- Jeg vant over angsten
Hilde stengte seg inne i årevis etter at hun ble ranet.
Da Hilde Lerand ble ranet og truet på livet, trodde hun at hun skulle dø. Ett år senere var det som om noen satte en sort strek over livet hennes. Men en dag kom vendepunktet.
Fredag 19. april 1996: Det er stengetid på gatekjøkkenet O'Martins på Lerkendal utenfor Trondheim. Hilde står på bakrommet og ordner med noen regnskapspermer.
Klokken er snart halv ett om natten, og hun er sliten etter en lang arbeidsuke. Kollegaen i rommet ved siden av er opptatt med de vanlige stengingsrutinene.
Hilde skvetter til da hun ser en mørkkledd person utenfor vinduet. I neste sekund blir døren revet opp, og inn kommer to menn som er kledd i sort fra topp til tå, og maskert med finlandshetter.
I hendene holder de våpen og køller. En av dem kommer raskt bort til Hilde og retter pistolen mot tinningen hennes:
- Legg deg ned på gulvet, kommanderer stemmen.
Hun adlyder ordren og tenker «nå dør vi».
Fra gulvet kan hun skimte deler av kroppen til kollegaen i det andre rommet. Også han er lagt i gulvet.
- Hvor er safen?
Det er ikke et spørsmål, det er en kommando. Hilde peker på hjørnet der safen er plassert.
- Koden?
Hilde gir fra seg en lapp med den nye koden til safen.
Raneren drar opp en brun taperull og taper henne på hender og føtter før han gir seg i kast med safen.
- Er det mer? vil han vite.
Hilde rister på hodet.
- Hvis dere rører dere innen det er gått et kvarter, kommer vi tilbake og dreper dere, roper ranerne, før de forsvinner ut døren med dagens oppgjør.
Trolig dreier det seg om rundt 50.000-60.000 kroner.
Hun og kollegaen ligger stille og urørlige til de ikke lenger kan høre noen lyder.
Husker ikke nødnummeret
Hilde får etter hvert løsnet på tapen rundt håndleddene. Hun kikker under skapene for å se om gjerningsmennene fortsatt er i gatekjøkkenet.
Da hun er trygg på at det er tomt, humper hun bort til telefonen bak disken, fortsatt tapet på bena. Hun må varsle politiet, men da hun forsøker å komme på nødnummeret, vil ikke hjernen lystre. Så kommer hun på at hun har sett et klistremerke på sjefens mobiltelefon tidligere på dagen. Da kommer tallene frem på netthinnen.
- Vi er blitt ranet med pistol, sier hun da politivakten svarer i andre enden.
Hilde og kollegaen blir bedt om å holde seg i ro til patruljebilen kommer. De blir tatt med til avhør, og sitter på politistasjonen halve natten og forklarer hva som har skjedd.
Som en film
For Hilde er det uvirkelig, som om hun snakker om en film hun nettopp så. En politimann kjører dem til lege. De får valium, og Hilde kjører hjem fra jobben i natten som er i ferd med å lysne av dag.
Mandag kveld er Hilde tilbake på jobb. Hun mener at hun har lagt hendelsen bak seg, men krever nye rutiner på gatekjøkkenet.
Arbeidsgiveren ordner med en time hos en krisepsykolog til Hilde og kollegaen. Psykologen forklarer at hendelser som dette kan skape posttraumatisk stress, at både psykiske og fysiske problemer kan komme i etterkant.
Hilde tror ikke det gjelder henne.
Visst var det en skremmende opplevelse, men hun vil ikke dvele ved den, bare legge den bak seg.
Hun er overbevist om at hun ikke trenger hjelp etter hendelsen, og forsikrer psykologen om at alt er bra med henne.
Kroppen nektet å lystre
I tiden etter ranet trapper Hilde opp jobbingen. Når hun ikke jobber, sørger hun for å ha andre ting å fylle tiden med.
Samtidig er hun ofte sint og irritabel. På jobben er hun ubevisst på vakt på en annen måte enn hun var før. Når noen antyder at hun virker stresset, går hun i forsvar eller sier at hun har det bra, hun har bare mye å gjøre.
Det er nesten på dagen gått ett år siden ranet da Hilde setter seg i bilen og skal kjøre til jobben.
Da låser alt seg. Hun klarer ikke engang å sette nøkkelen i tenningen fordi hendene skjelver sånn. Kroppen er som lammet.
Den vil ikke lystre hjernen.
Sterk psyke
Fastlegen henviser Hilde til psykolog. Men Hilde forstår ikke at hendelsen har sammenheng med ranet. Hos psykologen går hun gjennom en test som viser at hun har en sterk psyke.
Det er visse kriterier for å få tilbud om psykologbistand fra det offentlige, men det eneste kriteriet for å ta kontakt med en psykolog selv, er at man har noe man ønsker å jobbe med.
- Generelt sett vil jeg anbefale å forsøke å snakke med en psykolog dersom man merker at ens psykiske helse har vært dårlig over tid, uavhengig av årsak. Eller dersom man har opplevd alvorlige traumer og overgrep, for å bearbeide dette på best mulig måte, sier psykolog Sigrid Skeide med privatpraksis i Oslo.
Etter et par uker sykmelding er Hilde på jobb igjen. Hun sier til seg selv at hun bare er overarbeidet.
Snart får hun tilbud om å overta som leder på en ny avdeling. På den nye arbeidsplassen må hun selv reise til byen og legge dagsoppgjøret i en nattsafe. Hun liker det ikke, men minner seg selv om at hun har en sterk psyke. Hun kan takle det.
En sort strek over livet
Disse sene kveldene da hun kjører inn til byen med dagsoppgjøret blir et mareritt. Hun gruer seg bestandig flere timer i forveien. Oftere og oftere er hun overbevist om at noen følger etter henne.
Hilde fortsetter likevel å jobbe så mye hun kan. Hun tar ekstravakter dag og natt, og bruker mye tid på å forberede bryllupet sitt som skal være til høsten.
En morgen våkner hun og føler at noen har satt en sort strek over livet hennes. Hun orker ingenting. Alt hun orker er å ligge under dynen. Nok en gang blir hun sykmeldt.
Om kvelden sniker underlige tanker seg inn i hodet.
Plutselig kommer episoder fra ranet tilbake i korte flashback. Hun tenker på det psykologen sa om reaksjoner som kan utløses etter tid, og bestiller en ny time.
Så følger flere runder med terapi. Hilde innser at hun har fortrengt mye av det som skjedde under ranet, og psykologen hjelper henne med å bringe de bortgjemte minnene til overflaten.
Det er smertefullt, men det gjør også godt å snakke om det.
Unnvikelse er en fellesnevner for mennesker med angstlidelser, det vil si at man unngår situasjoner eller tar forholdsregler for å unngå situasjoner hvor man kan få angst og ubehag, og sånn sett opprettholder angsten.
En mester i hvite løgner
Hildes mål er hele tiden å komme tilbake til jobb, men hver gang hun reiser hjemmefra, griper angsten henne.
Mannen hennes må snart kjøre og hente henne når hun skal hjem. Når hun skal i butikken eller gjøre andre ærender, må hun ha følge.
Bare hjemme føler hun seg trygg. Snart orker hun ikke gå på jobben mer. Hilde avlyser oftere og oftere sosiale tilstelninger når de nærmer seg. Hun blir en mester i hvite løgner. Omgivelsene vet ikke at hun sitter inne i en slitt joggebukse og røyker mens leiligheten støver ned.
- Aldri frisk igjen
I tiden som følger går Hilde inn og ut av psykiatrien. Hun prøver hele tiden å fungere på jobb, men ender ofte i sykmelding.
I Oslo får hun hjelp av en spesialist i psykiatri som gir henne flere diagnoser: Posttraumatisk stress, panikkangst og depresjon. Psykologen har ingen tro på at Hilde vil bli frisk.
- Du kommer nok aldri ut i jobb igjen, sier han.
Hilde blir erklært 100 prosent arbeidsufør.
Da erklæringen fra spesialisten kommer, føler hun at hun har mistet hele identiteten sin. Arbeidsjernet Hilde klarer ikke lenger å utføre den enkleste oppgave. Det er som om all luften er gått ut av henne.
Blir småbarnsmamma
I perioder går det litt bedre. I 1999 får hun tvillingjenter og i 2002 får hun en sønn. Som småbarnsmamma trenger hun ofte noe nytt av klær og utstyr til voksende babyer.
Hvis hun må ut, sørger hun alltid for at søsteren eller en venninne kan bli med henne.
Hver kveld tenker hun at «i morgen skal jeg ta ungene med ut på lekeplassen». Men neste dag ser hun ut på det vakre været og har mistet motet. Hun vet at ungene hadde hatt godt av å få frisk luft. Men de må vente til pappa kommer hjem.
Tanken på å gå utenfor døren skremmer vettet av henne.
Vendepunktet
For hver runde med terapi kommer Hilde seg litt videre, men det går sakte.
En dag kommer vendepunktet: Hun har lovet å bli med moren sin på et stavgangkurs i gruppe med flere andre.
Til å begynne med gruer hun seg. Men da hun trekker inn den friske luften ute i skogen, kjenner hun seg mer levende enn på lenge.
Snart blir formen bedre, og Hilde begynner å glede seg til turene. Hun stumper røyken for godt. Etter hvert blir formen så god at hun kommer seg ut på skiturer også. Hun bestemmer seg for å ta studiekompetanse, og søker på voksenopplæringen ved Heimdal videregående skole.
Livsgleden vender tilbake
Hver dag føles som en liten seier, og angsten viker plass for livsgleden som vender tilbake. Den dagen Hilde står med vitnemålet i hånden, føler hun seg sikker på at hun skal klare å komme seg ut i jobb. Hun får støtte hos psykologene ved Tiller distriktspsykiatriske senter. De tror på henne. Hilde føler at hun endelig har vunnet over ransmennene.
Det er blitt 2013 da Norsk Ukeblad møter Hilde i Trondheim der hun driver praksis som helhetsterapeut for tredje året på rad. Hun holder også foredraget «Fra mappe til ressurs» hvor hun forteller sin historie om hvordan hun kom seg ut av angstens grep. Hun ønsker å formidle at vi alle klarer mer enn vi tror, og at vi ved å åpne opp for vår egen sårbarhet kan komme videre i livet.
Hilde tror ikke lenger noe i livet er tilfeldig. Hun tror det var en mening med at hun skulle utsettes for ranet og bli i stand til å hjelpe andre som sliter. Selv har hun valgt den alternative veien. Hun har brukt tankefeltterapi og healing i prosessen for å bli frisk.
- I dag har jeg en trygghet i meg som jeg aldri har hatt tidligere. I tillegg til utdannelsen min mener jeg at jeg har en god ballast etter alle årene som pasient innen psykiatrien - som igjen gjør at jeg kan hjelpe andre. Jeg har fått livet mitt tilbake.
«Angstdyret» er borte, sier Hilde, før hun setter seg på sykkelen.
I dag skal hun sykle hjem.
Det ville hun ikke gjort for noen år siden.
