mistet venninnen:
De var et uadskillelig trekløver. Nå er de bare to igjen
De kalte seg fightsisters og stod sammen mot sykdommen i smerten og håpet. Så ble Lene borte.
Det er fredag 12. april 2024. Idet den sørgende forsamlingen kommer ut fra Froland kirke bryter solen gjennom skydekket. Det er som om Nidelva renner ekstra stille forbi kirka denne dagen.
Bodil og Øystein Koveland har fulgt sin elskede datter til en altfor tidlig grav.
«Fly høyt, mamma», står det på en av sløyfene. Tre unge gutter har mistet mammaen sin.
Siren og Erika har mistet mer enn en sjelevenn. Med Lene Koveland Løvlies død er en kampsøster borte.
De var tre som fikk den skremmende diagnosen – midt under pandemien. Nå er de bare to.
«Du var et lysende eksempel på styrke, mot og kjærlighet. Sammen dannet vi tre en trio av ubrytelig bånd, formet gjennom utfordringer og seire, smerte og latter om hverandre. Forent av skjebnen, men formet av kjærlighet og støtte til hverandre.»
Det sa Siren Dale og Erika Ravn Mortensen til Lene i begravelsen.
Holde døden på avstand
Å holde døden på avstand har de siste årene vært «jobben» til Erika Ravn Mortensen (45) og Siren Dale (51) – kampsøstrene til Lene.
Det var Erikas mot som brakte dem sammen. På bryllupsdagen sin la hun ut et bilde av seg selv i sosiale medier i brudekjole – og hårløs etter cellegiftbehandlingen.
Siren, som også hadde fått brystkreftdiagnosen, grudde seg intenst til å miste håret.
Erikas bilde ga henne mot, og hun tok kontakt. Senere ringte de Lene, som de hadde fått høre om gjennom felles venner. Like før jul i 2021 møttes de tre sørlandsdamene hjemme hos Erika.
– Vi ble sjelevenner med én gang. Hoppet over alt det uvesentlige. Det var rett på – tett på livet.
Alle hadde vært gjennom cellegiftbehandling da de møttes første gang. Alle hadde parykk. Parykkene forsvant raskt. Hårløse og hudløst ærlig fant de hverandre i den vanskeligste perioden i livet. Så langt.
Det ble mange møter mellom de tre. Resten av landet ble stengt ned. I venninnekohorten var det varme:
– Vi feiret alt vi kunne. Vi prøvde parykker og kastet parykker, vi gråt, vi lo, vi startet hver dag med faste morgenmøter på FaceTime og ufiltrert prat, vi drakk kaffe, vi laget mat, reiste på turer, badet og danset. Da var vi tre, nå er vi to.
Mens de to venninnene ble gradvis sterkere, ble Lene tynnere og mer tungpustet. Hun kom seg aldri. Beskjeden fra legene var brutal: Kreften hadde spredt seg til hele kroppen. Uhelbredelig. Et grusomt ord.
Skal møtes igjen
– Vi gråt mer enn Lene. Hun trøstet oss, var en fantastisk støtte. Lene var glad og positiv helt til det siste. To dager før hun døde tok vi farvel. Midlertidig. For vi tror – og vet – at vi skal møtes igjen. Lene sa hun skulle komme tilbake som en sommerfugl. Og aldri har vi sett flere sommerfugler enn akkurat i år, smiler Erika og Siren vemodig.
– Da jeg satt utenfor sykehuset, mens min kreftsyke mor var inne til behandling, fløy en gul sommerfugl rundt meg. Time etter time. Den forlot meg ikke, ble bare værende, legger Erika til.
Da Lene døde i april i år, ville venninnene hedre hennes minne og samtidig samle inn penger til forskning på brystkreft.
Erika kom på ideen om å lage en kalender med bilder av mannfolk. Menn som stiller opp for kvinner. Veien var kort til å be sine egne livsledsagere, Kim og Pål.
Stødige som fjell hadde de støttet sine kvinner gjennom tøffe tak og harde dager. Nå skulle de kle av seg for kreftsaken.
– Vi ville ha ekte menn. Flotte menn. Kjente menn. Menn med empati og engasjement, sier Erika og fortsetter:
– De ser tøffe ut, de mennene våre. Og de har klart mye. Med kalenderen har vi også lyst til å si takk til alle som bærer andre gjennom sykdommen.
– Mennene som stiller opp i denne kalenderen, ser jo barske ut. Alle er likevel ærlige på at i møte med sykdom er vi alle like redde og sårbare. Ingen av oss er så tøffe som vi ser ut til, legger Siren til.
Les også: (+) Frank var nesten fire år da moren forsto at noe var galt
Trond Moi mistet far
Kjendiskokken Trond Moi er blant dem som er med.
– Alle kjenner noen som er rammet av kreft. For min del kom sjokket for tre år siden. Far, min store helt gjennom livet, fikk hjernesvulst og døde i løpet av tre måneder. Å miste far var som å miste noe av seg selv. Jeg kjente det helt fysisk. Det føltes som om noen røsket meg opp med roten. At noe av fundamentet forsvant, forteller Trond.
Trond Moi fikk et annet syn på både livet og døden da faren døde.
To år tidligere hadde han opplevd at hans gode venn, Ari Behn, tok sitt eget liv.
– Jeg ble mer følsom av å møte døden.
På spørsmål om han selv er redd for å få kreft svarer han:
– Jeg er grunnleggende optimistisk og egentlig ikke redd for noen ting. Kona, derimot, hun er mer engstelig. Hun er hudterapeut og veldig nøye på hudkrem.
Lever med kreft
Interiørkjendisen Halvor Bakke har nylig lansert julebok sammen med Berit Vildalen. Nå er han også klar som kalendermodell.
– Siden jeg har vært gjennom kreftbehandling selv, er det helt naturlig for meg å stille opp på kalenderprosjektet. Brystkreft rammer mange kvinner. Prostatakreft rammer mange menn, sier Bakke, og legger ikke skjul på at det har vært tøft å gå gjennom behandlingen.
– Kreft er krevende å leve med.
Ekstrem oppussing-profilen har valgt å være åpen om en diagnose mange menn opplever som tabubelagt og vanskelig å snakke om.
– Prostatakreft handler om underliv og seksualitet. Det blir intimt. Nettopp derfor er det viktig at noen snakker om det. Målet mitt er at flere skal sjekke seg, sier Bakke til Agderposten.
Siren og Erika er fulle av takknemlighet overfor alle som stiller opp for prosjektet. Alt er gjort på dugnad. Hverken modeller, fotograf eller tekstforfatter får betalt.
– I alt det vonde og triste fant vi tre et unikt fellesskap. Andre kan ikke skjønne hvor viktig det var for oss. Dersom kalenderen kan bidra til forskning, og på sikt bidra til at kreftrammede lever lenger og bedre, er det fantastisk.
Les også: Tor fikk sterke smerter i magen og skjønte at noe var galt. Nå er han evig takknemlig overfor kona
Tilbakefall
Erika er kreftfri og skal snart begynne i jobb på Klinikk Nyhud i Kristiansand.
Tidligere har hun drevet skjønnhetssalong i Arendal. Siren har ikke vært like heldig. Kreften kom tilbake i form av en svulst i ryggen og er nå kronisk.
I tillegg har hun fått Parkinson. Likevel er hun full av pågangsmot og optimisme.
– Parkinson-sykdommen er under kontroll og kreften er «rolig». Min jobb nå er å holde meg i form. Være kjæreste, mamma og bestemor.
– Denne kalenderen er til Lene, som vi mistet, til Siren, som har fått tilbakefall, til mamma, som kjemper, til pappa og storesøsteren min, som jeg mistet. Dette er en protest mot kreften som røver med seg så gode folk, og det er et varmt minne om dem vi mistet. Kalenderen er et ønske om latter, fest og varme i møte med det vonde og smertefulle, sier Erika.
