«Fa­ren din er død», er alt mo­ren vil si. Så får Bjørn et over­ras­ken­de livs­tegn

Bjørn vok­ser opp uten et stabilt hjem og uten en far. Men en dag forandrer alt seg.

<b>DET FØRSTE HJEMMET:</b> Her er Bjørn ett år gam­mel på Frog­ner i Oslo sam­men med mo­ren. Det skal gå 15 år før han får vite sannheten om faren sin.
DET FØRSTE HJEMMET: Her er Bjørn ett år gam­mel på Frog­ner i Oslo sam­men med mo­ren. Det skal gå 15 år før han får vite sannheten om faren sin. Foto: Privat
Først publisert Sist oppdatert

Oslo, vå­ren 1945:

På spor 7 på Øst­ba­nen i ho­ved­st­dens ble­ke mor­gen­dis står en mor­mor med to bil­let­ter til Vald­res. En tur-re­tur til seg selv og en en­veis barnebil­lett.

I den ene hån­den hol­der hun en tre år gam­mel gutt med lyse lok­ker og in­tenst, blått blikk.

Han kal­ler henne Mor. I den and­re hån­den har hun en kurv med kaf­fe på ter­mos, rød saft og rund­styk­ker.

Den ves­le gut­ten hol­der mor­mo­rens hånd hardt. Han har ald­ri kjørt tog før. Det er nett­opp blitt fred i Norge, men det vet gutt­un­gen fint lite om. Han vet hel­ler ikke at han ikke skal bli med Mor hjem igjen til rom­met på Frog­ner, der han og mo­ren, som han kal­ler Mos­se, bor.

I Vald­res fin­ner Bjørn seg fort til ret­te sam­men med fos­ter­for­eld­re­ne, som han kal­ler «Mam­ma-da­men» og «Pap­pa-man­nen», og to fos­ter­søst­re.

Her er fag­re fjell, gei­ter, høns og går­der ful­le av jevn­ald­ren­de le­ke­ka­me­ra­ter. Her blir han frem til han skal be­gyn­ne på sko­len. Mor be­sø­ker ham inn­imel­lom, av og til blir han med henne til­ba­ke til Oslo noen da­ger og tref­fer mo­ren Mos­se. Men han leng­ter all­tid «hjem» til Vald­res.

En gang hø­rer han or­det tys­ker­un­ge. En av na­bo­gut­te­ne i Vald­res slen­ger det et­ter ham. Bjørn har ald­ri hørt det or­det før.

En av fos­ter­søst­re­ne set­ter na­bo­gut­ten så sterkt på plass i fle­re and­re barns nær­vær, at or­det ald­ri blir nevnt igjen.

<b>SNART SKOLEGUTT:</b> Bjørn bor i Valdres frem til skolealder. Her på Frogner i Oslo, hvor han bor med mor og bestemor mellom alle byttene av fosterfamilier. Hvorfor det ble så mange, vet han ikke.
SNART SKOLEGUTT: Bjørn bor i Valdres frem til skolealder. Her på Frogner i Oslo, hvor han bor med mor og bestemor mellom alle byttene av fosterfamilier. Hvorfor det ble så mange, vet han ikke. Foto: Privat

Den lil­le bar­ne­då­pen

Like før Bjørn Hansen fyl­ler seks år, skal han dø­pes. I Frog­ner kir­ke på en helt van­lig man­dag står pres­ten, Mor, Mos­se og noen få and­re fa­mi­lie­med­lem­mer.

Gut­ten selv, med vann­kjem­met hår og blå mat­ros­dress, sit­ter på en stol med ho­det bøyd over dø­pe­fon­ten. Da pres­ten spør hva bar­net skal hete, sva­rer Mor, som for an­led­nin­gen er fad­der; «Bjørn Al­fred». Det sy­nes gutt­en er rart. Han he­ter jo Bjørn! Bare Bjørn.

Bjørn vet hvor nav­net Al­fred kom­mer fra. Fa­ren hans het
Al­fred.

Hver gang Bjørn har spurt et­ter fa­ren sin, har mo­ren bare sagt at han er død. Hun har gjort det klart at det ikke er mer å si om den sa­ken, og Bjørn har slått seg til ro med det.

«Jeg vil ikke hete Al­fred!», sier han høyt i kir­ken og klat­rer ned fra sto­len. Mor får ham opp igjen og sva­rer det sam­me dob­belt­nav­net da pres­ten spør på nytt. Igjen pro­tes­te­rer Bjørn høy­lytt – og pres­ten sier: «Jeg dø­per deg Bjørn».

På Mosses fin­ger blin­ker for­lo­vel­ses­rin­gen fra Al­fred.

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

No­ma­de og klovn

<b>TRYGGHETEN:</b> «Pappa-mannen», som Bjørn kalte fosterfaren i Valdres, ble et viktig trygghetspunkt i guttens liv. De to drømte om at han en dag skulle få overta gården. <span class="media-container" dcx_media_rtab="" data-dcx_media_type="rtab" data-dcx_media_config="{}"> </span>
TRYGGHETEN: «Pappa-mannen», som Bjørn kalte fosterfaren i Valdres, ble et viktig trygghetspunkt i guttens liv. De to drømte om at han en dag skulle få overta gården. Foto: Privat

Bjørn skal gå på seks ulike sko­ler og bo hos like man­ge fos­ter­fa­mi­li­er før han når sjet­te klas­se.

Hans enes­te øns­ke er å bli i Vald­res.

<b>ELSKET VALDRES:</b> Bjørn bodde flere år i Valdres hos sin fosterfamilie der. Han stortrivdes med vill natur, mennesker og dyr. Her sammen med nabokona i hønsegården.
ELSKET VALDRES: Bjørn bodde flere år i Valdres hos sin fosterfamilie der. Han stortrivdes med vill natur, mennesker og dyr. Her sammen med nabokona i hønsegården. Foto: Privat

«Mam­ma-da­men» og «Pappa-mannen» vil adop­te­re ham, men Mos­se nek­ter. Hun me­ner gut­ten må gå på sko­le i byen for å lære noe. Men han kom­mer all­tid til snil­le folk.

Bjørn læ­rer å til­pas­se seg, blir både no­ma­de og klovn. Ved å være mor­som får han folk til å like ham.

Mel­lom hvert fa­mi­lie­byt­te bor han på rom­met i Frog­ner­vei­en 6, som mo­ren og bes­te­mo­ren de­ler.

Her er en dob­belt­seng, en ko­ke­pla­te og et sam­men­legg­bart skjerm­brett for­an vas­ke­fa­tet – og ikke inn­lagt vann. Toa­let­tet er i trap­pen mel­lom eta­sje­ne.

12 år gam­mel kom­mer Bjørn inn på Wai­sen­hu­set in­ter­nat­sko­le for gut­ter i Oslo.

Ele­ve­ne her kom­mer inn på kunn­skaps­prø­ver og på grunn­lag av for­hol­de­ne i hjem­met. Bjørn be­står prø­ven, selv om han har dyskalkuli. Det er Mos­se som sø­ker. Hun har nett­opp gif­tet seg med en norsk mann og flyt­tet sam­men med ham i ho­ved­sta­den.

Ju­le­kveld

Oslo, de­sem­ber 1957:

Bjørn er 15 år og går inn­om sko­le­kon­to­ret på Wai­sen­hu­set for å få litt av bar­ne­tryg­den til ju­le­ga­ve­kjøp. Idet be­sty­re­ren åp­ner pro­to­kol­len, rin­ger te­le­fo­nen, og han må snu seg bort. Bjørn tit­ter i bo­ken. Inn­be­ta­ling fra Leng­fel­der står det. Han kjen­ner igjen nav­net på sin av­dø­de far.

«Sen­der eng­le­ne meg pen­ger nå?», spør han, idet be­sty­re­ren leg­ger på.

«Spør mo­ren din», sva­rer be­sty­re­ren.

Bjørn spør Mor først. Hun bry­ter sam­men i gråt, og for­tel­ler bar­ne­bar­net sitt at hans far, Al­fred Leng­fel­der, slett ikke er død.

<b>ET GODT LIV TROSS ALT:</b> – Jeg skul­le øns­ke jeg ikke måt­te være no­ma­de i barn­dom­men, og at jeg tid­li­ge­re had­de fått vite at fa­ren min var i live. El­lers har jeg lite å kla­ge over i for­hold til det man­ge and­re «tys­ker­un­ger» har måt­tet tåle, sier Bjørn Leng­fel­der.
ET GODT LIV TROSS ALT: – Jeg skul­le øns­ke jeg ikke måt­te være no­ma­de i barn­dom­men, og at jeg tid­li­ge­re had­de fått vite at fa­ren min var i live. El­lers har jeg lite å kla­ge over i for­hold til det man­ge and­re «tys­ker­un­ger» har måt­tet tåle, sier Bjørn Leng­fel­der. Foto: Christin Lund

På jul­af­ten er de hos mo­ren, ek­te­man­nen og de­res tre år gam­le dat­ter. Bjørns tan­te er også der. Da ju­le­mid­da­gen er spist og mo­ren og tan­ten hans be­gyn­ner på opp­vas­ken, går Bjørn inn på kjøk­ke­net, over­tar tan­tens opp­vask­hånd­kle og be­ord­rer henne ut.

«Jeg vil skrive til fa­ren min. Kan du gi meg ad­res­sen hans?», sier han ro­lig til mo­ren.

En tal­ler­ken går i gul­vet. Mos­se ser på ham med for­skrek­ke­de øyne. Bjørn står like ro­lig, tør­ker på et stet­te­glass, og gjen­tar spørs­må­let sitt.

«Ja, det skal du få», sier hun bare.

Utpå kvel­den sni­ker hun til søn­nen en pa­pir­lapp med en ad­res­se. I Tysk­land. Mer blir ikke sagt. Mer blir ikke spurt.

Les også: Pappa brøt kontakten med Jan-Arne

Brev til en far

"Kjæ­re far. Gra­tu­le­rer med at du har opp­stått fra de døde", be­gyn­ner Bjørn sitt brev til fa­ren. Det går to uker uten svar. Mo­ren spør ham om fa­ren har svart. Bjørn av­kref­ter det. Men bare noen dager senere får han et brev post­stemp­let i Tysk­land.

"Kjæ­re Bjørn. Jeg fø­ler meg ikke sær­lig død. Jeg har det fak­tisk gan­ske bra."

Slik star­ter bre­vet fra fa­ren.

Al­fred Leng­fel­der for­tel­ler at han ikke trod­de Bjørn skrev av egen fri vil­je. Han for­sto ikke det før han fikk en te­le­fon fra Mos­se. Hun som han så len­ge ven­tet på, og trod­de han skul­le gif­te seg med. Den munt­re og kjek­ke po­li­ti­man­nen hun for­els­ket seg i da han var en av de man­ge unge gut­te­ne som ble be­ord­ret til Norge. En ung mann som hver­ken var na­zist el­ler ante de ka­ta­stro­fa­le føl­ge­ne.

En ung gutt som tit­tet på de nors­ke jen­te­ne i Oslo, hvor han var sta­sjo­nert. Én kvin­ne skil­te seg ut, og det ble kjær­lig­het. Og et barn. Hun var 18 år.

Da du ble født, var jeg i Trondheim, og jeg så deg bare én enes­te gang før jeg måt­te dra til­ba­ke til Tysk­land, skri­ver fa­ren.

Mos­se og Bjørn skul­le kom­me et­ter. Al­fred satt i Tysk­land og ven­tet på dem. Han bar for­lo­vel­ses­rin­gen helt til hun send­te ham et brev der det sto at hun had­de for­lo­vet seg med en an­nen.

Et­ter hvert gif­tet han seg og stif­tet fa­mi­lie med en tid­li­ge­re ven­nin­ne.

Bjørn har plut­se­lig en høyst le­ven­de far, tre søs­ken, en
bes­te­far, en bes­te­mor, samt onk­ler og tan­ter i Tysk­land.

Ale­ne ut i ver­den

Det blir man­ge brev og te­le­­­fon­­sam­ta­ler mel­lom far og sønn. Vå­ren noen år se­ne­re, da Bjørn er 18, er han klar for å rei­se til Tysk­land og tref­fe fa­ren og søsk­ne­ne sine for før­s­te gang.

Han tar fer­ge til Kiel og toget til Ham­burg. Pap­pa skal møte ham der, og først ta ham med til bes­te­for­eld­re­ne, så hjem til Berch­tes­ga­den sør i Tysk­land.

«Vi har jo ald­ri sett hver­and­re før. Hvor­dan skal vi finne hver­and­re på sta­sjo­nen?», spør Bjørn i te­le­fo­nen før av­rei­sen.

«Jeg kom­mer til å kjen­ne deg igjen. Vær du sik­ker! Du er jo søn­nen min», sva­rer pap­pa.

Bjørn kla­rer å gå av på feil sta­sjon. Dras­sen­de på en di­ger, brun kof­fert spei­der han en stund et­ter en far som ikke er på per­ron­gen. Han tar opp lap­pen med ad­res­sen fra buk­se­lom­men og set­ter seg i en taxi. Det vi­ser seg å være feil ad­res­se! Bjørn for­står in­gen ting.

Men­nes­ke­ne på ad­res­sen sen­der ten­årin­gen vi­de­re til po­li­ti­et. Kan­skje de kan hjelpe ham?

<b>FAR OG SØNN:</b> 19 år gammel treffer Bjørn for første gang sin far, Alfred Lengfelder, i Tyskland. De tilbringer en måned sammen for å bli kjent. Her på tur utenfor farens hjemby, Berchtesgaden. (Foto privat).
FAR OG SØNN: 19 år gammel treffer Bjørn for første gang sin far, Alfred Lengfelder, i Tyskland. De tilbringer en måned sammen for å bli kjent. Her på tur utenfor farens hjemby, Berchtesgaden. (Foto privat).

På po­li­ti­sta­sjo­nen opp­kla­res sa­ken; Bjørn har byt­tet om på fle­re tall i ad­res­sen. Hans dyskalkuli kan vise seg å være en av ska­de­ne den om­flak­ken­de til­væ­rel­sen har gitt ham. Po­li­ti­et fin­ner fort ad­res­sen til Bjørns bes­te­far. Plut­se­lig står Bjørn uten­for rett dør – og han nø­ler ikke med å rin­ge på.

Les også: – Det som har brent seg fast, er alle spørsmålene fra barna

Varm vel­komst

En ung gutt, seks–syv år yng­re enn ham selv, åp­ner. Et øye­blikk blir de bare stå­en­de og stir­re på hver­and­re. De er like som tvil­lin­ger! Så gir Hel­mut ham en varm klem og øns­ker vel­kom­men.

En li­ten bes­te­mor med tå­re­ne rennen­de ned­over kin­ne­ne kom­mer til og klem­mer Bjørn hardt og len­ge. Så pe­ker hun mot en dør.

«Gå inn der. Din far hvi­ler et­ter å ha lett et­ter deg i fle­re ti­mer – hvor ble du av?», sier hun.

Språk har all­tid vært Bjørns ster­ke side, så han for­står lett.

Det før­s­te han ser av fa­ren, er hvi­te, tyn­ne leg­ger med grå­hvi­te strøm­per un­der vad­mels­nik­kers. Fa­ren lig­ger rett ut på en sofa. Da han ser Bjørn, spret­ter han opp, smi­ler, grå­ter og stu­de­rer søn­nen, smi­ler, grå­ter og stu­de­rer igjen.

«Da bist du endlich!» (Der er du endelig).

Bjørn grå­ter også. Han kan ikke huske å ha grått før i sitt liv, før det­te øye­blik­ket.

Det er dek­ket til fest. Den ene slekt­nin­gen et­ter den and­re og ven­ner av fa­mi­li­en duk­ker opp hos bes­te­mor og bes­te­far. Minst tyve.

Det blir man­ge klem­mer, tå­rer og his­to­ri­er. Alle har visst om søn­nen i Norge. Bjørn får hvit­vin og fø­ler seg som en skik­ke­lig he­ders­gjest. Utpå kvel­den blir det mynt­inn­sam­ling, og brød­re­ne Bjørn og Hel­mut blir sendt ned til vin­au­to­ma­ten på hjør­net og kom­mer til­ba­ke med åtte flas­ker Ries­ling.

Å få en far

Nes­te dag drar de hjem til fa­ren, og Bjørn får tref­fe kona hans og de to and­re søsk­ne­ne sine.

elv om fa­ren ikke er så lik ham, men har bru­ne øyne og tynt hår, kjen­ner Bjørn slekt­ska­pet med ham. Det sit­ter inn­ven­dig. Noe i blik­ket og mye i hu­mo­ren. Med glimt i øy­ne­ne li­ker de å spøke hver gang en an­led­ning byr seg. Og det er ofte, for de to som nå til­brin­ger en hel fe­rie­må­ned sam­men.

Fa­ren har tatt seg fri fra job­ben for å bli kjent med søn­nen sin. De snak­ker ikke om for­ti­den. Kun om frem­ti­den. Alt de nå kan gjø­re sam­men. Som far og sønn.

Norsk-tys­ke krigs­barn

Un­der an­nen ver­dens­krig had­de fle­re tu­sen nors­ke kvin­ner et for­hold til tys­ke menn. Da fre­den kom til Norge i 1945, star­tet kri­gen for de rundt
12 000 bar­na med tysk far og norsk mor. De ble av man­ge sett på som
fi­en­dens hor­un­ger og reg­net som mind­re­ver­di­ge bor­ge­re. Man­ge krigs­barn opp­lev­de bar­ne­år med hån, skam og over­grep. De ble ofte skilt fra sine mød­re og plas­sert på bar­ne­hjem, in­sti­tu­sjo­ner el­ler i fos­ter­hjem. 

 Først i år 2000 fikk de en unn­skyld­ning fra sta­ten, fra da­væ­ren­de stats­mi­nis­ter Kjell Mag­ne Bondevik i nytt­års­ta­len på TV. I 2001 gikk man­ge krigs­barn til sak mot sta­ten på grunn av for­hold de var blitt ut­satt for gjen­nom opp­veks­ten. 

 I 2004 fikk krigs­bar­na an­led­ning til å søke sta­ten om er­stat­ning på inn­til 200 000 kroner om de kun­ne do­ku­men­te­re psy­kisk el­ler fy­sisk ska­de. 

Kilde: norgeshistorie.no, sto­re
nors­ke lek­si­kon og do­ku­men­ta­re­ne De uøns­ke­de og Tys­ker­un­ge­ne

Vel hjem­me i Norge igjen
har Mos­se bare ett spørs­mål:
«Hvor­dan var tu­ren?»

Bjørn sva­rer «OK». Slik fø­ler han en li­ten hevn mot mo­ren, som lot ham tro at fa­ren var død. Mos­se spør ald­ri igjen.

Bjørn får inn­vil­get nav­ne­end­ring fra Hansen til Leng­fel­der.

Det blir man­ge tu­rer til
Tysk­land i åre­nes løp for Bjørn. Han gif­ter seg, får en dat­ter, skil­ler seg, gif­ter seg på ny og får tre barn til. Li­vet går opp og ned.

I 1997 skil­ler han seg igjen et­ter 25 års ek­te­skap og flyt­ter med bar­na fra Nord-Norge til Fredrikstad. Han en­ga­sje­rer seg i krigs­bar­nas sak mot sta­ten, over­set­ter do­ku­men­ter, hol­der fore­drag, og er med som tolk og mo­ralsk støt­te når fle­re krigs­barn sø­ker er­stat­ning i Men­nes­ke­retts­dom­sto­len i Stras­bourg. Selv lar han være å søke.

<b>VÅKENT BLIKK:</b> Bjørn ett år gammel hjemme hos moren og bestemoren i Oslo, før moren sendte ham bort til andre familier.
VÅKENT BLIKK: Bjørn ett år gammel hjemme hos moren og bestemoren i Oslo, før moren sendte ham bort til andre familier. Foto: Privat

– Jeg er en tys­ker­un­ge, el­ler krigs­barn som det vel he­ter, men jeg har hatt det bra for det! Jeg er ikke blitt hå­net, ban­ket opp, mis­hand­let el­ler mis­brukt. Slik man­ge and­re krigs­barn har, sier han stil­le.

Les også: – Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen

Nytt sjokk

Mos­se, Bjørns mor, kom­mer et­ter hvert på pleie­hjem. Dit kom­mer det en dag i 2013 mel­ding om re­kom­man­dert brev. Søs­te­ren hans i Oslo hen­ter det.

Et nytt sjokk føl­ger; det vi­ser seg at mo­ren har fle­re hem­me­lig­he­ter. De har en søs­ter på Jæ­ren!

De kon­fron­te­rer mo­ren. Hun får et mørkt og stramt drag over an­sikt og nek­ter å snakke om det.

«Jeg ga henne til en ven­nin­ne», er det enes­te Mos­se vil si.

Mo­ren de­res var blitt gra­vid uten­for ek­te­ska­pet og gjem­te seg på en gård i Vinje, der hun fød­te en dat­ter i 1948.

Igjen tar Bjørn et tog for å tref­fe et nært fa­mi­lie­med­lem han ald­ri har møtt.

An­vor, som hun he­ter, er like spent og glad som Bjørn. De reg­ner med å kjen­ne igjen hver­and­re på per­ron­gen. Det gjør de uten pro­ble­mer. Det blir et hjer­te­lig møte.

<b>GODE VENNER:</b> Bjørn og søsteren Anvor fikk ikke vite om hverandre før i 2013. De ble fort gode venner, og følte seg som søsken fra første sekund. Anvor døde av sykdom få år senere.
GODE VENNER: Bjørn og søsteren Anvor fikk ikke vite om hverandre før i 2013. De ble fort gode venner, og følte seg som søsken fra første sekund. Anvor døde av sykdom få år senere. Foto: Privat

Et­ter en lang dag med sight­see­ing og sam­ta­ler, leg­ger de to søsk­ne­ne seg i hver sin ende av hes­te­sko-so­fa­en da de kom­mer hjem. Anvors ek­te­mann får lat­ter­kram­pe da han ent­rer stu­en.

«Lett å se at dere er søs­ken ja!» ut­bry­ter han, og for­evi­ger med mo­bil­ka­me­ra de to som lig­ger i nøy­ak­tig sam­me hvi­le­stil­ling; Høy­re ben i kryss over venst­re, høy­re arm un­der nak­ken. Bjørn og An­vor har fin kon­takt frem til hun dør av syk­dom fire år se­ne­re.

– Men vi rakk det. Hel­dig­vis, sier Bjørn.

An­vor traff ald­ri mo­ren sin, et­ter­som hun ble adop­tert bort like et­ter fød­se­len. Mos­se døde i 2014, nær 90 år gam­mel og de­ment.

Blandede tanker om morens valg

Fredrikstad, vå­ren 2019:

Bjørn Leng­fel­der er blitt 76 år. Hel­sen skran­ter, men han ly­ser opp når han for­tel­ler om en­ga­sje­men­tet sitt i Hu­man-Etisk Forbund og Krigs­bar­nas for­bund, om de fire bar­na og de åtte bar­ne­bar­na han er bes­te­far for.

<b>SKRIVER SITT LIV:</b> I dag bruker Bjørn mye tid på å skrive sin egen livshistorie. Målet er å få den utgitt. Her fra arbeidsrommet hjemme i Fredrikstad.
SKRIVER SITT LIV: I dag bruker Bjørn mye tid på å skrive sin egen livshistorie. Målet er å få den utgitt. Her fra arbeidsrommet hjemme i Fredrikstad. Foto: Christin Lund

Jeg spør hva han ten­ker om mo­ren sin og val­ge­ne hun tok.

Han blir stil­le.

– Hun skul­le bare latt meg være i Vald­res, hos dem som ville ha meg som sin egen sønn. Jeg tror Vald­res og trygg­he­ten hos «Mamma-damen» og «Pappa-mannen» red­det meg som men­nes­ke, selv om Mor all­tid had­de klem­mer og fang. Det har jeg in­gen min­ner av at min egen mam­ma had­de. Hun var som re­gel på jobb el­ler ute med ven­ner. Jeg har am­bi­va­len­te fø­lel­ser for henne. Noen sier hun gjor­de som hun gjor­de for å skå­ne meg for kon­se­kven­se­ne av at jeg var tys­ker­un­ge. Men å på­stå at det var vel­lyk­ket – det blir feil, sier han, og leg­ger til:

– Jeg pas­set ikke inn i li­vet hen­nes, slik An­vor hel­ler ikke gjor­de.

Når ikke gå­sko­ene, kryk­ke­ne el­ler spa­ser­stok­ken er i bruk, sit­ter Bjørn for­an PC-en og skri­ver på livs­ve­ven sin, som han kal­ler det. For å for­tel­le sin his­to­rie, og for å for­stå seg selv og ver­den bedre.

– Å være åpen har gjort meg godt. Mange har kommet bort og sagt at jeg er modig etter at de har lest historien min, som først sto på trykk i Norsk Ukeblad i fjor vår.

– Mange sliter, så jeg håper min fortelling hjelper noen, sier Bjørn.