Vi har testet "Bukkerittet"
Gudbrandsdalen skal bli Nord-Europas feteste adrenalinsenter.
Vi deiser - sånn føles det i hvert fall for Vi Menns to utsendte - fra stryk til stryk, med nesen i vannet, albuene solid plantet på brettet og med sprellende føtter som prøver å holde balansen og retningen.Sammen med oss i elven er to av Nedre Heidals mest fargerike innslag, elveguidene Ram fra Nepal og Charlie fra Zimbabwe.
Obs, der kommer et juv susende mot oss. Vi klamrer oss fast som om det gjelder livet. Juvet dreier seg i en lang, slak sving. Det er for sent å ombestemme seg, aldeles umulig å snu.
Snart føler vi hvordan vi blir sugd mot bergveggen, instinktivt vil vi padle som gale med hendene for å styre unna, men skjønner at det bare er å være med strømmen og håpe på det beste. Så følger stryk på stryk. Vi tar dem i tur og orden, noen ganger oppå brettet, noen ganger under.
Berømte Sjoa fosser som vanlig vill og vakker gjennom Heidal.
- Når dere er med på Bukkerittet får dere ingen raftingflåte, fortalte nemlig Stein Erik Gaustad, eller Gaus blant venner, noe foruroligende litt tidligere på dagen. - Nå skal dere få hilse på Sjoa på nært hold. Skrubbe nesetippen i vannmassene.
Men utfordringene starter noen timer tidligere. Nærmere bestemt i Hunderfossen Familiepark på Fåberg 13 kilometer nord for Lillehammer. Vi har satt oss fore å teste fem av Bukkerittets utfordringer på en dag.
Høyt og fort
Snart sitter vi derfor i hver vår gokart med bakenden bare noen ytterst få centimeter over bakken, spinner rundt og rundt på banen og kjenner sentrifugalkraften rive og slite i oss når svingene blir tatt litt keitete.
Heldigvis kan guiden fjernstyre de intrikate, små kjøretøyene - sette dem opp eller ned i hastighet - om han eller hun synes du kjører uforsvarlig. Og det synes han selvsagt om oss.
Deretter bærer det til værs.
Høydeparken med sine utfordringer venter. Den er rett og slett en hinderløype høyt over bakken. I det ene øye-blikket balanserer vi på en line flere meter over bakken - godt festet i tau selvsagt - i det neste prøver vi å komme oss over en hengebru hvor det er en liten meter mellom hver planke som svinger fandenivoldsk fram og tilbake.
Løypenettet i høydeparken ligger på forskjellige høydenivåer. Jo høyere opp jo mer luftig og utfordrende blir opplevelsen.
Rett ned
- Du trenger ikke være dumdristig, det blir tøft nok uansett. Rådet kommer fra terrengsyklisten og guiden vår i Hafjell Bike Park, Snorre Pedersen. Vi har akkurat ankommet toppen av Hafjell med gondolbanen og trenger ingen flere påminnelser. Den ene utforløypen for terrengsykler brattere enn den neste ligger foran oss. Her er løyper med navn som Zig-Zag og Buldreløypa, Brattlykkja og Ekspressen.
| Dette er "Buckride: Navnet kommer fra Henrik Ibsens Peer Gynt og hans ville bukkeritt over Gjendineggen. Ideen om å samle alle disse rå naturopplevelsene i moderne markedskanaler som mobil og Internett under fellesnevneren Buckride.com fikk prosjektleder Jørgen Damskau under en stu dietur til Queenstown på New Zealand. Der har mange små aktører gjennom tett samarbeid klart å skape et felles produkt for adrenalinsøkende turister fra hele verden. Målet er like hårete som det er enkelt: Gjøre Gudbrandsdalen til Nord-Europas mest komplette adrenalinkicksenter. |
Vi velger sistnevnte, en løype med flyt, god fart og store, deilige, doserte svinger. Vi legger oss på bakhjulet til Snorre og lar det stå til. Men det bakhjulet ser vi bare i cirka to sekunder. Han gjør kort prosess. To indre og vekk med oss.
I doserte svinger bærer det så nedover og nedover. Det er ingen overdrivelse å si at adrenalinkickene står i kø. Og syklene! Du har ikke syklet før du har prøvd en av utleiesyklene til Hafjell Bike Park.
Fjæringen på tohjulingen til 30 000 kroner i utsalgspris gjør selv de råeste støtene mot det røffe underlaget putemyke, bremsene er finstilte som på et nystemt piano. Det blir en skummel fryd å stupe utfor Hafjell på disse to hjulene.
Noen svinger lenger ned i løypa står Snorre og venter. Som den omsorgsfulle guiden han er loser han oss gjennom partier som ellers lett kan sende oss på skogen.
Vel nede kjenner vi at vi nettopp har vært gjennom en formidabel treningsøkt, det verker i skuldrer og lår. Samtidig kan vi ikke komme oss bort til gondolbanen, stappe inn syklene og oss selv og komme oss fort nok opp. Du blir gal av glede av å sette mange kluter til ned alpinbakkene i Hafjell.
I hengende snøre
Vi er tilbake i Nedre Heidal. En gruppe våghalser står samlet på en bru over Sjoa sammen med en fransktalende guide fra Montreal. Vi skal brupendle. Dette nye tilskuddet på listen over adrenalinkick ligner til forveksling på strikkhopp.
Forskjellen er at her går du bortover broen så langt tauet rekker før du hopper. Noe som gjør at du blir pendlende fram og tilbake over de frådende vannmassene.
Opplevelsen kiler veldig godt i magen, men er fort over. Kneiken er faktisk å stole på tauet - som bare så vidt er elastisk - og slippe taket når du står på broen og tviholder på rekkverket med dine hvite knokler.
<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/maps/ms?f=q&hl=no&geocode=&ie=UTF8&t=p&msa=0&msid=114533899351271833236.000452ad2dfab6df9ec97&ll=61.280793,10.404053&spn=1.583854,5.141602&z=7&source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> </div>
