KOMMENTAR
Solveig Kloppen: På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt
Hva vil det egentlig si å være modig, undrer spaltist i Kamille Solveig Kloppen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Tenk at du tør å stå på en scene og snakke foran hundrevis av mennesker, sier enkelte til meg. Så modig!
Jeg føler meg på ingen måte spesielt modig i det jeg entrer en scene.
I minuttene før kjenner jeg ofte på spenning og nerver, men aldri på
redsel. Og man kan ikke være modig uten å være redd.
Solveig Kloppen (50)
Ny spaltist i Kamille!
Yrke: Skuespiller og programleder
Oppvokst: Vik i Sogn, og Jessheim på Øvre Romerrike
Ektefelle: Kjartan Brügger Bjånesøy
Barn: Klara Kloppen-Bjånesøy og Albert Kloppen-Bjånesøy
Lars Erik Lund er modig. Han er toppleder i næringslivet og la tidligere i høst ut en Facebook-oppdatering som startet slik:
«Bedrøvet. Det er det ordet som best beskriver min sinnstilstand gjennom dagen. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp uten å føle med bedrøvet, trist eller på en eller annen måte nedstemt.»
Innlegget hvor han forteller om sin depresjon gjennom mange år ble delt tusenvis av ganger og omtalt i flere aviser.
Bare noen dager etter publiseringen fortalte Lars Erik Lund om skam og frykt til Dagens Næringsliv:
«Jeg sa til meg selv at hvis bare én person kan få det litt lettere av at jeg deler, er det verdt det. Men jeg var aller mest redd for at ingen skulle bry seg om det jeg skrev.»
Modig venninne
Min venninne Karianne er modig. Hun har opplevd ting som gjorde at hun for noen år siden bare ble mer og mer redd. Redd for menneskemengder, redd for å kjøre bil, redd for å gå på kino, redd for å sove, redd for å leve. Til slutt satt hun bare inne i leiligheten sin. Kariannes første, modige skritt var å oppsøke hjelp.
Da psykologen hadde hørt Kariannes historie, sa hun: «Karianne, nå har du i årevis vært verdensmester i å prøve å ikke bli redd. Nå skal du øve deg på å være redd. Alle er redde av og til. Det er ikke farlig.»
Siden har Karianne øvd seg på å være redd. Forrige uke kjørte hun bil igjen for første gang på fem år; «Jeg var kvalm av redsel, tårene trillet. Men så gikk det jo bra!»
Ofte kan redsel få oss til å tie der vi burde ha talt.
På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt. Jeg kan fortsatt hente fram lukten av nervøs svette og trange turnsokker når jeg kommer inn i en gymsal. Aldri var vi så synlige og så avkledde som i disse timene.
Mens vi ellers spradet rundt i enorme Ball-gensere og posete haremsbukser, skulle man i gymtimene av en eller annen grunn ha en liten turndrakt eller frottéshorts med høy skjæring.
Gymtimer på skolen
I gymtimene var det umulig å gjemme seg bort. Særlig dersom man hadde en gymlærer som vår. Han elsket elever med ballteft og kroppskontroll, men mest av alt elsket han å hundse dem som ikke hadde det. Verst gikk det ut over Simon.
Det er særlig én episode som har brent seg fast i minnet: Siste time fredag, alle i klassen står småhutrende på rad og rekke for å hoppe over bukken. Med et lite dytt i rumpa kommer én etter én seg over beistet. Til slutt er det bare Simon igjen. Gymlærerens stemme som ljomer i veggene «Ja, her må nok hele klassen trå til om vi skal få den rumpa over bukken!». Klassen som ler, Simon som løper det han klarer – og så lyden av et altfor stutt hopp og et stort «AU».
Spredt latter igjen, før Simon løper gråtende ut.
«Da blir det ballspill den siste halvtimen», sa gymlæreren vår. Vi andre sa ingenting. Livredde for å bli ledd av eller bli lærerens neste offer, så vi bare stille ned i gulvet.
Ofte tenker jeg på Simon når noen snakker om å være modig. Han løp det han maktet mot den bukken, selv hadde jeg ikke mot nok til å trosse frykten og stå opp for ham.
Alle mennesker er redde av og til
Men vi er ikke nødvendigvis redde for de samme tingene. Noen er redde for å snakke i forsamlinger, noen for å kjøre bil, andre for edderkopper og slanger, trange rom, sprøyter og ubåter. Og de aller fleste av oss for å bli avvist og forlatt. Å være redd er helt normalt.
Derfor bør vi kanskje OGSÅ øve oss på hvordan vi kan møte andres redsler på best mulig måte. Selv om jeg ikke får hetetokter og skjelvinger av å skulle stå på en scene kan jeg respektere at andre kan føle det annerledes.
Jeg blir sjelden mindre skjelven av at noen sier «Nei, men det der er jo ingenting å være redd for», når jeg forteller om noe jeg gruer meg til. Det fører stort sett bare til at jeg føler meg dum – i tillegg til å være redd.
I barndommen hadde jeg en periode der jeg hatet å ligge over hos venninner. Ikke fordi jeg fikk hjemlengsel eller var engstelig for å få servert lungemos eller blodpudding til middag.
Les også: (+) – For tre år siden begynte jeg på ungdomsskolen. Da startet mobbingen
Mørkredd
Jeg var for så vidt redd for det også, men den største frykten var at familien jeg skulle overnatte hos var en sånn familie som lukket døra inn til soverommet helt igjen på kvelden. For da ble det jo bekmørkt! Og hvis jeg våknet opp i stummende mørke midt på natta, da var det jo umulig å vite om grunnen til at jeg ikke så noe var at det var natt eller – marerittet – at jeg var blitt blind! For det kan man jo ikke vite, kan man vel? Det er like mørkt uansett. Ikke kunne jeg fortelle det til noen heller, for sjansen for at jeg da ville blitt latterliggjort skjønte jeg jo, i all min irrasjonelle frykt, var stor.
Så da sluttet jeg bare å overnatte borte. Inntil Jorunn i a-klassen en fredag inviterte på gryterett og overnatting og jeg, fordi de både hadde videospiller, saccosekk og biljardbord i kjelleren, ikke klarte å si nei.
Jeg minnes at rommet luktet en blanding av ostepop og mammaens Chanel no5 da vi etter Derrick fikk beskjed om å legge oss og slå av lyset. Og at stemmen min var ved bristepunktet i det jeg turte å fortelle Jorunn om min redsel. Og jeg husker lettelsen jeg følte da hun sa «Åh, det skjønner jeg godt.
Før var jeg redd for at en krokodille gjemte seg under senga mi. Da måtte jeg alltid ha døra på gløtt, kanskje vi skal ha den åpen i natt også?»
Den natta sov jeg til morgenlyset vekket oss.
I høst skal jeg øve meg på å være redd. Og ha døra på gløtt for andre.
