Slik takler Lars Monsen bjørn
Den angriper, hva gjør du?
Noen ting er så skumle at selv Lars Monsen blir redd.
Da Lars Monsen så to grizzlybjørner eksplodere i full sprint mot ham i Canada, visste han med fornuften at han måtte holde seg i ro. Det viktigste man kan gjøre i kritiske situasjoner er aldri å tenke det verste, mener Monsen.
Bjørnene løp mot ham
Lars Monsen forbereder seg alltid maksimalt for å unngå kritiske situasjoner i villmarka. Likevel kan det skje uforutsette ting. Da han var på tur i tjukkeste grizzlyland i Canada, kom plutselig to bjørner mot ham i fullt firsprang.
Se video av da Lars Monsen jagde en svartbjørn lenger ned på siden.
- I bøkene mine har jeg skrevet om hvordan man skal unngå å skremme bjørnene ved å gjøre seg til kjenne for dem, men bjørnene hadde tydeligvis ikke lest dem, sier han.
Da bjørnene kom løpende mot ham, visste Lars instinktivt at han ikke måtte gjøre det han følte for.
- Det føles som om noen slår deg i ansiktet med en slegge når du ser to bjørner løpe mot deg. Men det gjelder likevel å holde seg i ro. Det var nok overlevelsesklokka som slo inn, og jeg fikk igjen for at jeg hadde pugget hva jeg skulle gjøre i slike situasjoner, sier han.
Lars sto stille, og da bjørnene var 50-60 meter unna, snakket han til bjørnene og skjøt et skremmeskudd over hodene deres.
Se også:
Dette må du kunne for å overleve
- Det var nok til at bjørnene stoppet. De begynte å gå sideveis mens de kikket på hverandre og meg. Jeg trakk meg stille tilbake og unngikk blikkontakt, mens bjørnene ruslet tilbake til oset sitt for å fiske.
Bjørneprat på engelsk
- Hva sa du til bjørnene?
- "Det er greit, jeg tar et hint, jeg skal gå tilbake". Noe sånt. Men jeg sa det på engelsk!
Lars måtte gå en lang omvei for å komme forbi bjørnene på vei tilbake til leirplassen. Han har møtt om lag 250 bjørner på turene sine, og én gang opplevde han at han var nødt til å skyte en isbjørn. Så han vet at man ikke skal utfordre bjørnen.
Han har ikke tenkt å omformulere det han har skrevet tidligere om bjørnemøter, fordi han mener at hans slagord om "alltid å forvente det uventede" dekker slike situasjoner.
- Det viktigste er å gjøre alt riktig i forkant, og unngå å komme i slike situasjoner.
Se hvordan Lars Monsen jager amerikansk svartbjørn - på engelsk!
Tenk løsning
Når man kommer i vanskelige situasjoner, er det viktigste å være løsningsorientert. Man skal aldri tvile eller tenke det verste.
Lars har aldri opplevd større skader på turene sine, og mener at det kommer av riktig planlegging.
- Det er kanskje kjedelig for media, men jeg har aldri skadet meg. Det handler nok om at jeg er grundig - og ikke macho - i min planlegging. Jeg har skåret meg i fingrene og en sjelden gang har jeg dunket meg med øksa i leggen, men det er alt.
Han synes det er vanskelig å svare på hva man skal gjøre om verre situasjoner oppstår, om man for eksempel brekker et bein.
- Jeg ville nok ha spjelket beinet og ventet til beinet ble noenlunde bra før jeg gikk videre. Men det kommer an på omstendighetene. Generelt vil jeg vel si at hvis man har mat, er det beste ofte å holde seg på samme sted og vente på hjelp. Spesielt om været er dårlig.
Utrygg is
Usikker is er nummer én på farelista hans, etterfulgt av kryssing av elver.
- Det gjelder å lære seg hvor smerteterskelen går og hvor mye kulde du tåler, selv om du blir så kald at du nesten ikke kjenner kroppen din.
Nettopp kulda holdt på å ta livet av Monsen en gang i Hudson Bay i Canada, og han mener det er viktig å lære seg hvordan kroppen reagerer når den holder på å fryse i hjel.
- Man kan like gjerne fryse i hjel gradvis, som på kort tid. Kroppen kan tappes for kroppen over en periode på uker, før den til slutt ikke tåler mer.
I Hudson Bay opplevde han at det var rundt 60 effektive minusgrader, og 80 minus på det kaldeste, over en periode på 19 dager. Da var det ingen selvfølge at han skulle komme hjem i live.
Tenkte ikke klart
- Jeg husker at jeg satt sammenkrøket på sleden og kjente at hvis jeg ikke reiste meg, ville de finne meg sånn. Det eneste stedet jeg hadde litt varme, var i mellomgolvet, og jeg satt foroverbøyd for å beskytte det. Jeg hadde ikke følelse i armene, og kjente ikke smerter i venstre bein på grunn av frostskade.
Nedkjølingen gikk så langt at han følte alt skjedde i sakte fart.
- Jeg husker at jeg ikke tenkte klart, men at jeg likevel skjønte at jeg måtte bevege meg for å overleve. Derfor gikk jeg videre selv om det var mørkt, sier han.
Denne saken ble første gang publisert 26/02 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.