Guttene ble mistenkt for drapet på Kevin Hjalmarsson (4)

Sommeren 1998 er på alle måter en harmonisk og lykkelig tid for Weine og Eva Dahlén. De er nygifte, lever et vanlig familieliv med lek og moro med barna på fritiden, er omgitt av mange venner og omgås flittig med sine egne foreldre.

Men bare to måneder etter vielsen tar livet deres en ny vending.

Weine har sønnene Christian (7) og Robin (5) fra et tidligere forhold, som på denne tiden for det meste bor hos ham og Eva. Guttenes mamma, Annika Karlsson, bor i nærheten og er mye sammen med barna. Anniken og sønnen Christian har hatt en herlig ferieuke sammen på Gotland, og syvåringen skal straks begynne i førsteklasse. Noe han gleder seg stort til.

Weine og Eva bor i det lille samfunnet Dottevik utenfor Arvika i Sverige. Rundt 300 meter fra leiligheten, som befinner seg i et boligområde med lave husleier, ligger sjøen Glafsfjorden – et populært sted for distriktets barn. Samholdet i området er sterkt. Foreldrene deler på å overvåke barna når de er ute og leker. Tvers ovenfor Weine og Eva bor et litt eldre par som de pleier å småprate med. Det eldre parets barnebarn Kevin Hjalmarsson er bestekamerat med Robin.

– Robin og Kevin var jevnaldrende og lekte sammen nesten hver dag, og de hadde det så morsomt sammen. Begge to elsket å sykle og sladde rundt i sanden, forteller Weine til Norsk Ukeblad.

Ettermiddagen 16. ­august er Robin for en sjelden gangs skyld ikke sammen med Kevin. Weine og Eva har sine beste venner på besøk. Fra kjøkkenvinduet har de fullt oppsyn med barna som leker utenfor på lekeplassen. Barna er ute bare 15–20 minutter mens de venter på at familien skal dra og fiske. Dagen etter får Weine en telefon fra sin mamma. Kevin er blitt funnet død nede ved sjøen.

– Det gjorde vondt i hele kroppen da jeg fikk vite det. Christian og Robin hørte forferdelsen i stemmen min og spurte: ”Hva er det som skjer, pappa?” Jeg forsøkte å forklare dem at Kevin nå var en fugl som levde i himmelen. Kvelden etter gikk vi ned til sjøen sammen med guttene og la ned noen blomster ved en bjørk.

Les også: Helvete startet da Laila var 15 år

Mange mistanker

Til å begynne med er politiets teori at Kevin druknet. Senere slår en foreløpig rettsmedisinsk rapport fast at Kevin er blitt kvalt og mest sannsynlig seksuelt misbrukt. Det skaper uro i lille Dottevik.

– Gjennom media fikk vi vite at man mistenkte at det var en forbrytelse begått av en pedofil. Det satte i gang en masse ville spekulasjoner. Vi foreldre møttes og diskuterte hva som kunne ha skjedd Kevin. Det var det eneste vi snakket om. Vi reflekterte ikke over at barna lyttet til våre samtaler og at de kunne snappe opp innholdet.

Politiet oppfordrer folk i Dottevik til å melde fra hvis barna kommer med opplysninger som kunne være verdifulle for etterforskningen. Seks dager etter Kevins død sier Christian at han den ettermiddagen hadde sett noen eldre barn prate med Kevin. Weine og Eva tar kontakt med politiet.

– Det har jeg alltid angret på, erkjenner Weine. – Vi var den eneste familien som dro til politiet frivillig. På den tiden stolte jeg på myndighetene, men det gjør jeg ikke lenger.

Under bilturen til politihuset i Arvika påstår lillebror Robin at han så hvordan en person drepte Kevin. På politistasjonen forteller gutten at han har sett noen stikke en "sylskarp" kniv i Kevins mage. Til tross for at politiet vet at Kevin ikke døde av knivhugg, fortsetter de å avhøre guttene.

Nå begynner Annika å ane at hennes sønner er gått fra å være vitner til å stå som mistenkte for drapet på Kevin. Weine har derimot ingen innsyn i det som foregår – han blir avskåret fra sine nærmeste uten å ha noen peiling på hvorfor. Først lenge etterpå får han vite at han har vært mistenkt for å ha hjulpet sine sønner med å flytte ­Kevins kropp.

– Når jeg ringte til våre beste venner, som vi var sammen med dagen da Kevin døde, svarte de at de ikke fikk snakke med meg og la på røret. De bare forsvant ut av våre liv. I ettertid skjønte vi at det var politiet som hadde forbudt dem å ha kontakt med oss. At de hadde gitt Christian og Robin alibi, fikk vi ikke vite før vi i 2016 til slutt fikk tilgang til etterforskningen.

– Alle stengte meg ute i denne perioden, fortsetter Weine. – Jeg fikk hverken snakke med Eva eller Annika. Da jeg ikke engang fikk treffe barna mine, ble jeg så deprimert at jeg havnet på en psykiatrisk avdeling. Der ble jeg i fire uker.

Les også: Irenes vonde hemmelighet

Stolte på myndighetene

I Weines fravær er Annika og Eva helt overlatt til hverandre. Time etter time sitter de og venter i politihuset mens Christian og Robin avhøres i adskilte rom som deres mamma og stemor bare unntaksvis får komme inn i.

– Vi ble innprentet at det var trygt å overlate guttene i politiets hender. Barnepsykologer og personalet fra sosialtjenesten overså alle avhørene og skulle gå inn og avbryte om det ble for tøft for barna, forsikret de oss. Noen få ganger fikk vi komme inn og trøste guttene når de var lei seg. Resten av tiden satt vi bare der og bekymret oss for om de fikk mat og drikke når de trengte det. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg ikke hadde hatt deg i den situasjonen. Vi var en kjempestor støtte for hverandre, sier Annika og snur seg mot en nikkende Eva.

I gapet på et stort rettsmaskineri innser Annika, Weine og Eva at de er nødt til legge alle smågnisninger til side og holde sammen.

– Politiet satte oss opp mot hverandre, noe som innimellom skapte tvil mellom oss. Men i den situasjonen forsto vi samtidig at vi måtte sette guttene i sentrum. Vår styrke har hele tiden vært at vi har samarbeidet og støttet hverandre. Om det finnes en mening i alt dette, må det være at vi skulle få den fine relasjonen som vi har i dag.

2. november 1998 anses saken å være avsluttet. På en pressekonferanse pekes Christian og Robin ut som mordere. Hverken Weine, Annika eller Eva tror at sønnene har skyld i Kevins død. Likevel må de finne seg i sosialapparatet nå har makten over deres tilværelse. I halvannet år bor Weine og Eva sammen med guttene på et behandlingshjem.

– Fra barna våknet om morgenen til de sovnet om kvelden, var vi overvåket av personalet. Da jeg begynte å stille spørsmål ved politietterforskningen, fikk ikke guttene være hos oss lenger. Jeg og Eva fikk fem minutter på oss til å pakke og overlate barna til Annika. Jeg glemmer aldri hvordan Christian og Robin sto på balkongen og gråt og skrek "pappa!" etter meg da jeg dro. Jeg visste at det kanskje var siste gangen jeg så dem, sier Weine og svelger tungt.

Etter advokatforhandlinger får Weine en telefon om at han og Eva kan gjenforenes med guttene på behandlingshjemmet.

– Men det var på ett vilkår: At jeg hundre prosent tok til meg at mine barn hadde tatt livet av Kevin. På det stadiet løy jeg for meg selv og innbilte meg at guttene var skyldige. Innerst inne visste jeg at det ikke stemte, men jeg var innstilt på å gjøre hva som helst for å være sammen med barna mine.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn

Et nytt liv

Da sosialtjenestens utredning er klar, venter et nytt liv. Tilbake til Arvika-traktene får guttene ikke lov til å dra. Weine og Eva får omsorgen for ­Robin og kjøper et hus rett utenfor Karlstad. Annika bosetter seg i en nabokommune med Christian.

– Vi fikk virkelig starte på null igjen – ny skole, ny jobb, ny bekjentskapskrets … Barna ble rykket opp med røttene og ble tvunget til å forlate alle sine venner. De fikk aldri komme hjem igjen, noe som også innebar at de ikke kunne omgås sine besteforeldre like ofte som de hadde gjort før. Alt som de hadde rett til, ble tatt fra dem, konstaterer Annika.

For å beskytte barna må familien inngå en overenskomst: Ingen ­person utenfor den nærmeste slekten kan noensinne få vite at Christian og Robin er de omtalte guttene som er anklagd for å stå bak Kevins død.

– I alle år har vi alltid måttet være på vakt for ikke å forsnakke eller avsløre oss. Når guttene har vært utafor, har vi aldri kunnet snakke om årsaken, ikke engang til leger eller sykesøster på skolen. Det var en risiko som vi ikke tok sjansen på – det kunne ødelegge den tryggheten vi hadde bygd opp.

Til tross for at de utad lever som alle andre familier, med jobb, skole og innebandytreninger, forsvinner aldri det som har skjedd, fra Weines, Annikas og Evas tanker.

– Jeg har tenkt på det fra jeg har våknet om morgenen til jeg har sovnet om kvelden, sier Eva. – Jeg er ikke den samme personen som jeg var før Kevin døde, og kommer aldri mer til å bli det.

Weine legger til:

– Jeg og Eva har vært dystre mennesker i 20 år. Hver dag har jeg grått en eller flere ganger.

Mistroen mot politiets konklusjon får Weine til to ganger å be om innsyn i etterforskningsmaterialet. Begge gangene får han nei, med begrunnelsen at etterforskningen er hemmeligstemplet. Da Robin kommer i tenårene, lufter han daglig sin tvil om at han skulle være innblandet i Kevins død.

– Jo eldre han ble, desto mer leste han om saken. Han har hele tiden følt seg uskyldig. Hverken Robin eller Christian har noe minne om at de var nærværende da Kevin døde, sier Weine.

Les også: Livet med alvorlig syke barn

TV begynner å granske

Men det er flere som tviler på guttenes skyld – nemlig TV-journalisten Dan Josefsson. Han tar kontakt med Weine og stiller spørsmålet: "Er det helt ­sikkert at sønnene dine gjorde det?"

Etter fem måneder med overveielser og risikovurdering tar familien en samlet beslutning om å medvirke i den planlagte dokumentarserien til Dan Josefsson. I den forbindelse får de for første gang innsyn i politiets arbeid, inklusiv de videofilmede avhørene med Christian og Robin.

Videoklippene fra de lange og tøffe utspørringene av barna kan få hvem som helst til å vemmes. Under ett avhør får femårige Robin eksempelvis samme spørsmål 117 ganger: "Hva gjorde du mot Kevins hals?"

Weine, Annika og Eva blir sjokkerte når de ser hva barna deres er blitt utsatt for.

– Hvilket svik og bedrageri, utbryter Annika. – Da jeg så avhørene, følte jeg meg som den verste mammaen i hele verden. Innhyllet i en falsk trygghet hadde jeg hjulpet politiet med å få Christian til å snakke. Da visste jeg jo ikke at han ikke hadde noe å fortelle. Barna ble utspurt til tross for at de var apatiske av utmattelse, og til slutt svarte de det avhørslederen ville høre, bare for å få dra hjem. Det har vært mange tårer og søvnløse netter etter at vi fikk tilgang til videoavhørene.

Weine føler størst nag mot de psykologer og familieterapeuter som var til stede under avhørene, men ikke grep inn mot de tvilsomme avhørsmetodene.

– Det var de som skulle beskytte barna, men likevel gjorde de det ikke. Politiet stolte på deres dømmekraft. Når de ble spurt om man virkelig kunne fortsette å presse barna så hardt, svarte de at det var okay.

Nervøse og urolige

Foran sendingen av dokumentaren om Kevin-saken i mai 2017 er hele familiens nerver i helspenn. Hvordan kommer alle i deres omgivelse, som ikke vet noe, til å reagere? Og tenk om guttene ikke blir trodd, men i stedet rammes av represalier nå som de har avslørt sine identiteter?

Samtidig er det en lettelse til slutt å kunne fortelle sannheten.

– Morgenen etter at dokumentaren var sendt, var ­første gangen på tyve år at Kevin ikke var den aller første jeg tenkte på da jeg våknet, sier Eva.

– Jeg tenker fortsatt ofte på Kevin, men i dag har de lyse minnene tatt over. Nå ser jeg foran meg den glade, utadvendte fireåringen som lekte med våre gutter.

Dan Josefssons dokumentarserie og en granskende ­artikkel i Dagens Nyheter fører til det som familien har håpet på. Riksadvokaten beslutter at etterforskningen skal gjenopptas. På Christians fødselsdag 27. mars i år kommer beskjeden om at alle mistanker mot ham og Robin er lagt bort.

– Selvsagt føles det som en oppreisning. I alle fall nesten. Jeg ønsker at etterforskningslederen kan svelge sin stolthet og innrømme at noe i etterforskningen gikk galt. Det ville veie tyngst for meg, mener Weine.

– Det er jo ikke bare vår familie, men også Kevins familie som har fått lide for politiets tabber. Etter at Christian og Robin ble renvasket, har vi møtt Kevins foreldre. De er virkelig på vår side. Det finnes bare kjærlighet mellom dem og oss. Med deres godkjenning har vi bestemt oss for å starte en stiftelse i ­Kevins navn.

Frikjennelsen av Christian og Robin har løftet en blytung bør fra ­Weines, Annikas og Evas skuldre. De ser også en merkbar forandring hos sine sønner.

– Det er som om ansiktsuttrykkene deres skinner. Og de er mer avslappet og initiativrike enn de var tidligere. Dette føles som en ny start for både dem og oss. Nå kan vi endelig leve i trygghet og få være oss selv fullt ut.