Suksess uten syvmilsstøvler

<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/?ie=UTF8&amp;t=p&amp;ll=61.582225,7.974701&amp;spn=0.163386,0.274658&amp;z=10&amp;source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> <p>Det er få steder begrepet høyfjellsfiske er mer passende enn akkurat her, og det er gode muligheter for å sette høyderekord på ørret.</p> <p>Rett før Jotunheimen fjellstue trasker en enslig fisker av gårde langs veien. Ved vannet nedenfor fjellstua treffer jeg Harald Søderstrøm. Harald gjør det enkelt; han fisker med mark og dupp. Dagen før gikk fisket bra. Han fisket ikke så lenge, og fikk tre ørreter som hver veide rundt halvkiloen. Mannen fra Halsnøy berømmer kvaliteten på fisken i det lille vannet. I dag virker derimot alt håpløst. Han gir det kalde værlaget som kom i natt fra vest skylden.</p> </div>

Fantesteinen og Tussevatnet

Fra Krossbu skysstasjon trasker jeg den bratte moten opp til Fantesteinen. Langs leden jeg følger har mennesker ferdes i århundrer, mellom vest og øst og motsatt. Lomværene kunne ha tjære og korn som handelsvare, mens lustringene hadde salt og fisk. Ved den store steinblokken - Fantesteinen - gjorde røvere det utrygt å ferdes. Det var ikke bare et barskt klima som kunne være livstruende under ferden over Norges høyeste fjellovergang.

Fra Fantesteinvatnet er ikke turiststien lang til vannet kjentmann Kåre Vole har anbefalt. Tussevatnet (1402 moh.) er lite og oversiktlig, og kan by på voksen ørret. Den største Kåre har tatt her veide 2,3 kg.

På grunn av mye regn og vind blir det en tidlig kveld i teltet. Neste morgen er jeg ikke akkurat oppstemt fiskemessig. Sommeren virker å være langt borte. Været er tungt, blygrått og kaldt og det blåser. - Tre grader på Sognefjell, melder da også Meteorologisk institutt. Kaldest i landet!

Typisk fjellvann

Jeg kaster ut marken og lar den synke til ned. Deretter sveiver jeg den etappevis inn over bunnen. Etter en time tror jeg at jeg sitter fast, men idet jeg skal prøve å få redskapen løs, kjenner jeg at det er fisk, og den må være pen. Men for seint; ørreten gir meg ingen ny sjanse.

Vannet Skolven, like nedenfor Tussevatnet, blir godt å komme til. Fra tidligere vet jeg at det bitte lille vannet kan by på overraskelser. For første gang er jeg i le, og det lille solstreifet jeg får over ryggen varmer. Ute i vannet vaker en enslig fisk. Slukens plask virker brutal i forhold til vakringene. På andre kastet biter den. Ingen stor fisk, rundt 400 g, men den er spesiell. Aldri har jeg fått en så fargerik ørret med så kraftig røde prikker og gyllent skinn!

Oppe i Tussevatnet står vinden like hardt på. Snøfonna på andre siden ser enda kaldere ut enn den virket før på dagen. Etter sammenhengende to timers hamring med slukstanga virker fjellvannet slik fjellvann ofte kan være; livløse.

Prestesteinsvatnet

Neste dag skal jeg møte Reidar Korsen fra Gjøvik. Vi skal inn til Prestesteinsvatnet (1356-1333 moh.) for å friste ørret av meget fin kvalitet. Vi holder oss på Lom-siden av vannet. Her kan vi faktisk kaste sluken inn til Vestlandet og Luster.

Da jeg første gang kom til Prestesteinsvatnet, trodde jeg det ikke var mulig at ørreten kunne trives her. Fannaråkbreen ligger nemlig like ved og setter sitt preg på vannet når varmen kommer. Dessuten ligger det veldig høyt over havet, og er regulert med hele 23 meter. Men fiskekamerat og båtfisker Morten Aarsten fra Hamar visste noe annet. Herfra henter han hver høst råvarer for å legge ned til rakefisk. At han bruker tid på å fiske her, sier mye! I likhet med Reidar er han svært bevisst når det gjelder kvaliteten på fisken.

Dessuten har de en annen felles grunn for at de liker seg her: Den utrolig storslåtte og dramatiske naturen. Denne er da også grunnen til at mange turister trekker hit. Men det er likevel like få fiskere som turistene er mange, så her får en stort sett fiske i fred.

Tynt snøre og "prosjektil"

Første gang jeg traff Reidar var i Ottaelva i Skjåk. Det ble en ny erfaring innen fiske. Aldri har jeg sett noen som fisker sluken så aktivt som han. Heller ikke har jeg møtt en slukfisker som er så "proff" i fiskeutrustningen. Reidars effektive resept er tynt multifilamentsnøre (0,10 mm), en meter fortom av 0,28 mm fluorkarbon, en tinn-/blysild og ei kjapp stang med god rygg. Dette gir veldig god kontakt med fisken. Dessuten fanger det tynne snøret minimalt med vind. Silda fungerer som et prosjektil når vindkastene holder på å blåse deg over ende. Han knyter alltid snøret direkte til silda. Slik hekter ikke kroken seg så lett opp.

Vi har fisketrua der vi labber over et skrint dekke av lav og kortvokst lyng. Været har dreid fra vest og kommer nå fra sør. Vinden er ikke kald lenger, bare kraftig.

Reidar virker også fornøyd med vannstanden. Den er flere meter under høyeste regulert nivå, noe han mener er bra siden fisken da må stå mer konsentrert. Han velger som vanlig landet inn mot Rundhaugen, tilhørende Lom-siden, hvor vi har løst fiskekort.

Prima kjøttfarge

Vi har ikke fisket lenge før jeg hører Reidar melde om fisk. Vent med å ta bilde til vi får en som er større, fleiper han. Han virker overbevisende da han insisterer på at dette ikke blir den siste. Borte ved en større steinblokk, nesten i enden av vika, blir det virkelig fart i fisket. På et konsentrert område er han borti fisk, eller får fisk. De vi fanger denne dagen, veier stort sett fra 300 til 600 g, men den største nærmer seg kiloen.

Selv prøver jeg å kopiere bevegelsene Reidar gjør med stanga: Jeg kaster ut og lar sluken synke til bunns, med stor fare for å sitte fast. Så henter jeg inn sluken med to-tre omdreininger med sveiva, en stopp og et lite rykk med stanga, to omdreininger med snella, en stopp og et lite rykk med stanga. Da også jeg begynner å fiske tett ved bunnen og samtidig får låne ei snelle med tynt multifilamentsnøre, begynner det å bli moro. Følelsen med sluken er optimal.

Fisken holder samme høye kvalitet som sist jeg var her. Da jeg åpner de første, finner jeg noe som ligner på mygglarver i magesekkene. Kjøttfargen er prima rød hos samtlige (bortsett fra en), og kondisjonen er upåklagelig.

Om vannene

• I nesten alle vann er det satt ut ørret. Det blir satt ut ett- og toårig settefisk fordi de fleste vannene ligger for høyt til at fisken klarer å reprodusere.
• I Lom er det mulig å fiske i landets høyestliggende vann med fisk, Juvatnet (1835 moh.). I allmenningen i kommunen finnes dessuten vel 140 små og store fiskevann og 130 km med elver og bekker.
• Ørret er eneste fiskeart, bortsett fra elva Otta, der det også finnes harr.
• Innenfor 35 kvadratkilometer - på Lom-siden av Sognefjell - ligger 25 vann over en viss størrelse oppe på selve platået.
• Storevatnet og Prestesteinsvatnet er store vann, resten er mindre og oversiktlige.
• Langs anleggsveien, som tar av ved Kammerherren, ligger lett tilgjengelige vann som Mefjellsvatnet, Spile, Gryta, Aurpina, Tvillingtjørnin, Attgøyma og Bottjønni.
• Litt østenfor ligger vannene Turru, Aurkve og Nufstjønnet. Disse nås enkelt ved å følge merket turiststi.
• Vil du sette personlig høyderekord for ørret, kan du vurdere Øvre Nufstjønne (1420 moh.) og Nedre Nufstjønne (1401 moh.), som ligger like nord for Krossbu.
• På Luster-siden finnes også en rekke mindre vann. Fiskekort fås kjøpt på Krossbu turiststasjon, tlf. 61 21 29 22.

Denne saken ble første gang publisert 23/10 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.