En stinkende verden
– Jeg bader en gang i måneden – uansett om jeg trenger det eller ikke, skrøt dronning Elizabeth på 1500-tallet.
Glem armhulene på T-banen og de plagsomme røykerne. Det blir bare småtteri mot hva de med sarte neser måtte utholde i tidligere tider.
Sluttet med kroppsvask
Etter at Svartedauden tok med seg halve Europa i pestdøden på 1300-tallet, kom legene til den konklusjon at vannet hadde skylden for smitten. Dermed stanset all kroppsvask i flere hundre år fremover. Hele Europa var skittent. Den første kroppsvasken var gjerne også den siste, nemlig vaskingen av legemet etter døden.
De rike luktet vondt. De fattige luktet vondt. Forskjellen var bare at de rike kunne skifte klær iblant.
Solkongen, Ludvig 14., ble eksempelvis sett på som svært ren - ettersom han fikk ny, strøken skjorte tre ganger om dagen. En vane ansett som langt sikrere enn å vaske seg.
Dampbad og død
- Dampbad må forbys fordi det gjør huden bløt og porene åpne, og derfor gjør det lett for pestbefengte dunster å trenge inn i kroppen og gi en hurtig død, fastslo den kongelige legen Ambroise Paré i 1568.
Faren til Solkongen, også en Ludvig, ble konge av Frankrike i en alder av ni år i 1610. Opptegnelser viser at han fikk sitt første fotbad som femåring. Suksessen ble fulgt opp med bading av hele kroppen to år senere, og han var trolig en av de reneste personene på kontinentet på den tiden.
I tillegg til den iherdige skjorteskifttingen, visste det franske hoffet også å sette pris på en god parfyme. Parfymemakerne levde godt på sosietetens trang til å fortrenge svettelukten ved å dynke blomsterduft over parykken, klærne og kroppen.
Rene romere
Det var bedre tider for renslighet og kroppsvask i det gamle Roma. Romerne likte vann. De bygget sine akvedukter og plasket rundt i private bad. Selv de fattige og slaver hadde lov til å bade på de offentlige badene. Bare i Roma var det rundt 170 offentlige bad i det første århundre. Badene fungerte som de reneste gentlemansklubber der byens mektige menn la sine planer. Og ble politikken for slitsom, var det alltid en skjøge eller en slavegutt å bade med.
Romerriket falt. På 700-tallet tok maurerne Spania. For maurerne var vann viktig både for renslighet og religion. Dermed var det naturlig for de kristne å ta hevn ved å knuse maurernes bad da de ble jaget ut av landet igjen.
- De som bader, er kjettere, sa Inkvisisjonen og tenkte på arabere og jøder. De kristne helte litt vann i hodet på folk under dåpen, men lot det være med det. Skittenhet var en dyd og et bevis på den rette troen. Hellige menn kunne lukte hverandre på mils avstand.
En fiende
Andre steder i Europa overlevde badeanstaltene gjennom middelalderen, i hvert fall helt til Svartedauden kom og tok livet av et sted mellom 25 og 50 millioner mennesker i Europa. De lærde var uenige om hvem som hadde skylda for elendigheten. Var det jødene? Planetenes innbyrdes stilling?
Men vann pekte seg også ut som en mulig løsning. Vasket man seg, ble man syk. Skitt, derimot, tettet til porene slik at sykdommer ikke kom inn i kroppen.
- Bading er en fiende, fastslo en fransk lege.
Hygienisk lykke
Sanitære pionerer hadde tøffe tider. Da Sir John Harrington fant opp en slags vannklosett i 1596, ble han latterliggjort slik at han aldri bygget flere. Det skulle gå 200 år før noen prøvde seg igjen med et slikt stunt.
Mot slutten av 1700-tallet inntok Marie Antoinette Versailles. Hun hadde med seg et sammenleggbart bidé. Hennes ektemann Ludvig 15. hadde to badekar. Ett til innsåpning, ett til rensing.
Den hygieniske lykken varte helt til de mistet hodene sine i revolusjonens tidsalder. De ble fulgt av keiser Napoleon og hans Josephine, som begge var ivrige badere. Keiserens bad kunne vare i timevis og hadde en tendens til å bli lengre ettersom krigslykken snudde ute i Europa.
Kinky Napoleon
Men han hadde også en dirty side.
- Kommer hjem i morgen. Ikke vask deg, skrev han i et brev til Josephine.
Og det er da heller ikke noe som tyder på at kroppslukten plaget den vanlige europeer i denne illeluktende, skitne epoken. Folkemengden økte jevnt og trutt. Mangelen på renslighet satte ingen stopper for sexlysten.
Hvordan orket de? tenker vi som har mer enn nok med en småsvett armhule. Kanskje St. Bernhard hadde svaret:
- Når alle stinker, lukter ingen.
Kilde: "Clean - an unsanitized history of washing" av Katherine Ashenburg.