Fisketur på Hardangervidda
Regnsommer på Vidda
Vi trosset de sure værgudene og krysset Hardangervidda med kano.
En padletur på Hardangervidda er en utfordring nok i seg selv, og det blir ikke enklere når værgudene gjør sitt beste for å gjøre livet surt for en stakkars villmarking. Men den som trosser været, finner faktisk fiskelykken.
Vi er tre ektepar, tre hunder og en jentunge på 11 år som legger ut for å krysse Hardangervidda med kano. Ruta vi har valgt oss, er en klassisk padlerute som følger Kvenna-vassdraget fra Holmavatn i Røldal til Møsvatn i Vinje.
Turen er i padlelitteraturen omtalt som "krevende, med relativt store strabaser i form av lange bæringer og farlige krysninger av åpne flater, ikke egnet for nybegynnere". Det er derfor med en viss spenning vi legger ut på turen, med tanke på at bare én av oss har erfaring med lengre padleturer.
Denne sommeren er den våteste i manns minne, og det regner lett på det meste av turen inn til Holmavatn, som er det første vannet som skal krysses. Den lengste og tyngst bæringen er fra bilveien og inn til Holmavatn, ei drøy mil med jevn stigning. Med utstyr for ei uke i felt og kanoene i tillegg, er det ei tung bør, og vi løser det ved å leie kløvhester som tar kanoene og litt av utstyret for oss.
Tåka ligger tykk rundt oss. Selv i små bekker renner det mye vann, så noen av oss blir våte på beina under bekkekryssinger. Det er derfor godt å kunne tilbringe første kveld og natt i hytta til Røldal Fjellstyre med fyr i vedovnen og med ekstra god mat. Ytrefilet av hjort, fløtegratinerte poteter og brokkoli er ikke akkurat vanlig turmat, men du verden hvor godt det smaker.
<br/> <small> <a href="http://maps.google.com/maps/ms?f=q&hl=no&geocode=&ie=UTF8&t=p&msa=0&msid=114533899351271833236.0004520da46e4539b7f32&ll=60.044275,7.517395&spn=0.274291,1.2854&z=9&source=embed" style="color:#0000FF;text-align:left">Vis større kart</a> </small> </p> </div>
Turens første fisk
Meteorologene har meldt at det skal slutte å regne utpå ettermiddagen og at sommerens første hele uke med oppholdsvær står for døra. Meldingen holder stikk, og vi starter å padle. Holmavatn ligger 1200 meter over havet, klemt mellom topper som strekker seg opp til 1600 meter. Det ligger fortsatt en del is langs land denne første uka i august. Vi betrakter tåka som driver over vannet, og føler en trolsk, nærmest arktisk stemning når de tre fullastete kanoene sklir stille framover i fjellvannet.
Kanoen må dras ned til Kvennsjøen, med et lite padlestykke underveis. Heldigvis er kanoene lette å dra når bakken er så hard og jevn som her i høyfjellet. Vi tar på oss ryggsekkene, binder kanoene fast nederst i ramma og drar dem etter oss. Vi står snart foran en av de utfordringene som er omtalt som "farlig krysning av åpne flater". Kvennsjøen er flere kvadratkilometer stor, og vi vet at her kan det raskt blåse opp og bli farlig for langt større farkoster enn våre kanoer.
Været blir imidlertid bedre mot kvelden, og en liten bris fra vest gir oss en flott tur over sjøen. Det er fisketid på Hardangervidda i august, og her i Kvennsjøen ser vi flere garnfiskerne som er ute og røkter garn. Vi benytter medvinden til å ha ute fiskesnøret, og kan snart glede oss over turens to første fisker i form av et par sølvblanke ørreter.
I elva ut fra Kvennsjøen greier vi å lure enda noen ørreter, slik at vi nå har nok fisk til middag neste dag. Det er vann nok i elva, og den er grei å padle for dem som har litt erfaring med elvepadling. Følget vårt føler seg imidlertid ikke så skråsikre på at det vil gå problemfritt, så det ender med at bare noen av oss tar fatt på strekningen med tomme kanoer. Resten går til fots og bærer utstyret ned til Øvre Krokavatn.
Skifte i vær og humør
Været har snudd, og det blåser fra øst da vi legger ut på Krokavatnet. Det er riktignok bare en frisk bris, men det er nok til å sette en stopper for framdriften. Kanoer er sårbare farkoster når det blåser, og vår kano føles nærmest som en badeball når vinden tar tak. Vi må padle av alle krefter for i det hele tatt å flytte på oss, og etter hvert må vi innse at dette greier vi ikke. Vi søker ly på land, lager oss et bedre måltid med pelsjegerbrød og stekt flesk mens vi håper på at vinden løyer.
Utpå kvelden løyer vinden, og vi kan padle rolig og bekymringsløst i den lyse sommernatta, og delvis la strømmen i Nedre Krokavatn ta oss ned mot Hansbu. Og attpåtil vaker fisken!
Dessverre kommer fisket i andre rekke denne gang. Selv om fiskelysten skriker i kroppen på de tre mannlige padlerne, prioriteres trøtte kvinner og barn som snarest ønsker seg til neset ved båthuset på Hansbu, der vi slår leir og lager mat utpå natta.
Kraftanstrengelser
Dagen etter er det Gunnleiksbutangen som er målet. For å komme dit må vi tilbakelegge to lengre etapper på land, i tillegg til noe padling. Den første av etappene går forbi Skyttarfossen, som ligger på grensen mellom Hordaland og Telemark.
Denne strekningen blir turens første virkelige kraftanstrengelse, i alle fall for dem som må dra kanoer. Vi går på sørsiden av elva, der det er myrlendt og kupert. Det er tungt å gå i myr med 25-30 kilo på ryggen og tilsvarende på slep!
Etter en flott padletur over Sandvatn står neste draetappe for tur, og den viser seg å være enda verre. Her nytter det ikke bare å dra; det er mye stein og einer som gjør at kanoene stadig må løftes og justeres. Derfor tar det tid før vi slår leir på øya ut for Gunnleiksbuvollen. Her bli vi tatt godt imot av myggen, svette og varme som vi er.
Denne leirplassen viser seg å være en av de fineste på hele padleruten. Her deler Kvenna seg og danner ei øy som stikker opp noen meter over vannet og gir god utsikt over Gunleiksbuvatnet, der det ligger i den vakre Kvenndalen. Elva Bjønna kommer ut på sørsiden og blander seg med Kvenna. Omkring det hele stikker det fjell til værs opp i 1400 meters høyde.
Godvær og magesjau
Morgenen den femte dagen blir to av turfølgets syv deltagere slått ut av mageproblemer. De to syke får hvile seg litt ekstra i teltene, men vi er i kanoene utpå formiddagen; vi må videre om tidsplanen skal holde. Den syke jentungen kveiler seg i bunnen av kanoen sammen med hundene, der hun liker seg så godt.
Gunnleiksbuvatnet og Briskevatnet tilbakelegges. Mellom vannene prøver vi å få litt mat i jenta, men til liten nytte. Da vi kommer ned til Honserudvatnet må vi på land et par kilometer og dra kanoene igjen. Her ser vi at det nylig har krysset mengder av villrein. Ved utløpsosen på Honserudvatnet åpenbarer det seg en ny naturskjønnhet. Utløpet er en bred terskel som går rett over i en foss. Da vi kommer padlende ser det ut som vannflaten forsvinner ut i løse lufta og inn i det nydelige landskapet rundt Vollevatn. Et flott syn!
Kanoene dras det siste stykket ned i Vollevatn, og vi peiler oss inn på Vollan. Under hele turen har vi tatt noen kast med spinner eller sluk i vannene, eller latt snøret henge etter kanoen. Hittil har vi fått den matfisken vi har hatt behov for, men først her i Vollevatn slår bettet skikkelig til. Mens det yrer lett, blir det landet et fint knippe med fisk.
Vi pakker ned kanoene og går til Mogen turisthytte neste dag, der vi på forhånd har bestilt plass. På grunn av de to syke i følget, tar vi oss god tid den siste mila ned til Mogen. Det er nydelig sommervær. Vi får til og med et glimt av de flotte reinsdyra som Hardangervidda er så kjent for. Ingen dårlig avslutning på turen - selv for dem med magesjau.
Denne saken ble første gang publisert 15/07 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.