De mistet sønnene i selvmord
Tove, Kari, Gro Anita og Nina opplevde alle foreldres mareritt
Da sønnene deres tok livet sitt, fant Tove, Kari, Gro Anita og Nina sammen.
Det er nesten ikke til å begripe: Fire mødre. Fire sønner. To av dem født samme år. Samme barselgruppe. Felles ferier og sammenkomster. Og så – med få års mellomrom – fire selvmord.
Med ett var Petter (19), Sivert (20), Lauritz (26) og Erling (26) borte. Så altfor tidlig. Tilbake sitter mødrene og forsøker å stable livet på bena.
Tove Langsveen (57), Kari Wiegaard (57), Gro Anita Leine (50) og Nina Kristin Nilsen (54) møter oss hjemme i Gausdal. Alle med det til felles at de har et barn – en sønn – for lite.
– Hadde det enda vært en enkel forklaring på hvorfor guttene valgte som de gjorde, men det er det selvsagt ikke. At de fire guttene valgte selvmord, har ulike årsaker, sier Kari.
– Vi fire og gutta våre har veldig forskjellige historier. Lauritz hadde en ADHD-diagnose, men hadde en fin utdanning og jobbet som murer. Han skulle gå videre på fagskole. Men han slet nok mer enn vi visste, sier Kari.
– Det er dette med gutter og det å sette ord på følelsene sine. Det blir for sterke følelser, og derfor kan det bli den måten de løser det på, tror Tove.
– Sivert var glad i å skrive og leste mye. Men å snakke om følelser var vanskelig. For Sivert var det lettere å skrive om følelsene sine enn å snakke om dem. Han skrev og leste mye forskjellig litteratur, sier hun.
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Får ikke endret det
Ninas sønn Erling hadde slitt i mange år, forteller hun.
– Min sønn hadde Tourette og ADHD. Han viste tidlig at han hadde det vanskelig, og kom inn i hjelpeapparatet da han var åtte-ni år. Da han kom i tenårene, var vi bekymret for ham, og dette vedvarte frem til han døde. Vi tror ikke venner tenkte at Erling skulle ta livet av seg, han var en god kompis som stilte opp for andre som strevde.
Gå for å leve har flere elementer i seg:
1. Fysisk aktivitet – GÅ – fører til bedre fysisk og psykisk helse.
2. GÅ mentalt inn for å overleve og overvinne selvmordstanker og unngå et potensielt selvmord.
3. GÅ sammen i samtale eller stillhet. Det vil bidra til å øke forståelsen av å se, spørre og lytte til våre medmennesker. Det kan igjen føre til at man våger å åpne opp for vanskelige personlige temaer.
Ønsker du å lage en Gå for å leve-gruppe – eller et arrangement – kan du kontakte Janne på e-post [email protected] eller telefon 976 62 068. Du kan også følge Gå for å leve i sosiale medier.
Med Petter var det annerledes, forteller Gro Anita. Det er fire år siden sønnen hennes tok livet sitt.
– Petter hadde ikke slitt, og vi tenkte aldri at han slet. Vi hadde aldri tenkt tanken på at han skulle ta livet sitt. Det blir sagt at vi skal tørre å spørre ungdommene våre hvis vi er bekymret, men for å spørre om det må du ha en minste anelse. Når du ikke har det, så spør du ikke. Men for å få fred med meg selv, så kan jeg ikke spekulere i hva vi gjorde og ikke gjorde. Vi får ikke endret det, sier Gro Anita, og må ty til tårene.
Det er vondt å tenke på at bare noen uker før 19-åringen tok livet sitt hadde Gro Anita tenkt at hun var så glad for at de tre ungene klarte seg så bra.
– At vi hadde så robuste barn. Jeg var veldig trygg på det, at de hadde fått en solid bagasje. Det var veldig rart å ha tenkt det, og så skjer det bare noen uker etterpå.
Kari bryter inn:
– Jeg tror vi alle fire bar disse gutta våre på gullstol. Dette må vi ikke bære med oss med skyld, understreker hun.
Ekstrem smerte
Tiden etter selvmordet var tøff, innrømmer Gro Anita.
– Jeg måtte stå opp hver dag, dusje og ordne meg for de to andre ungene mine. At jeg klarte å tenke det, og gjøre det, var en stor seier for meg. Jeg ville jo ikke. Jeg var forundret over at jeg våknet, at jeg overlevde. Smerten var så ekstrem, og jeg skjønte ikke hvordan hjertet skulle tåle det, det var som om det var helt ødelagt. Så registrerer du at du fortsatt puster, fortsatt beveger deg, at du greier å overleve, selv når det gjør så ubeskrivelig vondt.
Kari holdt seg inne i en måned etter at Lauritz døde.
– Det var en tomhet og utmattelse, det går ikke an å beskrive. Det var ikke mange timene jeg sov den første tiden etterpå. Så fant jeg ut at jeg måtte ut å lufte hodet og bruke kroppen. Det å gå er med på å tømme hodet litt, sier hun.
Kari gikk turer alene – i rasende tempo. Nina gikk også alene, sakte, mens hun tenkte på Erling som tok livet sitt i 2021.
– Det gikk så fryktelig tungt, det var som blylodd i kroppen. Men da Erling tok livet sitt, tenkte jeg at jeg skal i hvert fall greie å gå, og jeg tenkte at han hadde hatt det verre enn jeg hadde det.
Gå-gruppe
Alle de fire mødrene var glade i turer og natur fra før. Etter at sønnene døde fikk naturen og turene en ny dimensjon.
– Vår erfaring etter å ha opplevd å miste sønnene våre i selvmord har vært å bruke kroppen og naturen for å komme oss videre, forklarer Kari.
Da de oppdaget Gå for å leve, som var etablert flere steder i landet, tenkte de at det måtte de få til i Gausdal også. I juni i fjor var de i gang, og allerede på den første turen var responsen enorm – over 100 mennesker møtte opp.
– Vi var både sjokkert og overveldet og alt på en gang. Helt enormt, sier Kari.
Gausdøler i alle aldre, ungdommer som voksne, damer som menn – stilte opp av ulike årsaker.
– Vi håper at dette kan bidra til mer åpenhet og at flere tør å snakke om hvordan de har det, og dermed få den hjelpen som kan føre til bedring. Vi setter psykisk helse på dagsorden, oppsummerer Kari.
Turene er for alle, uansett form. Og da går de en times tid rundt i bygda.
– Det viktigste er at vi går, ikke hvor langt vi går. Vi ser an hvem som kommer, sier Kari.
De vet de er en inspirasjon for mange.
– Det handler om å vise at det går an å ha et liv etter noe sånt. Komme seg ut igjen, mener Kari.
Les også: Kitty har mistet både en far og en sønn som ikke greide å velge livet
Fellesskap og håp
Fellesskapet er viktig. Da Gro Anita mistet sin Petter, hadde Tove gitt ut boken Hvor er lyset om vinteren? da Sivert valgte å avslutte livet.
Deler av teksten til boken fant de på PC-en hans etter at han hadde tatt livet sitt, og Tove har supplert det med å sette ord på sin egen sorg og sine egne tanker rundt det som skjedde.
– Det å se at Tove hadde overlevd et slikt tap, ga et håp, forklarer Gro Anita.
– Når du kjenner på den enorme smerten som en slik sorg gir deg, så lurer du på hvordan du skal overleve den smerten. Du vet ikke hvordan du skal håndtere det. Det å vite om en person som Tove, som til og med greier å skrive om dette – da vet du at det er mulig å overleve smerten, bære den sorgen og klare hverdagen. Det vil aldri bli borte, men du lærer hvordan du skal bære det med deg. Jeg er fortsatt overbevist om at en del av hjertet mitt er ødelagt, og det er ingen som kan klare å fylle opp den plassen.
For mange er merkedager, bursdager og høytider vanskelige etter å ha mistet noen.
Men hverdagene kan være like ille. En sang på radioen. Et møte med kameratene. Minner og opplevelser som kommer med et knips, uten forvarsel, og kan slå deg litt i bakken. Har en av damene en dårlig dag, vet de at de møter forståelse hos de tre andre.
– Du kan være ærlig og si at jeg greier ikke å møte opp i dag, og de andre skjønner. Det er en trygghet i det. Du kan være dønn ærlig, de andre blir ikke lei seg eller skuffet, forklarer Gro Anita.
Mye skam
– Det er egentlig forferdelig synd at vi skal ha et fellesskap rundt dette. Men samtidig så skjønner vi alle hvordan de andre har det, vi behøver ikke forklare. Og så har vi mye humor. Det er en måte å overleve på, men det er ikke sikkert at andre forstår den humoren som vi sitter med.
Mødrene vet godt at ting aldri kan bli som før.
– Du har jo en hverdag, og noen ganger tenker jeg at det er rart, for jeg er så annerledes selv, forklarer Gro Anita.
– Men samtidig finner jeg tilbake til noen av de faste tingene som er i hverdagen og alltid har vært det. Så er det bølgedaler – noen dager er absolutt tyngre enn andre. Men du føler jo at du tenker på sønnen din hele tiden.
– Det er ikke en dag uten at jeg tenker på Lauritz, sier Kari.
– Det er hele tiden noe som minner om Petter, forklarer Gro Anita.
– Så er det jo artige historier der datteren vår kan si: ‘Jeg lurer på hva Lauritz ville sagt og gjort’, sier Kari.
Gjennom Gå for å leve og fokuset på mental helse ønsker de fire mødrene å bidra til mer åpenhet om selvmord.
– Fordi det er så mye skam i forbindelse med selvmord, mener Nina.
– Skyld og skam, supplerer Kari.
– Så tenker vi at åpenhet kan være med på å forhindre at det skjer mer, sier Gro Anita.
– Og at vi kan få frem at det faktisk finnes hjelp, mener Nina.
- Om lag 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. To av tre er menn.
- Antall selvmord per 100 000 har gått noe ned siden 1990, men ligger fortsatt høyere enn på 1950- og 60-tallet.
- Median alder for selvmord er 47 år, det vil si at halvparten er eldre og halvparten yngre enn 47 år.
- Omtrent 6500 etterlatte og nærstående berøres av selvmord hvert år.
- Forekomsten av selvmord er omtrent den samme i Norge som i Europa, Nord-Amerika og Australia.
Kilde: Folkehelseinstituttet
– Vi er mange som har det vondt
Da de oppdaget Gå for å leve, som var etablert flere steder i landet, tenkte de at det måtte de få til i Gausdal også.
Gå for å leve er en selvmordsforebyggende aksjon, og ble denne våren lagt inn under paraplyen til organisasjonen LEVE. Målet er å skape et samfunnsengasjement basert på regjeringens handlingsplan om nullvisjon for selvmord i Norge.
– Ideen kom på bakgrunn av at vi var fire etterlatte damer som møttes på et seminar i regi av LEVE høsten 2021, og snakket om hvordan vi hadde klart oss gjennom sorgens kaotiske landskap. Og hvordan vi brukte fysisk aktivitet og naturen i sorgarbeidet vårt. Det ble oppstarten til Gå for å leve, sier en av initiativtagerne, Janne Katrin Gundersen i Fredrikstad.
Det har gått nesten 20 år siden hennes egen pappa valgte å forlate livet. I 2019 tok også lillebroren livet sitt. Etter år med sorg, fornektelse, skam og fortielse fant sykepleieren mestring i naturen. I begynnelsen var det hardt, fysikken var dårlig.
– Jeg gikk på det mentale, for jeg var ikke så fysisk sterk. Men jeg klarte det, fant masse glede og mestring i å klare disse fysiske anstrengelsene. Jeg har ingen mentale utfordringer, bare en voldsom sorg, forklarer hun. Det gjør noe med deg å komme ut i naturen, tror Janne, som i dag er aksjonsleder for Gå for å leve.
– Naturen gjør at du får annet å tenke på. Verden blir så mye større enn deg selv. Du møter folk i naturen, og du ser at du er ikke den eneste som har det vondt. Vi er så mange etterlatte som har det så vondt.
.
