Kjell er 16 år, hyperintelligent og med en familie som elsker ham. Likevel ønsker han bare å gjøre slutt på det hele
Kjell (42) var så langt nede etter årene med mobbing at han ønsket å gjøre slutt på det hele. Da var det en liten jente som ga ham det han trengte.
Heistad, Porsgrunn, juni 1995: De to kameratene til Kjell Kaarstein kjører først ut fra gårdsplassen utenfor huset. Grusen spruter under mopedene som 9.-klassingene endelig har lov til å kjøre.
Det gasses i kor. Solen står høyt på himmelen. Snart er det sommerferie. Kjell og kompisene skal bare ned på skolebiblioteket og lese litt før morgendagens eksamen.
Kjell venter med å gi gass på sin selvtrimmede, sorte, velbrukte moped. Han venter til genser-ryggene på kameratene har kommet over det store veikrysset mellom hjemmet hans og skolen.
Så gir han full gass. Han firer ikke selv om han nærmer seg krysset. Han ser stivt rett frem. Enser hverken høyre eller venstre. Det er sånn han har gjort det lenge. Det er sånn han føler det: Det spiller ingen rolle om han lever eller dør. Det er nok best at han dør. Han er jo ikke verdt noe uansett.
Utallige ganger har ungdomsskolegutten kommet seg på maksfart rett over krysset uten å se seg for. Det har gått bra hver gang.
Denne dagen under høy sol og ensfarget himmel før sommerferien går det galt.
Les også: (+) Da sønnen vår fikk diagnosen, falt brikkene på plass
Hakkekylling
Hvordan får en ung, hyperintelligent og kreativ 16-åring, med mor, far, og tre yngre søsken som han alle elsker, samt flere kompiser, et slikt tungt dødsønske?
Svaret på det starter på barneskolen. Det begynte med gjenger av litt eldre gutter som vil finne seg en hakkekylling å tøffe seg for. Barn som ville ha noen å le av, noen å kalle stygge ting, noen å slå.
Barn som ville ha noen å skremme, noen de kunne få svake så de selv kunne føle seg sterke. Barn som måtte ha noen å gå mot, for å stå sterkere sammen med andre.
Den de trengte – og fikk – var Kjell.
Kjell Pell Potetskrell. Kjell Pell Homoseksuell. Det siste ante barna ikke hva var en gang. Men antok det var noe stygt. Noe Kjell kunne bli lei seg for.
Les også: De stirret på henne, og blikkene skapte en uro i Mina, en uro som etter hvert bare skulle vokse
Luktet tennvæske og urin
En vanlig episode på barneskolen:
«Mamma!» Mer rakk ikke Kjell si inn i røret i den røde telefonkiosken før det ble brutt. Men han visste at hun hørte to sekunder selv om han ikke hadde penger å legge på.
Hjemme i stuen fikk mamma hjertet i halsen, igjen. Pulsen slo og tårene sto i øynene. Hun hev seg i bilen sammen med Kjells far, og sammen kjørte de rundt i nærområdet til de fant gutten sin.
Mamma fant ham etter hvert gjemt mellom søppelkassene bak den lokale matbutikken. Forslått og gråtende. Det var ikke første gang hun hadde funnet ham her. Han hadde aldri klaget, men svarte og fortalte alltid når hun og farens hans spurte.
Akkurat denne kvelden hadde de helt en blanding av noe som luktet av urin og tennvæske over Kjell. Med fakler i hendene hadde de jaget den livredde femteklassingen gjennom skogen. Hva de hadde gjort om han ikke var raskere og bedre kjent i skogen enn dem, vet ingen.
Hun hadde forsøkt å samle mødrene til sønnens plageånder til en prat, men det hadde ikke hjulpet. Ektemannen hadde gått etter den eldre guttegjengen for å ta dem fatt med en alvorsprat. De hadde hatt respekt for ham og skremt løpt unna, men det hadde aldri gått lenge før telefonen fra diverse telefonkiosker hadde ringt hjemme i stuen igjen, med et fortvilt «Mamma!» før det ble brutt.
Andre ganger hadde de «bare» banket ham, slått ham med pinner og stokker, eller ødelagt noen av tingene hans.
Ingen av de andre barna turte si noe, av redsel for å selv bli gjengens neste offer.
Kjell husker ikke noe fra de to første skoleårene, resten er for det meste vonde minner og mange sorte hull.
Les også: En maidag i 2018 møter Stine opp hos lensmannen. Hun har samlet bevis i to år. Rollene er snudd
«Dynamitt-Harry»
Han var en meget aktiv guttunge, som skrudde fra hverandre alt han fant: Lommelykt, kaffetrakter, radioer eller gressklippere – for å forstå hvordan det fungerte – og satte det sammen igjen.
Morsomst var det om han kunne bygge noe helt annet av det. Som med bestefars motorsag, som sammen med en terrengsykkel ble en «moped». Den gjorde 80 kilometer i timen, og bensintanken var en ketsjupflaske.
Kjell fikk ganske så fortjent kallenavnene Reodor Felgen og Dynamitt-Harry fra Grenland. Ofte gikk det galt, og han hadde klippekort på legevakten, som da han 12 år gammel laget en «bombe» etter oppskrift i leksikon. Han ville ha litt ekstra smell under den lokale 17. mai-salutten. Det endte med splint i pulsåren – som heldigvis gikk bra. Det gikk også utrolig nok bra da han laget fallskjerm av mammas lakener og hoppet utenfor et lite fjell.
På skolen kjedet han seg. Han leste ut bøkene første uken og husket alt resten av året. Da var det lett å bli fristet til å finne på uskyldige rampestreker. Til slutt ble det slik at når noen hadde gjort noe galt, så var det ofte Kjell som fikk skylden. Han ble sett på som et problembarn og fikk diagnosene MBD (Minor Brain Damage), begrepet som senere er blitt erstattet av ADHD.
Senere strøk psykologene denne diagnosen og konkluderte med at Kjell var et hyperintelligent, men understimulert barn.
Les også: Lille Elisabeth var alltid redd
Fetteren banket opp plageåndene
Da barneskolen nesten var slutt, fikk Kjells eldre fetter vite om mobbingen. Han tvang Kjell til å fortelle hvem som hadde plaget ham, og hva de har gjort. Dermed oppsøkte han dem og banket dem i tur og orden mens de andre måtte se på.
Først da tok mobbingen slutt.
Den sommeren vokste Kjell 20 centimeter og fikk gå i fred da han 180 høy begynte på ungdomsskolen.
Selv om mobbingen hadde stoppet, var den psykiske skaden ikke noe som bare ble borte.
Kjells selvbilde var rasert. År med juling og å bli fortalt hvor dum, ubrukelig, latterlig og stygg han var, hadde satt seg i ungguttens hode.
Han trakk seg unna andre og mistolket alt i verste mening. Likevel fikk han noen kamerater, og jentene viste også interesse for den pene, høye, blonde gutten som alltid mekket på noe.
Mellom liv og død
Men øynene juger ikke. På 9. klassebildet er de helt tomme og mørke. Akkurat slik han føler det inni seg den junidagen i 1995 rett før siste skoledag, hvor han gir full gass inn i krysset. Han treffer en bil så hardt at den blir et totalvrak. Selv flyr Kjell 15 meter gjennom luften og lander rett utenfor legekontoret. Det redder trolig livet hans. Fastlegen gir førstehjelp til ambulansen kommer. Unggutten kunne blødd i hjel av indre blødninger før han rakk til sykehuset.
Trenger du noen å snakke med?
Du kan ringe til Mental Helse og Kirkens SOS hele døgnet.
Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS døgnåpne telefon: 22 40 00 40
Nå ligger han på Skien sykehus. Lårbenet er knekt tvers av. Han har 37 brudd i leggen. I ni dager svever Kjell mellom liv og død. Legene forsøker å redde beinet hans. De skjærer av litt og litt dødt vev hver dag for å få bort det som råtner. Til slutt må de gi opp.
«Vi må skjære av beinet ditt, ellers dør du», er legenes beskjed.
Kjell er mest likeglad, men tenker på hvordan han i det sekundet han traff bilen, hadde angret.
Han ser familiens fortvilelse. Moren som sitter der og holder hånden hans hver dag, faren som holder hånden hver natt før han går rett på jobb, og kommer tilbake etter arbeidstid.
Alle tror det var en ulykke. Når han ser hvor lei seg alle er, får han seg ikke til å fortelle sannheten; at det var planlagt. At han ønsket å ta livet av seg.
Det skal forbli en hemmelighet i 15 år.
Null selvfølelse
Etter tre måneder på sykehus, og like lang tid med opptrening på Sunnaas sykehus, kommer Kjell hjem. Allerede etter bare en dag klarer den sterke og teknisk interesserte gutten å gå rundt med benprotesen.
Han begynner på videregående, fortsetter med å studere kjemiprosess- og laboratoriefag og utdanner seg til mekaniker. Han utmerker seg med kunnskapen sin og har godt over 5 i snitt. Men selv om han får skryt av lærere, sensorer og arbeidsgivere, og vet at han kan ting, finnes en sterkere stemme i hodet hans: Stemmen som forteller ham at ingen andre synes han kan noe eller betyr noe. Stemmen som gjør nervene porøse hver gang han skal gjøre noe. Stemmen fra barndommens mareritt.
Våren 2009 har Kjell det livet han alltid hadde drømt om. I Siljan har han hus og hage som han deler med samboeren. Sammen har de datteren Elise på halvannet år.
Selv om Kjell har alt han aldri hadde våget å tro på, så er livet nå i ferd med å rakne. I Kjells hode har han ikke fortjent et slik liv. Han kan jo ikke klare noe ordentlig og vil aldri ha verdi nok til å kunne være virkelig elsket.
Les også: Sigrid var bare åtte år da livet ble snudd på hodet: – Jeg får ikke barndommen tilbake
Broren ringer midt på natten
Midt på natten setter han seg i bilen og kjører på måfå. Han kjører syv mil og stopper i et skogholt ved Kongsberg. Kjell stopper bilen. Det er onsdag, og klokken er tre på natten. Det er kun mørk skog utenfor bilvinduene hans. Dette ser ut som et egnet sted. Ingen vil nok finne ham her på en stund.
Bilturen gjennom natten har ikke endret hans beslutning. Denne gangen skal han gjøre slutt på alt.
Han griper etter samekniven han har gjemt i hanskerommet, da mobiltelefonen ringer, og navnet på broren Kjetil lyser blått i displayet.
Han klarer ikke la være å ta den.
Broren har våknet av en vondt følelse hjemme i Porsgrunn. Han er veldig tydelig:
«Det du tenker på å gjøre nå, Kjell – ikke gjør det!» sier han.
Det er som om Kjell plutselig våkner. Som om den endeløse, mørke skogen der ute og kniven i hanskerommet bare fantes i en drøm. Brødrene snakker en god stund, mer enn det husker ikke Kjell. Ikke før han plutselig er på vei videre i bilen, mot foreldrenes hus og barndomshjemmet på Heistad.
Klokken er fem om morgenen, og solen skal snart stå opp, da han parkerer på grusen utenfor og foreldrenes hus og vekker dem. De ser hvor fortvilet sønnen er, men får ikke vite hvor nære de var ved å miste ham. Mor og far og sønn sitter oppe og snakker sammen helt til Kjell sovner av utmattelse på sofaen.
Smilet som ble vendepunktet
Ikke så lenge etter blir det klart at samboerskapet hans er helt over. Da tar fortvilelsen overhånd på nytt. Nå kommer han til å miste alt. Stemmen inne i Kjells hode sier at han ikke vil klare å være alenepappa eller makte å beholde huset.
Så ser han for seg datteren sin, lille Elise. Hennes smil mot pappaen sin. Smilet som når aller lengst inn i hjertet hans. Han vil jo ikke forlate henne! Han vil ikke slukke det smilet med en sorg over å miste pappaen sin. Han skjønner at han må ha hjelp. Og han trenger hjelpen NÅ!
Kjell, som nå er blitt 30, ringer fastlegen og gir klar beskjed:
«Om jeg ikke får ordentlig profesjonell psykisk hjelp nå, kjører jeg inn i fjellveggen!»
En time senere sitter et team av krisepsykologer og venter på Kjell på distriktspsykiatriske senter (DPS).
Les også: Alle trodde Nils var dum. I voksen alder viste han at de tok grundig feil
Funnet kjærligheten
– De var så fine og kloke! De hadde en «bestemor»-utstråling og varme som fikk meg til å åpne meg. Og jammen skal jeg si at krana ble åpnet! Det sier Kjell når han skal beskrive opplevelsen på DPS.
– Det fosset ut av meg uten stopp i tre timer. Jeg fortalte alt, og jeg følte meg forstått og respektert. Siden da har jeg turt å snakke høyt om det til alle, forteller han videre.
Han fortalte også at «mopedulykken» da han var 16, ikke var noen ulykke. Den dårlige samvittigheten for ikke å si at det var med vilje, hadde gnaget i ham i alle år.
Norsk Ukeblad treffer ham hjemme i Treungen i Telemark, hvor han bor med kjæresten Camilla Eilefstjønn (38) og hennes to barn. Kjell har et godt og nært forhold til datteren Elise (13) og har hatt delt omsorg for henne siden bruddet med hennes mor.
Elise har fått vite hele pappas historie, og Kjell snakker ofte med henne om mobbing og hvor viktig det er at man ALLTID sier fra om noen blir mobbet. At det ikke er sladring, men faktisk kan redde liv.
Kjell har erfart at følgene og senvirkningene av mobbing kan være dødelige.
Den psykiske hjelpen fikk Kjell da han trengte det som mest. I flere år gikk han hos psykologer, og han har også fått kognitiv terapi.
– Men å treffe Camilla i 2018, en som godtar og forstår meg 100 prosent, samt Elises fortsatt store smil til pappa, har 90 prosent av æren for at jeg har et godt liv i dag!
– Jeg har klart å legge mye bak meg, og jeg klarer endelig å være fornøyd med den jeg er, sier Kjell.
