Blakk i Grand Canyon

Jeg hadde lest om det og sett på TV: Grand Canyon er et av naturens egne underverker, en 450 km lang revne i landskapet, gravd ut av Colorado River gjennom mange millioner år. Et syn som tar pusten fra deg, når du kikker ned i den gigantiske kløfta.

Så da Hulapai-indianerne bygde sin spektakulære Skywalk - en glassbru hvor du får følelsen av å gå ut i løse lufta - booket jeg straks en billett.

Fritz i veien

Det er enkelt å booke en dagstur til Grand Canyon fra Las Vegas, det er reiseagenter på annethvert gatehjørne. Kanskje burde en varselklokke klinget allerede der. Her blir det kø. Og er det noe jeg hater, er det kø. Det, og følelsen av å bli behandlet som kveg.

På den tre timers bussturen ut til South Rim, et stykke inn i Arizona, sitter vi nettopp som kveg, stuet sammen i en stappfull dyretransport.

Vel fremme er det mulig å bli med et helikopter ned i bunnen av kløfta, for en solid neve dollar, selvsagt, men jeg klarer ikke motstå fristelsen.

En kar som åpner døra for oss får et par dollar i tips.

Og indianerkvinnen som fører båten nede på Colorado River, har like gjerne tapet fast ei svær bøtte til tips ved siden av rattet. Hun har selv stappet oppi et par 20-dollarsedler for liksom å gi et hint.

Helikopter pluss båt er over på få minutter, og vi rekker overhodet ikke ta inn stemningen i den naturperlen vi tross alt befinner oss i. Dessuten veiver en tysker frenetisk med kamera, og ødelegger utsikten for oss andre.

Tomme lommer

Oppe på indianernes Skywalk er det selvsagt inngangspenger, nye 25 dollar opp av lomma. Og det er strengt forbudt å ta bilder! Jeg prøver å smugle med meg et lommekamera, men blir avslørt av en metalldetektor.

Ute på brua er utsikten riktignok helt upåklagelig, men du blir fort forstyrret av en offisiell fotograf, som tilbyr seg å ta bilde av meg. Jeg takker ja, og er brått ytterligere 27 dollar fattigere.

Etterpå haster vi tilbake i bussen, det er lunsj på Eagle View, et flott utkikkspunkt hvor man ser en fjellformasjon som minner veldig om en ørn med utslått vingespenn.

Men vi rekker knapt å svelge kyllingbiten, før vi må haste tilbake til bussen. Vi skal hjem til Vegas, og på turen understreker den snakkesalige sjåføren at han, akkurat som stuepiker og dealere, lever kun av tipsen han får.

Ny graving i lomma, nå er det nesten tomt.

Grand Canyon er sikkert fantastisk, men neste gang leier jeg en bil og drar ut på egen hånd. Naturkick må oppleves i fred og ro.

Og uten en overhengende tipsterror.

Denne saken ble første gang publisert 06/05 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.