hadde nok sammenheng med at jeg hadde fått mer tid. Og at jeg var en del på nettet og spilte spill. Der kom jeg i kontakt med andre, og med noen ble jeg privat. Blant annet hadde jeg mye kontakt med en gutt som slet med spørsmålet om han skulle fortelle foreldrene sine at han var homofil.
Byrde å stå frem
- Homofili var for så vidt ikke nytt for meg. Da jeg var i tenårene hadde jeg tanker om andre gutter, men jeg jaget dem bort. Det skulle være jenter. Og ikke minst betydde det nok en del at to av mine søsken trengte ekstra omsorg. Jeg kunne ikke legge enda en byrde på mine foreldre ved å stå frem som homofil. Slik følte jeg det i alle fall. Jeg fortrengte det. Og jeg likte jenter. Det var spenning. Så traff jeg Åshild, og vi hadde det så fint, forteller Arne.
Gjennom årene merket hverken han eller Åshild noe. Hvordan var det mulig?
- Jeg følte aldri i de årene vi var sammen, at det var noe som manglet. Det er det jo en del som har spurt meg om, men det følte jeg aldri.
- Da vi var sammen, var vi opptatt av sex og satte det høyt, sier Arne.
- Og likevel vil du ikke ha mer av det?
- Nei, sier han kontant.
- Men dette har ikke så mye med sex å gjøre. Når folk hører ordet «homo», så tenker de sex. Det er å misforstå. Det er mer ved det å være meg enn det seksuelle. Åshild sier jeg forandret meg. Jeg begynte å kle meg annerledes, for eksempel.
Åshild tar ordet:
- Han forteller med utseendet sitt hvem han er, han som alle andre. Og den måten han kledde seg på, gjorde ham noen ganger til en fremmed for meg. Han begynte å gå med spisse sko. Hadde på seg smykker, et armbånd og et kjede. Klær er viktig for oss alle. Det er en måte å si at jeg er meg på, og den måten Arne begynte å uttrykke seg på, viste et annet, og nytt, menneske.
Noen kommer ut sent i livet, og kalles gjerne "late bloomers". Mange har levd et heterofilt voksenliv før de kommer ut. Det gir helt spesielle utfordringer både for den det gjelder og deres familer.
Hvordan gjør vi det
Arne og Åshild hadde lovet hverandre da de fikk barn, at de i hvert fall skulle holde sammen til barna var 18.
- Men det gikk ikke. Vi maktet ikke å bo i samme hus. Holde på det. Late som om alt var i sin skjønneste orden. Det ble umulig, sier Åshild.
Påkjenningen for ektefellene var enorm. Arne ble så deprimert at han knapt orket å sette den ene foten foran den andre.
Han tenkte til og med på å ende det hele. I måneder var han sykmeldt, og de torde ikke å fortelle noen hvorfor.
- Det var jo ingen i vårt nærmiljø som var homofile, i alle fall ikke som vi kjente til. Vi var redd for hva det ville medføre for guttene våre, sier Åshild.
Men alle forestillinger og ønsker de hadde om å holde sammen, og holde Arnes legning skjult, viste seg å være umulige. Det var uutholdelig.
- Vi klarte ikke å holde det hemmelig. Vi råtnet på rot. Vi kunne ikke leve slik. Vi hadde vært optimistiske, men ble helt ødelagt. Vi trakk oss til og med unna sønnene våre, og de ble engstelige, sier Åshild.
Guttene fikk beskjed i julen, seks uker etter den dagen på kjøkkenet.
- Vi var blitt enige om at jeg skulle fortelle det alene, for Arne var for følelsesmessig involvert. Jeg skulle velge tid og sted. Mens Arne var ute en tur i byen 2. juledag, fant jeg ut at nå var tiden inne. Så ringte han hjem for å høre om han skulle ta med noe. Mens han sto i en videobutikk, med mange folk rundt seg, sa jeg at nå forteller jeg det til guttene, forteller Åshild.
- Der sto jeg alene tilbake med redselen for hva sønnene våre nå opplevde. Frykten for hva dette ville innebære, var tøff å kjenne på. Jeg forlot butikken. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk gatelangs, og tenkte på det som nå utspilte seg hjemme, og kjente at jeg bare måtte snakke med noen og ringte en god venn, sier Arne.
Samtidig ringte Åshild, som da ikke fikk noe svar. Da ble hun virkelig bekymret, og hun og eldstesønnen sendte tekstmeldinger. Eldstesønnen skrev: «Æ e glad i dæ». For Arne var det det viktigste.
- Det gjorde godt. Det var en aksept, og jeg tenkte at så lenge de der hjemme aksepterte meg, kunne andre mene hva de ville. Det var en enorm lettelse, som også ble blandet med sorg. Det var jo ikke det jeg ønsket for dem. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg var homofil. Som andre foreldre oppdaget Arne og Åshild at barna var mer robuste enn de hadde tenkt.
- Vi trodde at deres største utfordring var at faren var homofil, men de var mest opptatt av at de skulle bli skilsmissebarn, minnes Åshild.
Måtte flytte
Når kjærlighet ikke er nok
Vil du lese mer? Sammen med sønnene har Arne og Åshild skrevet boken «Når kjærlighet ikke er nok» på Publicom Forlag. Den er delvis basert på Åshilds dagboksnotater fra da Arne sto frem.
At «hemmeligheten » nå var ute i huset, skapte en lettere stemning.
- Det hjalp mye for oss, og vi forsøkte å gjøre dagene så normale som mulig. Etter hvert tok det praktiske over. Det var mye snakk om hvor vi skulle bo, jobber, konfirmasjon, salg av hus. Vi har nødt til å flytte. I Kristiansund ble alt så synlig og i juli 2004 flyttet vi til Oslo, sier Åshild.
Det var ikke lett for guttene, selvfølgelig, å dra fra sine venner, men skulle familien holde sammen var det nødvendig.
Selv om de ikke lenger kunne bo i samme hus, fortsatte de å være en familie.
- Vi har alltid vært hverandres beste samtalepartnere og støttespillere. Det er vi fremdeles, og det har hele tiden vært naturlig for oss å møtes for bare å være sammen, eller for å feire merkedager og høytider. De to sønnene våre var trygge på at vi var venner, og at vi tok vare på hverandre - noe jeg antar gjorde situasjonen lettere for dem enn om vi hadde vært uvenner, sier Arne.
Åshild har mistet ektemannen sin, men er glad for at Arne har det bra.
- Det er godt å tenke at det er OK å være som man er, og ikke være redd for å bli oppdaget. Å føle at du får være den du er, er grunnleggende for oss alle, sier Åshild.
- Vi har bare dette ene livet, og da er det viktig å leve i harmoni med seg selv.
