tre barn mistet sin far:

– Det som har brent seg fast, er alle spørsmålene fra barna

Tina synes det var vanskelig å fortelle barna at pappa hadde tatt sitt eget liv.

<b>DYRKER GLEDEN:</b> Hver dag velger Tina Hermansen (42) å være glad selv om livet har gitt henne og familien noen tøffe utfordringer.
DYRKER GLEDEN: Hver dag velger Tina Hermansen (42) å være glad selv om livet har gitt henne og familien noen tøffe utfordringer. Foto: Næss, Anne Elisabeth
Først publisert

As­ker, søn­dag 3. ja­nu­ar 2016:

Det nye året har så vidt begynt. Tina Her­man­sen og bar­na har be­stemt seg for å ta en ski­tur i mar­ka. Væ­ret er klart og snø­en glit­rer i må­ne­ly­set. For­an dem lig­ger et nytt skin­nen­de år. En helt per­fekt dag for en må­ne­skinns­tur.

Ak­ku­rat idet de skal til å gå, står Tinas mam­ma og lil­le­bror Pet­ter ute på trap­pen.

"Vi skul­le ak­ku­rat på ski­tur, men dere får kom­me inn", sier Tina for­und­ret over at fa­mi­li­en duk­ker opp uan­meldt på den­ne ti­den av døg­net.

Hun får en fø­lel­se av at noe er galt. Mo­ren tar med bar­na opp i stu­en i and­re eta­sje, mens Tina blir stå­en­de nede med lil­le­bro­ren sin.

Så sier han or­de­ne som Tina ikke er for­be­redt på.

Or­de­ne som skal snu hele ver­den på ho­det og for­and­re li­ve­t hennes for be­stan­dig.

Et lykkelig samliv

Tina møtte Morten på byen i Oslo en vinterdag i 2001. Tina ble stormforelsket i den høye, mørke, morsomme og kjekke gutten. Han var fra Drammen, og hun var fra Skedsmokorset. De ble samboere i Oslo.

Da Tina ble gravid flyttet de til et rekkehus i Asker med utsikt over Oslofjorden og hele Oslo. Og Hannah ble født. Så kom tvil­lin­ge­ne Henrik og Heidi et­ter en tid med prø­ve­rørs­for­søk.

Da hun og Mor­ten had­de vært sam­men i 12 år, fant de ut at de skul­le gif­te seg. De had­de tross alt fått tre barn sam­men. Å gif­te seg vir­ket na­tur­lig. Bryl­lu­pet sto med noen få ven­ner og fa­mi­lie til ste­de. Tina had­de bu­na­den på da hun sa ja til sin kjæ­re. Den sto­re bryl­lups­fes­ten med ven­ner ble ut­satt til se­ne­re.

Men bare to må­ne­der et­ter vi­el­sen, sa ek­te­man­nen at han ville skil­les. Han ville ikke mer.

Gift i to måneder

Tina prøv­de å kjem­pe for ek­te­ska­pet de­res, men da hun for­sto at det ikke nyt­tet, ga hun slipp på ham. Da Tina le­ver­te inn søk­na­den om se­pa­ra­sjon, var ikke vig­sels­at­tes­ten fer­dig skre­vet en­gang.

På tross av sor­gen klar­te hun å se det tra­gi­ko­mis­ke i si­tua­sjo­nen, og måt­te le. Hun kjen­te in­gen and­re som had­de vært gift i bare to må­ne­der!

Tina be­stem­te seg for å gå vi­de­re med li­vet sitt. Hun had­de frem­de­les bar­na, som hun els­ket over alt. Hun beholdt huset, og hun og Mor­ten fant raskt en måte å sam­ar­bei­de på. Han var tross alt en kjem­pe­god far, en op­pe­gå­en­de mann med god jobb. Stø­dig, all­tid snill og all­tid blid.

I åre­ne som fulg­te had­de de ikke så mye kon­takt, an­net enn gjen­nom bar­na.

De sam­ar­bei­det bra og det var en god tone mel­lom dem. Tina la mer­ke til at eks­man­nen var blitt tyn­ne­re den siste ti­den. Grå­ere i hå­ret. Han var vel sli­ten, had­de hun tenkt.

<b>AKTIV FAMILIE:</b> Både Tina og barna er aktive. Hanna (13) og Henrik (10) spiller håndball mens Heidi (10) danser freestyle. Men de tar gjerne runde med ballen utenfor huset på Skedsmokorset sammen med mamma.
AKTIV FAMILIE: Både Tina og barna er aktive. Hanna (13) og Henrik (10) spiller håndball mens Heidi (10) danser freestyle. Men de tar gjerne runde med ballen utenfor huset på Skedsmokorset sammen med mamma. Foto: Næss, Anne Eli­sa­beth

– Pappa er lei seg

Nyttårsaften, den siste dagen i 2015, er bar­na sammen med pap­paen sin. Morten og barna gir hverandre klemmer og ønsker hverandre et godt nytt år. Barna mer­ker at han er lei seg da han kjør­er dem hjem til Tina.

Tre dager senere står Tina i før­s­te eta­sje i rekkehu­set. Hun står der i skidressen, mens alle min­ne­ne strøm­mer på. Over henne i stuen i and­re eta­sje, sit­ter de tre bar­na de­res, in­tet­an­en­de om det for­fer­de­li­ge hun nå må for­tel­le dem. Pappaen deres har tatt sitt eget liv. Hvor­dan skal hun greie å si det? Hvor­dan skal hun finne or­de­ne?

Men hun har ikke noe valg, og tar om­si­der de tun­ge ste­ge­ne opp trap­pen. Det gjør vondt langt inn i mam­ma­hjer­tet da hun trek­ker pus­ten og sier:

«Pap­pa er død.»

Hun makter ikke å si hvorfor han er død. Isteden for­tel­ler hun dem at de får vite mer fra sy­ke­hu­set se­ne­re. De er for små til å for­stå. I alle fall tvil­lin­ge­ne, som bare så vidt er seks år gam­le.

<b>SAMMENSVEISET:</b> Selv om livet var vanskelig, er Tina heldigvis utstyrt med masse humor og varme. Det har hjulpet henne gjennom mange tunge stunder. Aller mest er det barna som gir henne glede. 
SAMMENSVEISET: Selv om livet var vanskelig, er Tina heldigvis utstyrt med masse humor og varme. Det har hjulpet henne gjennom mange tunge stunder. Aller mest er det barna som gir henne glede.  Foto: Næss, Anne Elisabeth

Det skin­nen­de blan­ke året har brått end­ret seg til noe mørkt som Tina bare aner kon­tu­re­ne av. Den kvel­den sov­ner hun og alle bar­na i sam­me seng, tett inn­til hver­and­re i trøst og tå­rer.

Vil skåne barna

Tina har mest lyst til å mate dem med marshmallows, og pak­ke dem inn i bom­ull. Skå­ne dem fra alt det von­de som ven­ter dem: Be­gra­vel­sen, sor­gen og alle spørs­må­le­ne hun vet vil kom­me.

Hun kon­tak­ter sko­len, og gir be­skjed om at bar­na ikke kom­mer de før­s­te da­ge­ne. Tina får til­bud om sam­ta­le­grup­per for seg og eld­ste­jen­ta, via kom­mu­nes kri­se­team.

"På en el­ler an­nen måte ville det vært let­te­re hvis døds­år­sa­ken var en kon­kret syk­dom, noe som had­de et navn", ten­ker hun.

Hvor­dan skal hun for­kla­re bar­na at fa­ren de­res valg­te å ta sitt eget liv? Hun for­står det jo ikke selv en­gang. Men hun må gjø­re det­te. Og hun må gjø­re det rik­tig. Kjær­lig­hets­sor­gen er hun fer­dig med for len­ge si­den. Det er ikke henne det er synd på nå. Hun skal gjø­re alt som står i hen­nes makt for å hjelpe bar­na gjen­nom sor­gen. Bare de kom­mer seg gjen­nom be­gra­vel­sen.

Rykter i nabolaget

Snart får Tina høre at ryk­te­ne al­le­re­de går i na­bo­laget. Folk rundt dem vet mer enn bar­na hen­nes. De må ikke få vite det av and­re. Hun må finne en måte å for­tel­le det på. Men det vir­ker umu­lig.

Tina be­stil­ler time hos en bar­ne­psy­ko­log. Midt i det hele er det som om hele im­mun­for­sva­ret hen­nes kol­lap­ser og Tina blir syk. Bare noen da­ger et­ter vil eld­ste­jen­ta Hannah på hånd­ball­tre­ning. Og det har Tina ikke tenkt å nek­te henne. Barna har godt av å få en pau­se fra sor­gen, få and­re ting å ten­ke på.

Hun kjen­ner blik­ke­ne på seg, og vet hva folk ten­ker da de an­kom­mer tre­nings­hal­len: «Er det ikke litt tid­lig å dra på tre­ning?» Hun mø­ter be­kym­re­de blikk.

Hver gang noen spør hvor­dan hun har det, bry­ter hun sam­men i gråt.

Les også: Dette er symptomene på angstlidelser

Det er ingens skyld

Tina skjønner at hun kan ikke vente mer. Før el­ler si­den vil bar­na uansett få vite om det. Hun samler dem og forteller: "Pap­pa­en de­res valg­te å ta sitt eget liv. Vi kun­ne ikke sagt el­ler gjort noe, el­ler opp­ført oss an­ner­le­des. Det er in­gens skyld!"

De tre har hver sin måte å re­age­re på. Eld­ste­jen­ta Hannah sier ikke så mye, hol­der det von­de inni seg. De to yng­ste går inn og ut av sor­gen, og har man­ge spørs­mål.

Hannah tenker på pappa som var lei seg da han kjørte dem hjem på nyttårsaften. Visste han at det var siste gang han var sammen med barna sine? Var det derfor han var lei seg? Å ten­ke på det, er nes­ten for mye for henne.

Tina og barna kommer seg gjen­nom be­gra­vel­sen. I et­ter­tid kan ikke Tina huske hvor­dan.

Det som skal brenne seg fast i henne, er alle spørs­må­le­ne fra bar­na.

Spørs­mål som hun ikke vet sva­ret på, som set­ter henne helt ut, men som hun li­ke­vel må finne et svar på. Svar som er san­ne, men ikke for bru­ta­le. Svar som pas­ser til bar­ne­sinn.

Les også: Dette mirakelstoffet fjerner angst og depresjon (+)

<b>STERKE TINA:</b> Nå har jeg begynt å trene på helsestudio. Jeg har bestemt meg for å bli sterk, sier Tina. Hun merker at trening er god medisin.
STERKE TINA: Nå har jeg begynt å trene på helsestudio. Jeg har bestemt meg for å bli sterk, sier Tina. Hun merker at trening er god medisin. Foto: Næss, Anne Elisabeth

Vanskelig spørsmål

Som når de er ute og kjø­rer bil. Da kan det plut­se­lig kom­me fra bak­se­tet:

«Mam­ma, hvor­for vil voks­ne dre­pe seg selv»?

Tina trek­ker pus­ten og prø­ver å sva­re så ær­lig som hun bare kan.

"Dess­ver­re vet jeg ikke, men de tror kan­skje at de som sit­ter igjen får det bedre hvis de er bor­te. Men sånn er det jo ikke!".

Å skjer­me bar­na, å skå­ne dem fra alt det von­de, blir Tinas ho­ved­pro­sjekt.

Folk hen­ger bloms­ter og kur­ver med uke­bla­der og god­te­ri på dø­ren de­res. Na­bo­er kom­mer med mid­dag, piz­za­snur­rer og hjem­me­lagd to­mat­sup­pe. Hannah li­ker det ikke. Tina for­står at opp­merk­som­he­ten gjør det mer vir­ke­lig for datteren. Hver gang de fin­ner om­tenk­som­me ga­ver fra na­bo­er og ven­ner, er det en på­min­nel­se for bar­na om at de har mis­tet pap­pa­en sin.

Tina for­kla­rer at folk gjør det for å vise dem om­sorg.

"Vi ville gjort det sam­me for and­re, ville vi ikke?"

Tvil­lin­ge­ne fort­set­ter å stil­le de van­ske­li­ge spørs­må­le­ne. Hun kre­ver ikke at de skal snakke om det von­de, men må være der for dem når de har be­hov for det.

Les også: Helvete startet da Laila var 15 år

Alene med alt

Det går opp for Tina at hun er ale­ne i ver­den med an­sva­ret for tre små barn. De har in­gen pap­pa len­ger, som hun kan dele be­kym­rin­ger og gle­der med.

Hun inn­ser at hun tren­ger for­eld­re­ne sine, bar­nas bes­te­for­eld­re, og hun sav­ner ven­nin­ne­ne sine. Med ett vet hun at hun vil hjem til Skeds­mo­kor­set. Men er det rik­tig å dra bar­na ut fra nett­ver­ket de har her og kjen­ner så godt?

Hun spør bar­na for­sik­tig:

– Hva om vi flyt­ter nær­me­re «Mom­mo» og «Bestar» på Skeds­mo­kor­set? Hvis vi flyt­ter dit så ...

– Du me­ner når vi flyt­ter", kont­rer eld­ste­jen­ta hen­nes Hannah. Hun har all­tid vært så klok.

Det er et vanskelig valg å ta, men Tina tenker at det ikke er så ille å flytte når barna fortsatt er ganske små. Hun føler at det ikke lønner seg å vente.

Hvis de skal flyt­te, må det bli nå. Det ender med at de flytter i sommerferien, før tvillingene skal begynne i 2. klasse og Hannah i 5. klasse.

Les også: Kan du spørre noen rett ut om de tenker på selvmord?

Starter nytt liv

Snart fin­ner de en leilighet i nær­he­ten av Tinas ven­nin­ner. Hel­dig­vis har de barn de også, på tvil­lin­ge­nes al­der og som bar­na til Tina kjen­ner fra før.

Slik be­gyn­ner det nye li­vet. Det er tra­velt å være i full­tids­jobb med tre barn, men det går bra. Tina pus­ser opp den nye boligen, og slip­per gle­den inn. Hun har all­tid vært flink til å ven­de blik­ket mot solen, for­bi skyg­ge­ne. Ald­ri har hun våk­net om mor­ge­nen og tenkt at "Det­te blir en tung dag".

– Hver dag velger jeg å være glad selv, sier Tina.

Det gode hu­mø­ret hen­nes hjel­per dem alle vi­de­re. Barna fin­ner seg snart til ret­te i Tinas hjem­trak­ter, og får hel­dig­vis nye ven­ner. Hun pus­ter let­tet ut.

<b>POSITIV:</b> Det er tra­velt å være i full­tids­jobb med tre barn, men det går bra. Tina har pus­set opp den nye boligen på Skedsmokorset, og slip­per gle­den inn.  
POSITIV: Det er tra­velt å være i full­tids­jobb med tre barn, men det går bra. Tina har pus­set opp den nye boligen på Skedsmokorset, og slip­per gle­den inn.   Foto: Næss, Anne Elisabeth

Får enorm respons på humor

En kveld sit­ter hun hjem­me i den nye lei­lig­he­ten og la­ger en tul­le-snap med mo­bi­len sin. Hun har vært på aero­bic-tre­ning, og iro­ni­se­rer over sin egen util­strek­ke­lig­het.

Så sen­der hun den til et par ven­nin­ner.

Snart får hun svar til­ba­ke om at den var kjem­pe­mor­som!

"Legg den ut på Face­book", opp­ford­rer ven­nin­ne­ne. Det gjør Tina, og snart har hun fle­re li­kes enn hun noen gang har fått.

Tina la­ger fle­re små mor­som­me klipp som hun leg­ger ut på Face­book-si­den sin. Blant an­net en der hun tar på seg bu­naden som er blitt alt­for trang. En an­nen hand­ler om at hun prø­ver å spi­se sunt, og sier sar­kas­tisk: «Er vir­ke­lig grønn­sa­ker med dipp bedre enn po­tet­gull med dipp?» Snart er det 5000 per­so­ner som føl­ger si­den hen­nes.

– Humor er min medisin, sier hun.

Noe annet som også hjelper, er trening. Tina kjenner at det gir henne styrke.

Hun la­ger en egen side som he­ter Tinas tre­nings­blogg, men hun tuller litt med. Hun fil­mer seg selv i alle mu­li­ge ko­mis­ke si­tua­sjo­ner, og sier at vi må ikke ta trening og kosthold så alvorlig. Da hun har 30 000 føl­ge­re, blir hun kon­tak­tet av lo­kal­avi­sen og TV2.

"Takk for blog­gen din. Jeg var trist, men ble i godt hu­mør da jeg så deg". Slike til­ba­ke­mel­din­ger var­mer, og opp­munt­rer henne til å fort­set­te.

Tina har all­tid tydd til hu­mor når li­vet but­ter.

– Jeg har be­stan­dig vært åpen av na­tur, og det har hjul­pet meg man­ge gan­ger i li­vet. Det er ikke så far­lig å by litt på seg selv, man får mas­se til­ba­ke.

Les også: Ti tegn på at du er høysensitiv

– Hjertet mitt er knust

Våren 2019 får Tina kjæreste. Dette er det første ordentlige forholdet Tina har hatt siden skilsmissen. Hun blir hodestups forelsket. Også denne gangen tror Tina at hun har møtt drømmemannen, men forholdet tar slutt etter kort tid. Det skjer brått og uventet.

Som­me­ren 2019 pub­li­se­rer hun for før­s­te gang et al­vor­lig inn­legg. In­gen smil, el­ler mor­som­me kom­men­ta­rer den­ne da­gen. Tina har kjær­lig­hets­sorg.

"Jeg har fått hjer­tet mitt knust, og hvis dere vil sen­de meg noen gode tan­ker, blir jeg takk­nem­lig, sier hun og tør­ker tå­re­ne for­an mo­bil­ka­me­ra­et".

Re­spon­sen er enorm. Folk sen­der henne trøs­ten­de ord og skri­ver at de har opp­levd det sam­me selv. Det gjør godt. En dag blir Tina ut­ford­ret til å løpe Oslo ma­ra­ton. Hun tar ut­ford­rin­gen. Tre­ning skal vise seg å være god me­di­sin for et knust hjer­te.

Psykolog: – Vær åpen med barna

Psykologspesialist Magne Raundalen ved Klinikk for krisepsykologi har lang erfaring med kriseledelse. Han har hatt mange samtaler med familier og barn etter tragiske og traumatiske hendelser som selvmord.

– Det er viktig med åpenhet rundt selvmord. Alle, fra statsministeren til Kongen sier at vi må snakke med barna om dette, men ingen sier noe konkret, om hva skal vi si, mener Raundalen.

Magne Raundalen
Magne Raundalen Foto: UiB

Han understreker at det ikke er noe fasit på hvordan man skal gå frem, men mener det er viktig å unngå å holde på hemmeligheter fra barna.

– Når det gjelder veldig sørgelige, dramatiske og forferdelige ting som har hendt og som angår barna, så har vi en automatisk beskyttelsesmekanisme som sier at «dette må barna beskyttes for» . Ja de må beskyttes, men de må ikke beskyttes mot sannheten, sier Raundalen.

Det å leve med familiehemmeligheter kan få negative konsekvenser og skape en tillitskrise innad i familien, mener han.

Han bruker gjerne eksempelet på at det er bedre å få vite det av sine nærmeste i en kontrollert og trygg setting, enn å skulle få vite det gjennom rykter i nabolaget:

– Spørsmålet er om barna skal få vite det av de verste eller av de beste. Når det er en fare for at de kan få vite om det på alle andre måte, for eksempel på skolen eller under fritidsaktiviteter, så må vi voksne ta ansvar og i hovedsak la barna vite sannheten på et tidlig tidspunkt, sier han.

Les også: Slik snakker man med barna om døden

Ikke undervurder barna

Han mener at alle i søskenflokken bør få vite det samme, med mindre det er svært store aldersforskjeller, og påpeker at små barn gjerne får med seg langt mer enn man tror.

Han forteller om en sak ha jobbet med der de to eldste på 10 og 12 år fikk vite sannheten, mens 6-åringen ble forsøkt forskånet. Det endte med at seksåringen uansett fikk vite alle detaljene av storebrødrene.

– Vi skiller mellom «voksensystemet» altså dialogen mellom de voksne, men også et «barnesystem» mellom barna og mellom barna og andre barn. Vi har mange eksempler på familiehemmeligheter, særlig knyttet til selvmord, der barna har fått vite det av andre barn, uten at de voksne vet det.

Trenger du noen å snakke med?

Du kan ringe til Mental Helse og Kirkens SOS hele døgnet.

Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon: 116 123

Kirkens SOS døgnåpne telefon: 22 40 00 40

– Det er to veldig problematiske konsekvenser av dette. Det ene er forvirring, kanskje det oppstår uklarheter rundt hva som faktisk skjedde. Det er ødeleggende for relasjonene i nettverket til den som er forvirret, fordi må hele tiden må prøve å tolke hva som sies om disse tingene. Det andre er troverdighetskløften som oppstår. Hvis man holder på hemmeligheter for barn, så oppdager de det gjerne et år etterpå - da kan det oppstå en troverdighetskløft. En følge av dette kan være at barna da vil bekymre seg for at de voksne holder enda verre hemmeligheter for dem, sier Raundalen.

Han mener det viktigste er å spre omsorg og kjærlighet til barna dersom en slik tragisk hendelse skjer.

– Man skal være oppmerksom overfor de små barna at de trenger ekstra nærhet, trygghet og omsorg i den situasjonen. Foreldre må forsøke å spre glede og være litt obs på at det gå i bølgedaler for de små også, avslutter han.

Sammen med kollega Atle Dyregrov har Raundalen skrevet to veiledere om hvordan man skal prate med barn om Ari Behns selvmord og tragedien i Tromsø, der en mor og to barn omkom.

Veilederne kan leses her og her.