Overlevde Åsta-ulykken
Tilfeldigheter gjorde at hun satte seg på toget den dagen
Jeanette overlevde Åsta-ulykken som kostet 19 mennesker livet.
Fortumlet kom Jeanette Haug Ruud (38) fra Skarnes til seg selv. Hun skjønte ingenting der hun lå i midtgangen i togkupeen, omgitt av skadde og skrikende mennesker.
Togulykken på Åsta i januar 2000 kostet 19 mennesker livet.
- Den dagen forandret livet mitt, forteller Jeanette til ukebladet Hjemmet.
- Mye, mye verre
- Det smalt og toget bråstoppet. Jeg ble slengt gjennom luften. Den første tanken min var at vi hadde kollidert med en elg, men da jeg klarte å åpne øynene, skjønte jeg at dette var noe mye, mye verre.
Medpassasjerene lå slengt her og der, det var blod og skader. Så begynte skrikene.
- Selv lå jeg i midtgangen et godt stykke fra der jeg hadde sittet sekunder før. Vi hadde vært langt inne i en hyggelig og hverdagslig samtale. Jeg tror venninnene mine og jeg snakket om hvor fint det var med vintersol og klarvær, forteller Jeanette.
Nå er det 15 år siden. Åstaulykken tok 19 menneskeliv. 67 passasjerer overlevde, men mange ble skadet.
Toget var blitt feildirigert inn på samme spor som et motgående tog. I stor fart frontkolliderte de to togene.
Bilder i hodet
Jeanette var 23 år gammel da det skjedde, og fortsatt husker hun alt som skjedde denne dramatiske dagen.
Mange sterke synsinntrykk er lagret som bilder i hodet hennes.
Vi besøker henne hjemme på Skarnes i Hedmark, hvor hun også bodde i 2000. I dag bor hun og mannen Arne i et hyggelig hus med de tre døtrene, Johanna, (12) Julie (10), og Jenny (7).
- De andre er ikke hjemme nå. Jeg vil ikke at barna skal høre meg fortelle om togulykken igjen og igjen, de har hørt det nok. Faktisk opplevde vi at den mellomste jenta vår ble så påvirket at hun i en periode ikke ville ta toget. Heldigvis fikk vi forklart at det er helt trygt og at det ikke er noen grunn til å være redd, sier Jeanette.
Alt var kaos
Tilbake til den skjebnesvangre tirsdagen i januar.
Det var toget fra Trondheim som kolliderte med lokaltoget fra Hamar på Rørosbanen. Mørbanket kom Jeanette seg opp. Hun forsto at hun måtte komme seg ut.
Det kom røyk fra et sted lenger fremme i vogna.
- Jeg så for meg at noe øyeblikkelig ville eksplodere, og tumlet ut. Det oppsto en stor brann. Ute var det bitende kaldt. Det var januar og sol, og jeg hadde ikke på meg yttertøy, det lå igjen et sted i toget. Noen sa at vi som ikke var skadet måtte komme oss unna, slik at andre kunne få hjelp. Folkene i huset som lå nærmest, åpnet dørene for oss og hjalp oss inn i varmen.
- Utenfra hørte vi skrik. I det som hadde vært togets første vogn var det bare kaos. Det var der de fleste av de omkomne hadde sittet. Noen satt fastklemt, andre var så skadd at de ikke kunne røre seg, forteller Jeanette.
Begge klarte seg
Det viste seg at venninnene hun reiste sammen med, også hadde klart seg. Den ene hadde mobiltelefon.
- Hun fikk ringt hjem og gitt beskjed om at vi var trygge. Så ventet vi, forteller Jeanette.
Hun forteller at foreldrene hennes hadde hørt om ulykken i nyhetene på radioen. Heldigvis fikk jentene raskt ringt hjem og fortalt at de var i god behold, for på TV-nyhetene ble det vist fryktelige bilder fra ulykken og togene som brant.
- Det kom hjelpemannskaper, prest og krisepsykolog som vi fikk tilbud om å snakke med. Men vi tenkte mest på å komme oss hjem. Da vi fikk tilbud om å sitte på hjem i bilen til journalisten fra avisen Glåmdalen, slo vi til. Ulykken skjedde ved 13-tiden. Jeg tror vi var hjemme først ved 22–23-tiden, forteller Jeanette.
Vanskelig å gå videre
Foreldrene var glade da hun var vel hjemme, og de visste ikke hva godt de kunne gjøre for henne. Jeanette var så omtumlet og sliten at hun bare ville legge seg litt.
- Jeg lå på sofaen, var skikkelig dårlig og forslått, og jeg syntes det var helt uvirkelig med bildene av forvridde togdeler og skadde mennesker som rullet over TV-skjermen.
Jeanette er fortsatt litt usikker på tidsforløpet.
- Det var som om verden hadde stoppet opp og jeg var fanget i en boble. Der ble jeg i mange dager og uker fremover. Jeg ville helst bare være hjemme i trygghet hos familien min. Hver dag var det nye reportasjer om dem som var blitt skadet. Om hvordan folk var blitt skåret løs mens brannen kom nærmere og nærmere og om dem som ikke hadde klart seg. Da listen over de omkomne ble offentliggjort, så jeg flere navn jeg kjente. Men jeg måtte jo ut i verden igjen, sier hun ettertenksomt.
Skulle ha satt seg i første vogn
Ulykken var på alles lepper og på alle skjermer og aviser.
Skarnes er et lite sted der de fleste kjenner hverandre. Alle visste at Jeanette hadde vært på toget og ville snakke med henne om det. Lokalavisen laget intervju med bilde.
- Litt etter litt gikk det opp for meg at selv om jeg hadde hatt skikkelig uflaks som hadde vært på det toget den dagen, så hadde jeg egentlig vært veldig heldig.
Vanlige reaksjoner på dramatiske hendelser:
Fysiske reaksjoner:
Kroppen vår blir aktivert for flukt eller kamp når vi er i en dramatisk situasjon. Resultatet blir høyt blodtrykk, puls, frysninger, svette, skjelvinger og kroppslig uro.
Mentale reaksjoner:
Tenkningen blir ofte mer innsnevret og begrenset enn vanlig i en kritisk situasjon. Mennesker i dramatiske hendelser kan huske svært ulikt hva som skjedde, og mye av det som skjer blir ikke tatt inn eller husket.
Hjernen vil ta inn inntrykk sansemessig i den formen de har, hvilket danner grunnlag for sterke sansemessige gjenopplevelser av hendelsene gjennom lukt, lyd, hørsel, berøring og syn.
Følelsesmessig reaksjoner:
De fleste opplever en dramatisk hendelse som uvirkelig og med vanntro og sjokk. Følelsene kan kjennes numne eller bedøvde. Reaksjoner kan komme etterpå når man skjønner hva man har vært med på. Noen vil kunne kjenne intens angst i den dramatiske situasjonen.
Atferd/handling:
Mange tror at man får panikk eller blir totalt handlingslammet i en kritisk situasjon. Det er sjelden at det bryter ut panikkatferd. Etter at hendelsen er over vil flere få en fysiologisk, kroppslig og følelsesmessig reaksjon på det man har vært gjennom. Det er ikke uvanlig å få symptomer som passer inn i diagnosen akutt stresslidelse.
Kilde: Senter for krisepsykologi
Jeanette og de to venninnene fra toget gikk på høyskolen på Rena. Jeanette gikk på økonomi og administrasjon. De hadde dratt tilbake til skolen etter juleferien, men da det ikke var noe undervisning ennå, kunne de like godt dra hjem igjen noen dager.
Egentlig skulle de ikke ta toget, men kjøre bil. Men han de pleide å sitte på med, skulle ikke hjem, så da ble det tog.
- Vi gikk på foran og ville ha satt oss i første vogn hvis det hadde vært plass der. Men det var fullt der, så vi gikk bakover. Vi måtte gå flere vogner bakover før vi fant plass, og det reddet oss.
Har ikke tatt toget etterpå
Bilder og lyder flimrer forbi i hodet hver gang hun forteller historien.
Hvor nær katastrofen hun egentlig var, vil hun helst ikke tenke på. Hun vet at mange av dem som var på toget den dagen, har slitt mye i etterkant.
Livet skiftet retning
Jeanette mener at hun har klart seg bra, men sier at hun ikke har tatt tog etter ulykken.
- Noen sier at man må konfrontere det man er redd for, og komme seg videre i livet, men hvorfor skal jeg gjøre noe så ubehagelig når det ikke er nødvendig? Jeg klarer fint å komme dit jeg skal uten tog.
Selv om det var tungt, klarte Jeanette å reise tilbake til skolen på Rena og fullføre studieåret hun hadde begynt på.
Egentlig hadde hun planer om videre utdannelse i Danmark. Men det ble det ikke noe av.
- Jeg tenkte mye i tiden etter ulykken, og jeg skjønte at jeg ikke var klar til å reise hjemmefra og til et nytt sted der jeg ikke kjente noen. Det første året var det viktig for meg å kunne være sammen med familien min og mine nærmeste, sier hun.
- Fortsatt mangler jeg utdannelse, og nå som barna begynner å bli store, vurderer jeg å sette meg på skolebenken igjen. Jeg begynner å bli klar for å komme meg videre, sier Jeanette.
Meld deg på vårt nyhetsbrev, og få de beste sakene våre på mail hver mandag.