Ville, vakre Arktis
I ti timer venter isbjørnen, urørlig som en statue, på selen som før eller siden må komme opp av hullet i isen.
Vakkert og nådeløst. Slik er livet i Arktis.
Og slik blir det vist gjennom de fantastiske bildene til den svenske fotografen Mireille de la Lez, som har tilbrakt tusen dager i isødet sammen med eventyreren Fredrik Granath.
Det er øyeblikk som dette de lever for. I den uendelige stillheten, med en isbjørn som tålmodig venter på ringselen den skal drepe og spise, er slitet, tårene - og ulykkene - glemt.
Les også:
Isbjørn på taket
Det finnes et gammelt ordspråk blant inuittene. Tenk ikke stygt om isbjørnene, for de kan høre tankene dine.
- Det er mye sant i det, sier Fredrik Granath.
- Isbjørnen er nysgjerrig av legning. Når den ser eller lukter noe som ikke hører hjemme der, og det kan den gjøre på flere kilometers avstand, vil den undersøke og se hva det er.
Det er umulig å gjemme seg for en isbjørn.
Under arbeidet med boka "Arktis - en verden som forsvinner" har paret møtt hundrevis av eksemplarer av dyret som ofte omtales som verdens farligste.
De er alltid bevæpnet, men har også lært seg samspillet. Lært å tolke enhver situasjon.
Det mest dramatiske møtet fant sted den aller første natta på den aller første ekspedisjonen. Fredrik forteller:
- Det var lengst nord på Spitsbergen. Vi hadde kjørt hele dagen og natten over breer og høye fjell og gjennom en uendelighet av skruis i den lange Wijdefjorden.
Vi stoppet ved en gammel jakthytte, seks kvadratmeter stor, kanskje, og laget av sibirsk drivved en gang på slutten av 1800-tallet. En ovn, et bord og en køyeseng. Det var alt. Vi åt og la oss for å hvile.
Jeg lå i den øverste køya, helt oppunder taket. Plutselig våknet vi. En isbjørn hadde klatret opp på taket!
Skudd i natten
Vi dro til Arktis for å komme tett på dyrelivet. Første natta ramlet en isbjørn gjennom hyttetaket
Taket ga etter for tyngden og Fredrik, som lå med kun et par desimeters klaring, fikk nesen trykket inn. Kaos fulgte. Bjørnen angrep hytta fra alle hold.
- Det var som om hytta var av is og vi var seler. Det endte i en direkte og etter vår smak alt for tett konfrontasjon ute. Et skudd mellom beina på bjørnen måtte til for å skremme den av gårde over isen, sier Fredrik Granath.
Isbjørnen fikk imidlertid sin middag.
- Den hadde tygget opp setene på snøscooterne våre. Det ble ubekvem kjøring resten av den vinteren. Og bjørnen hadde trolig noen dager med mageknip.
En utenforstående ville nikket forståelsesfullt dersom svenskene hadde tatt strake veien tilbake til sivilisasjonen etter et slikt førstedøgn.
- Jeg tenkte bare "ok, det er din måte å ønske oss velkommen på. Du bestemmer, vi er gjester. Skjønner".
Fredrik og Mireille ble værende. I månedsvis, både den vinteren og de neste.
Alene, i en verden av is.
- Isolasjon kan være en stor gave eller en ulidelig straff. Vi søker isolasjonen og kommer til å fortsette med det. Følelsen av å være i ett med naturen, når det eneste du hører er den nordarktiske vinden, er større enn livet og kan ikke beskrives med ord, fastslår Fredrik Granath.
Filmtyven
Han forteller om uker i strekk med snøstormer som gjør det umulig å oppholde seg ute fordi man ikke ser hånda fremfor seg.
Dager da det bare er å smøre seg med tålmodighet og bli der man er.
- Dager da det er dumt å bli uvenner med det eneste andre menneske i nærheten, kanskje?
- He-he, ja, men vi krangler jo aldri. Helt sant. Vi krangler hele tiden når vi er hjemme i Sverige, men aldri ute i felten. Det går bare ikke. Vi er jo helt avhengig av hverandre. Dessuten er det slik at vi alltid er opptatt med noe. Praktiske ting... toalettbesøk, vannsmelting, matlaging, vask ... ting som er gjort på minutter hjemme, kan ta flere timer der oppe, sier Granath.
Men det er ikke isolasjonen og hverdagslivet de husker best.
Det er møtene med det ville dyrelivet. Små episoder som svært få mennesker får oppleve.
Fredrik forteller om to fjellrever, en blå og en hvit, som sloss om et revir. Leirplassen var tydeligvis slottet i kongeriket de kjempet om, natt etter natt.
- Et annet artig minne er en rev som fulgte etter oss i timevis. Selv hadde vi fulgt etter en isbjørn i over to dager da reven dukket opp. Isbjørnen gikk av gårde etter å ha forsynt seg med en sel den hadde tatt. Vi pakket sammen for å lete etter nye fotomotiver. Hele dagen og natten sprang reven etter oss. Den trodde åpenbart at det var vi som hadde tatt livet av selen og ventet på at vi skulle ta vårt neste bytte.
Til slutt ble det for kjedelig for reven: Den gikk fram til en åpen veske med eksponert film, hogg tak i en av filmrullene og løp av gårde.
Reven foran, Fredrik etter. Med ti lag klær på kroppen, støvler i størrelse 50 og et tungt gevær på ryggen. I dyp snø.
- Jeg lå i hælene på den i noen hundre meter og kastet alt jeg hadde i lommene etter den. Til slutt slapp den filmen, sier Fredrik.
Falt i dypet
Livet på den arktiske tundraen og pakkisen er lunefullt. Tiden på Svalbard har ikke vært helt fri for ulykker.
De har opplevd både helikopterredningsaksjoner, kirurgiske inngrep og måneder med rehabilitering.
En gang ga grunnen etter under Fredriks snøscooter - en seks meter dyp sprekk i isen lå skjult av snøen.
Fredrik falt og fikk sleden, lastet med et halvt tonn i kamerautstyr og drivstoffkanner, over seg. Ryggen brakk på to steder og venstrearmen ble knust.
I april i fjor var det Mireilles tur. Under arbeid med et nytt fotoprosjekt for National Geographic på Kong Karls Land, mistet hun fotfestet i en bratt fjellside.
Hun skled 400 meter i høy fart og støtte borti flere steiner underveis. Den ene skulderen ble smadret.
- Vi har en del metall i oss nå. Vi får møte opp litt tidligere til sikkerhetskontrollen neste gang, sier Fredrik.
For tilbake skal de.
- Vi planlegger å vende tilbake nå til vinteren. Vi har en lidenskap for denne frosne verdenen. Det er våre hjemtrakter nå. Livet på isen holder hjertet varmt.
Les også: