Tips til ørretfiske
Ørreten er nærmere enn du tror
Selv om vi liker å kaste langt, står ørreten ofte helt ved myrkanten.
Gode tips
Utstyr: Du kan bruke det meste, også toppknytt line på lang meitestang!
Agn: Sluk bråker og plasker mye, så i første omgang er flue, mark og lette agn å anbefale.
Fisketid: Fisken kan stå inntil land hele døgnet, men natta er klart å anbefale.
Teknikk: Begynn kastingen når du står i god avstand fra vannkanten, gjerne i sittende eller krypende stilling. Avfisk de nærmeste ti meterne i alle retninger før vanlig fiske fra bredden kan begynne.
Med god stang og ei haspelsnelle med tynt multifilament kaster vi utrolig langt, og visst får vi fisk. Men det er et tankekors at også "gamlegutta" fikk fine fangster med toppknytt line på en rognkjepp eller bambusstang, Og de fisket nesten uten unntak nær land.
Vadet forbi fisken
Vannet var grunt, og lå høyt til fjells. Store steiner stakk opp langt fra land, og ved første øyekast kunne man tro at det ikke fantes fisk der. Det var imidlertid helt feil, for jeg hadde med egne øyne sett at en feit fjellørret på 1,6 kilo havnet i håven til en lykkelig slukfisker.
Etter å ha fisket et par ganger i vannet, mente jeg at det egnet seg for vading, og at jeg ville oppnå større suksess hvis jeg klarte å nå noen steiner som lå et godt stykke fra land. En flott ettermiddag med passe bris vadet jeg derfor utover, fikk fotfeste på steinene ved bunnen, og befant meg snart et tjuetall meter fra land.
Fisken ville verken ha tørt eller nymfe, selv om jeg prøvde forskjellige lekre saker fra flueboksen. Etter mange nytteløse kast og fluebytter vadet jeg forsiktig mot land for å skifte over til lettspinnutstyr.
Da så jeg den. En flott ørret som svømte mellom meg og land. Jeg kikket meg rundt, og skjønte plutselig at det var minst like bra forhold for fisken i området jeg hadde vadet over, som langt ute. Før jeg var tilbake på tørt land, så jeg en fisk til, og innså at jeg hadde gjort en gedigen feilvurdering.
Om jeg lærte av denne erfaringen? Nei, ikke helt. Fortsatt skremmer jeg av og til fisker fordi jeg innbiller meg at det gjelder å nå lengst mulig ut.
På andre siden av elva
Se for deg ei fristende elv. Den er kanskje bare tjue meter bred. Sniker vi oss ned for å gjøre de første kastene fra ei tue langt inne på land? Lar vi flua, marken eller sluken lande bare noen meter ut, for så å drive litt nedstrøms? Innser vi at det kanskje står fisk innunder krattet bare en halv meter fra land på vår side?
Jo da, av og til er vi flinke, men ikke alltid. Det er så inderlig fristende å kaste langt, kanskje fordi det er en tilfredsstillelse å mestre elva. Vi kan jo kaste helt over til den andre siden! Det er selvsagt mulig at det står fisk der, men kanskje går vi glipp av en større fisk, som sto på vår side før vi skremte den.
Både i lakse- og ørretelvene gjør vi stadig de samme tabbene. Ikke sjelden går vi så langt ut som vadeutstyret tillater, ja noen ganger faktisk i elvas dypeste partier. Visst er vi dyktige til å vade, og visst får vi kontroll over elva. Men en del av fiskene har vi skremt breddimellom¿
På en fisketur nær grensa i Nord-Trøndelag tuslet jeg langs ei elv med så liten vannføring at bare de midterste partiene og enkelte kulper så interessante ut. Jeg hadde nettopp gått over en grusbanke da det plasket realt helt inne i torvkanten på den andre siden. Jeg tenkte først på mink, men skjønte snart at det kunne være en fisk.
Flua landet først i stråene som hang ut fra land. Heldigvis løsnet den, og falt ned på vannet. Der hogg det til, og en gullbrun ørret rett over kilosmerket hengte seg på. Mageinnholdet fortalte at fisken hadde stått og mesket seg med larver og andre landinsekter som hadde ramlet i vannet. Nok en liten a ha-påminnelse om at det ikke bare er småfisk som holder seg nær land.
Myggfest i myrkanten
I sommer besøkte en fiskekompis og jeg et vann der det slenger noen storinger iblant. Utpå kvelden begynte det å vake forsiktig i andre enden av det vesle vannet. Først trodde vi faktisk det var insekter som badet, men ble så enige om at det var abborvak. Det ble til at jeg skulle tusle dit for i det minste å sikre middagen med en abbor eller to til.
Forberedt på abborfiske sløvet jeg meg fram i myra, men bråstanset. En temmelig stor plog i vannet fortalte at dette neppe var småabbor. Sittende på ei tue oppdaget jeg et vakmønster som røpte hvordan tre-fire ørreter svømte sakte fram og tilbake mens de tydeligvis gaflet i seg mygglarver. Noen ganger var de oppe og tok en liten munnfull på overflaten, men det meste fant de rett under. Alt foregikk på en halv meter dypt vann fra en til fire-fem meter fra land.
Jeg satset på en liten, tørr mygg, og sto langt inne på myra da jeg kastet. Flua landet bare noen få meter fra land, men det var for langt ut! Fisken som patruljerte, passerte på innsiden! Da ørreten hadde kommet litt unna, trakk jeg inn flua, ventet til den var på tur igjen, og la kastet så nær land at bare fortommen og en meter av fluelina lå i vannet.
Det ble et realt nappetak, ikke minst fordi jeg prøvde å unngå at fisken skulle gjøre lange utras så den skremte de andre myggspiserne. En forsiktig joggetur ledet den vekk fra den grunne gromplassen.
Etterpå viste vekta halvannen kilo, og jeg klarte å ta en til i det samme området. Da ble det for mye plasking, så de andre forsvant.
Sjørøya i svingen
Fiskekompis Bjørn og jeg var ute etter sjørøya i ei lita elv nordpå. Det var fisk i elva, og på et brekk i nedkant av en høl visste vi at det sto flere fisker. Bjørn skulle prøve først i hølen mens jeg fisket lengre opp. Han er en svært dyktig fluekaster, så jeg regnet derfor med at han hadde vadet uti på oversiden av brekket der det var mulig å mestre buen på strømmen med bra teknikk.
Det var litt overraskende å se at han bare lå på en grasvoll inntil elva og lekte seg med stangtuppen lit ut over elva da jeg ankom.
- Hysj, forsiktig! Bjørn kikket intenst ned i vannet med polaroidbrillene, og jeg innså at dette var en høyst seriøs fiskelek. Krypende fram til kanten oppdaget jeg at det sto noen fine røyer aldeles inntil land. Her trengtes ikke kasteteknikk i det hele tatt, men snikteknikk omtrent som under bukkejakta.
Bjørn tok ei fin røye, og det var ikke den eneste vi tok nærmest i strandsteinene. Akkurat her var det åpent landskap og ikke så mye som en liten vier å gjemme seg bak. Det er neppe noen overdrivelse å si at vi serverte fluene flere ganger fra sittende, krypende eller liggende stilling enn fra stående, og at de fleste fiskene ble tatt under en stanglengde fra land. Forskjellen fra sjøørretfiske i elvene var egentlig ikke så stor, bortsett fra at det fisket helst foregår under svært dunkle lysforhold.
Nattjakt langs land
"Alle" vet at fisken gjerne trekker mot land om natta. Selv om jeg også er klar over det, er jeg ofte for utålmodig etter å kaste langt. De første meterne utenfor stranda overses, særlig hvis enkelte fisker vaker langt ute. Kanskje biter fisken der ute, og under kjøringen skremmes selvsagt annen fisk. Den som plukker de nærmeste fiskene først, får mulighet til å ta de som står lenger ute etterpå!
Det er også nyttig å huske at ikke alle fisker i en bestand har nøyaktig samme vaner. Noen har matpause, andre jager høyt, noen er langt utpå og noen nær land. Det som står fast, er at produksjonen av mat for fisken ofte er best i relativt grunne partier. Disse partiene finner vi selvsagt ofte nær land.
Denne saken ble første gang publisert 13/10 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.