Krisemestring
Nye tanker – nytt fotfeste
"Business as usual" er ikke alltid beste medisin for å komme gjennom livskriser. Å lære seg nye tankemønstre, derimot, kan gi livsvarig effekt.
- Vi mennesker har lett for å bli hengende fast i gamle mønstre, uten at vi selv ser dem. Første bud er å bli bevisst eget tankemønster eller mestringsstrategier, sier spesialpedagog Oddveig Hellebust ved Modum Bad.
For 12 år siden utviklet hun et terapeutisk verktøy som legger vekt på selvforståelse, affektbevissthet og aksept av tap. Målet med metoden er å snu inngrodde tankemønstre.
Håp-modellen
- Tanker styrer handlinger, derfor må vi også bli kjent med eget handlingsmønster: Hvordan pleier jeg vanligvis å møte problemer i livet? Er min metode fortsatt til hjelp her og nå, eller kan den tvert imot bidra til at problemer opprettholdes? spør Hellebust.
Det var pasientene hennes som begynte å kalle metoden hennes "håp-modellen".
Kast ut "leietagerne"
Hellebust mener det er viktig å bli klar over tankens innflytelse på sinnet og livet vårt.
- Jeg pleier å sammenligne tanker med leietagere som "bor" i hodet vårt. Hvem bor i toppleiligheten med best plass, balkong og panoramautsikt hos deg? Er det bekymringene eller gleden? Hvis det er slik at de negative tankene alltid har fått toppleiligheten, er det kanskje på tide å kaste dem ut og erstatte dem med nye leietagere? Ved å bruke slike visuelle eksempler, vil pasientene lettere se og erkjenne problemet.
Små krav
- Er det ikke nærmest umulig for folk i livskriser å unngå negative tanker?
- Jo, men man kan likevel ha nytte av å bli bevisst sitt eget tankemønster. Jeg er for øvrig tilbakeholden med å oppfordre til positiv tenkning. Er du deprimert er det nesten umulig, og i hvert fall svært krevende, å tenke én positiv tanke. Et slikt krav vil bare øke nederlagsfølelsen. I stedet oppmuntrer jeg pasientene til å tenke konstruktivt, eller praktisk: "Akkurat nå har jeg det fryktelig vanskelig og klarer ikke det jeg klarte før. Sånn er det bare."
Aksepter situasjonen
- For å komme videre må man prøve å akseptere situasjonen slik den er og ikke bli hengende fast i hvordan vi synes den bør eller må være. Det blir viktig å forsone seg med det som ikke kan endres. Kanskje enda viktigere er det å få hjelp til å gripe fatt i det som kan gjøres noe med, sier Hellebust.
Hun mener at problemene gjerne blir mer vedvarende og kompliserte hvis man fortrenger realitetene.
- Som en mor en gang sa - flere år etter datterens død: "Jeg orker ikke akseptere at barnet mitt er dødt. For meg lever hun ennå." Denne måten å håndtere tapet på ble selvsagt vanskelig både for henne og omgivelsene. Det å akseptere en situasjon er ikke det samme som å like den, og denne forskjellen jobber vi mye med. Først når vi aksepterer det uakseptable og forsoner oss med et tap, frigjøres krefter som gjør det mulig å få til en endring, understreker Hellebust.
Les også: Hvorfor er vi friske?
Gjøre-delen og være-delen
Den terapeutiske modellen hennes legger vekt på gjøre-delen og være-delen i personligheten vår. De fleste av oss har en veldig godt utviklet gjøre-del, som er orientert mot krav, prestasjon og forventninger. Leveregelen her er: "Jeg har verdi fordi jeg yter. Jeg er min egen ytelse".
Være-delen, derimot, handler om å ha verdi for den man er, ikke for det man gjør. Her handler det om oppmerksomt nærvær med seg selv. Mye av kimen til livskraft, vitalitet og kreativitet hos oss mennesker ligger i være-delen. Men fordi gjøre-delen er så overstimulert, vil vi lett føle oss verdiløse når vi ikke kan yte som før. Mange vet knapt hva det er å bare være og må ha hjelp til å finne en bedre balanse mellom gjøre- og være-delen.
Inn i det avstengte rom
Ifølge Hellebust sliter mange voksne med at de ikke er oppmerksomme på sine følelser, og de er redde for det de føler. Vanskelige følelser får rett og slett ikke utløp.
- De lærer å fortrenge allerede som barn. Mange har hørt: "Stor gutter gråter ikke! De bare bretter opp ermene og jobber videre, uansett hva som skjer og har skjedd." Mange er opplærte til å tro at arbeid er den beste medisin i en krisesituasjon. For noen kan dette være til hjelp, mens andre etter hvert vil "møte veggen".
For å komme forbi den må vi inn i "det lukkede rom", hvor de fortrengte følelsene ligger. Svært ofte ligger det mye skam der, forteller Hellebust. Bare det å måtte be om andres hjelp kan være veldig skambelagt. Et typisk symptom i en livskrise er nettopp behovet for å skjule at man trenger hjelp.
- Å jobbe med seg selv på denne måten er verken enkelt eller snargjort, men det har virkning. Jeg har sett utallige eksempler på hvordan både unge og godt voksne pasienter er blitt "nye" mennesker etter at de har klart å ta tak i sitt eget liv, påpeker den entusiastiske terapeuten.
Livskrise også etter samlivsbrudd
Også tap av helse og arbeid eller samlivsbrudd kan utløse livskriser
Ulykker, selvmord, drap og naturkatastrofer, som tsunamien i 2004, rammer både enkeltmennesker og familier. For de etterlatte blir spørsmålet: Hvordan skal jeg makte å gjenvinne livsmotet og gleden, når livet mitt er gått i stykker?
- De fleste pasientene som henvises til Korttidsavdelingen har diagnosen depresjon, men mange sliter egentlig med komplisert sorg. Uventet død har en tendens til å komplisere og forlenge sorgen. Hos noen kan den ha ligget der ubearbeidet i flere år. Sorg trenger for øvrig ikke bare handle om død. Også tap av helse og arbeid eller samlivsbrudd kan utløse livskriser, påpeker Hellebust.
Les videre: Flere saker om helse