BLE rusavhengig som barn:

Camilla og Gordon havnet på barnehjem da de var fire og seks år. Bare en av dem klarte å skape et nytt liv

Camilla satte sin første sprøyte 14 år gammel. Nå er hun NAV-leder og tobarnsmor.

<b>SØS­KEN­KJÆR­LIG­HET:</b> Ca­mil­la og den to år eldre Gordon på familietur. Dette er før de kom på barnehjem. 
SØS­KEN­KJÆR­LIG­HET: Ca­mil­la og den to år eldre Gordon på familietur. Dette er før de kom på barnehjem.  Foto: Privat
Først publisert

Bergen høs­ten 1997: Ca­mil­la er 16 år og får vite at sam­bo­e­ren til fa­ren er veldig syk og inn­lagt på sy­ke­hu­s. Camil­la ten­ker at hun vil be­sø­ke henne, men ti­me­ne og da­ge­ne går, og det er vik­ti­ge­re for henne å ruse seg og skaf­fe stoff.

Da Ca­mil­la får be­skjed om at hun har gått bort, set­ter det et støkk i henne. Det blir en på­min­nel­se om at dø­den er så en­de­lig, og sam­ti­dig blir det klart for henne hvor­ hennes eget liv har tatt vei­en.

Det blir et vendepunkt for henne, etter en tøff barndom preget av omsorgssvikt og rus. Her er hennes historie:

Første sprøyte som 14-åring

Al­le­re­de som fi­re­åring kom Ca­mil­la og den to år eld­re sto­re­bro­ren Gordon på bar­ne­hjem, for­di for­eld­re­ne ikke var i stand til å vare på dem. Det hun hus­ker fra den­ne ti­den, er det hun har sett på bil­der. Et­ter et par år blir de plas­sert i fos­ter­hjem uten­for Bergen.

Da Ca­mil­la skal be­gyn­ne i and­re­klas­se på bar­ne­sko­len, får fa­ren for­eld­re­an­sva­ret til­ba­ke, men det går bare ett års tid før li­vet igjen blir uhånd­ter­lig for ham. Der­for må Ca­mil­la og sto­re­bro­ren flyt­te til­ba­ke til fos­ter­hjem­met.

På ung­doms­sko­len blir Ca­mil­la en del av en ung­doms­gjeng, og hun be­gyn­ner å gå på fes­ter i hel­ge­ne med per­so­ner som er eld­re enn henne. Der er det al­ko­hol og hasj.

Det­te er på be­gyn­nel­sen av 1990-tal­let og rave­par­ty­ene har gjort sitt inn­tog. Det tar ikke lang tid før Camil­la be­gyn­ner å gå på ar­ran­ge­men­ter hvor det er til­gang på ster­ke­re stof­fer som am­fe­ta­min, LSD og
ec­sta­sy. Ca­mil­la er bare 14 år før­s­te gan­gen hun set­ter en sprøy­te. Bro­ren Gordon er en del av det sam­me rus­mil­jø­et i Nygårdsparken i Bergen.

<b>NYTT LIV:</b> Ca­mil­la Røn­eid Fles­land bruk­te sprøy­ter som 16-år­ing. – I dag er det sur­rea­lis­tisk å ten­ke til­ba­ke på det.
NYTT LIV: Ca­mil­la Røn­eid Fles­land bruk­te sprøy­ter som 16-år­ing. – I dag er det sur­rea­lis­tisk å ten­ke til­ba­ke på det.

Flink på skolen

Mes­te­par­ten av li­vet har Ca­mil­la søkt etter en til­hø­rig­het. Al­ko­hol og rus­mid­ler gir henne en fø­lel­se av trygg­het og av å høre til. Til å be­gyn­ne med går det mest i am­fe­ta­min. Det gir Ca­mil­la selv­til­lit og ener­gi, men etter hvert går hun over til heroin. Som 16-åring er hun sprøytenarkoman.

Hun tref­fer en nar­ko­­­­­lan­ger og be­gyn­ner å sel­ge am­fe­ta­min. Hun føler seg verdt noe inn­ad i
mil­jø­et, men hav­ner i fle­re tru­en­de si­tua­sjo­ner og er ofte livredd.

Selv om Ca­mil­la ru­ser seg, er hun flink på sko­len og får gode ka­rak­te­rer. Hun kom­mer inn på all­menn­fag på vi­de­re­gå­en­de, men rus­mis­bru­ket har es­ka­lert over som­me­ren og hun bru­ker am­fe­ta­min daglig. På sko­len gjem­mer hun seg på toa­let­tet for å set­te sprøyter.

14 år eldre kjæreste

16 år gam­mel flyt­ter Ca­mil­la fra fos­ter­hjem­met og inn til kjæ­res­ten. Han er 30 år. Saks­be­hand­le­ren i bar­ne­ver­net tar kon­takt for å for­sø­ke å få henne på rett kjøl, men hun av­vi­ser ham. Hun vil ikke ha hjelp.

Det er på den­ne ti­den at sam­bo­e­ren til fa­ren blir al­vor­lig syk. Da hun dør, skjøn­ner Ca­mil­la at hun må ta af­fæ­re og at li­vet hun le­ver, ikke er en frem­tid for henne.

Hun tar kon­takt med den sam­me saks­be­hand­le­ren som hun av­viste kort tid i for­vei­en, og sier at hun tren­ger hjelp.

Han fore­slår å sen­de henne til Hiimsmoenkollektivet på Sand i Ro­ga­land, som gir lang­va­rig til­bud til ung­dom med rus­pro­ble­mer. Ca­mil­la er fast be­stemt på å kutte ut ru­sen og er po­si­tiv til for­slaget.

På Hiimsmoenkollektivet blir Camilla møtt med om­sorg, tryg­ge ram­mer og en struk­tu­rert og for­ut­sig­bar hver­dag. Hun begynner på vi­de­re­gå­en­de igjen, men å være an­svars­full pas­ser dår­lig med å få inn­pass hos de andre ung­dom­me­ne i kollektivet.

Ca­mil­la fø­ler seg en­som og vil gjer­ne høre til og når ung­doms­grup­pen plan­leg­ger å røm­me, blir hun med. De kla­rer å gjen­nom­fø­re røm­nin­gen, men blir tatt kort tid se­ne­re og satt på glatt­cel­le til de ble hen­tet til­ba­ke. De an­sat­te skjøn­ner ikke hvor­for Ca­mil­la, som er så plikt­opp­fyl­len­de, har vært med på dette, men hun har egentlig bare prøvd å blir en del av grup­pen.

Ca­mil­la blir på Hiimsmoenkollektivet i 2,5 år. Senere kommer kom­mer sto­re­bror Gordon til be­hand­ling på Evan­ge­lie­sen­te­ret på Østlandet.

Les også: Helvetet startet da Laila var 15 år

Ung mor

18 år gam­mel får Ca­mil­la en kjæ­res­te og blir gra­vid og pa­ret blir møtt med be­kym­ring for­di de er så unge. Ca­mil­la bæ­rer fort­satt på skam­men knyt­tet til sin for­tid, der­for blir det vik­tig for henne å vise om­verdenen at det­te skal hun og kjæ­res­ten kla­re.

Ca­mil­la får til­bud om å bo på et sen­ter for unge mød­re i Bergen, men et­ter fød­se­len blir det klart at pa­ret øns­ker å etab­le­re seg på egenhånd sammen med datteren. De får god opp­føl­ging både fra Hiimsmoenkollektivet og bar­ne­ver­net det før­s­te året.

Fa­mi­li­en flyt­ter til Stavanger hvor Ca­mil­la ut­dan­ner seg til ad­vo­kat­sek­re­tær. I 2013 dør fa­ren, 72 år gam­mel.

Gordon vel­ger et­ter hvert å flyt­te et­ter Ca­mil­la til Ro­ga­land. Han tar lap­pen og får jobb gjen­nom Fre­tex. Til tross for at han har fle­re gode pe­ri­oder, er det van­ske­lig å etab­le­re et rus­fritt liv.

Broren innlagt

Høs­ten 2005 blir Gordon på nytt inn­lagt til be­hand­ling for rus­pro­ble­me­ne. Før han drar, for­tel­ler han Ca­mil­la at hvis det ikke går den­ne gan­gen, så vil han gi opp.

Opp­hol­det er po­si­tivt, han tri­ves og har tro på frem­ti­den. I slut­ten av sep­tem­ber får han per­mi­sjon, men i lø­pet av hel­gen kon­tak­ter han rus­in­sti­tu­sjo­nen for­di han har spruk­ket. «Du kan kom­me til­ba­ke når du er nyk­ter», er til­ba­ke­mel­dingen.

Nes­te dag blir han fun­net død av over­do­se, 26 år gam­mel.

<b>STORT TAP:</b> Sto­re­bro­ren Gordon døde av over­do­se i 2005. – Sav­net er fort­satt stort, sier Camilla.
STORT TAP: Sto­re­bro­ren Gordon døde av over­do­se i 2005. – Sav­net er fort­satt stort, sier Camilla. Foto: Privat

Det er van­ske­lig for Ca­mil­la å for­stå det tris­te bud­ska­pet. Å mis­te bro­ren får henne til å inn­se hvor skjørt li­vet er. Det gjør henne mer be­visst på å pri­ori­te­re det som gjør henne godt, og til­brin­ge tid med men­nes­ker hun er glad i.

Lederjobb i NAV

Et­ter stu­di­e­ne får Ca­mil­la til­bud om fast jobb i en bank. I 2006 skal dat­te­ren be­gyn­ne på sko­len, og Ca­mil­la ven­ter dat­ter num­mer to. De etab­le­rer seg i Bæ­rum.

Tid­li­gere i høst be­gyn­te hun som av­de­lings­le­der ved NAV Nit­te­dal. Som leder for 19 ansatte er hun opptatt av at de skal føle seg sett og hørt.

19 år et­ter at hun ble ut­skre­vet, har Ca­mil­la fort­satt kon­takt med dem hun ble kjent med på Hiimsmoen, og men­nes­ke­ne som job­bet der.

– Re­la­sjo­nen til ste­det tar ikke slutt selv om opp­hol­det gjør det, sier Ca­mil­la, og for­tel­ler at hun jevn­lig blir in­vi­tert til­ba­ke.

– De stil­te også opp for meg et­ter at bro­ren min døde, for­tel­ler hun.

– Det er 14 år si­den jeg fikk den von­de be­skje­den om at han var død, men det fø­les som det var i går. Ikke å ha ham i li­vet mitt er et stort tap.

Noe av det mest ver­di­ful­le i lø­pet av ti­den på Hiimsmoenkollektivet, var re­la­sjo­ne­ne
Ca­mil­la fikk til men­nes­ker som opp­rik­tig bryd­de om henne.

– I be­hand­ling av men­nes­ker med ut­ford­rin­ger er det vik­tig med kjær­lig­het og om­sorg, un­der­stre­ker hun.

Ca­mil­la har en­ga­sjert seg i Lands­for­en­in­gen for bar­ne­verns­barn.

Les også: Symptomene på angslidelser

Giftet seg på nytt

– Det bar­ne­verns­barn tren­ger er et hjem, tryg­ge ram­mer og voks­ne som bryr seg, sier Ca­mil­la, som også er sty­re­med­lem i lo­kal­laget til Men­tal Hel­se.

I 2011 ble Ca­mil­la skilt fra han som er fa­r til hen­nes to døt­re, men de har et godt for­hold. Året et­ter traff hun Idar (49), som hun nå er gift med.

Et­ter at Ca­mil­la traff Idar, fø­ler hun sjeld­ne­re at hun tren­ger å pres­te­re for å ha ver­di.

– Å pres­te­re har vært min for­svars­me­ka­nis­me, men Idar ser meg for den jeg er, sier hun.

For Ca­mil­la har trygg­he­ten og re­la­sjo­ne­ne vært helt av­gjø­ren­de for mu­lig­he­ten til å ska­pe et godt liv.

Mental smell

Hun har gått jevn­lig i te­ra­pi gjen­nom man­ge år, men et­ter en tung pe­ri­ode i fjor høst ble hun hen­vist til Mod­um Bad. Da Ca­mil­la kom til trau­me­po­li­kli­nik­ken i vår, føl­te hun for før­s­te gang at hun møt­te fag­folk som skjøn­te henne.

– Jeg jobber med å ak­sep­te­re meg selv og den his­to­ri­en jeg har, sier Ca­mil­la, som også får mye hjelp til å kom­me i ba­lan­se gjen­nom yoga og me­di­ta­sjon.

Ca­mil­la frem­står som flink og res­surs­sterk. Derfor har det ikke all­tid vært like lett å få hjelp i vok­sen
al­der.

– Det er jo det folk ser, men mitt pro­blem har vært at skam­men har gjort det van­ske­lig for meg å for­mid­le hvil­ke ut­ford­rin­ger jeg opp­le­ver, og hva jeg har be­hov for.

Les også: Ti tegn på at du er høysensitiv

Vi skape større åpenhet

Et­ter at Ca­mil­la sto frem med sin his­to­rie i Bergens Tidende i 2015, for å set­te sø­ke­ly­set på ver­di­en av kol­lek­ti­ver som Hiimsmoen, fryk­tet hun hva slags re­ak­sjo­ner hun kom til å få. Hva ville kol­le­g­er, sam­ar­beids­part­ne­re og kun­der ten­ke om henne nå?

– Jeg har all­tid vært redd for å bli av­slørt, men for­ti­den min for­and­rer ikke hvem jeg er i dag, sier Ca­mil­la, som bare har fått po­si­ti­ve til­ba­ke­mel­din­ger.

– Jeg hå­per min his­to­rie kan ska­pe stør­re åpen­het og bi­dra til mind­re stig­ma­ti­se­ring.

Ved å dele vei­en hun har gått, hå­per Ca­mil­la at hun kan in­spi­re­re and­re til ikke å gi opp når li­vet but­ter.

– Det kun­ne ha gått galt fle­re gan­ger, men jeg har klart meg til tross for de for­ut­set­nin­ge­ne jeg har hatt. Vi har et valg, og det er ald­ri for sent. Hver dag er en ny mu­lig­het til å ska­pe et godt liv.

Pro­ses­se­ne Ca­mil­la har vært igjen­nom, har bi­dratt til å gjø­re det mer klart for henne hva som er vik­tig.

– Jeg øns­ker å være et med­men­nes­ke som ser and­re for den de er, og ikke alt det uten­på.