ADOPSJON
Drømmen om å finne mamma
Anja ble født på Sri Lanka og vokste opp i Steinkjer.
Anja blir født i en landsby på Sri Lanka. Moren er 16 år og har ikke mulighet til å ta seg av henne. Anja får gode foreldre i Norge, men tenker stadig på mammaen sin.
– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha et så sterkt behov for å bli kjent med min biologiske mor, forteller hun til Norsk Ukeblad.
Blir adoptert som ett-åring
Sri Lanka 1974: Hun heter Leela Whati, det lille pikebarnet som blir overlatt til et barnehjem i en liten landsby i Sri Lanka. Hun er oppkalt etter søsteren til moren sin.
Den unge moren er bare 16 år, fattig og hjemløs. Hun har ingenting å tilby et lite barn. Da jenta er ett år gammel, kommer en norsk kvinne til barnehjemmet Evelyn nursery og adopterer henne.
Jorunn Hageler tar den lille og underernærte jenta med hjem til Steinkjer i Norge til en ny og bedre fremtid. Hun er en av de heldige på barnehjemmet. I Norge får hun en mamma, en pappa og en storebror, og hun blir elsket fra første stund. Og hun får et nytt og mer norskklingende fornavn. Anja skal hun hete, men beholder Leela som mellomnavn.
Anjas barndom er trygg og god. Mamma Jorunn jobber som lærer, pappa Arve er jurist. Foreldrene er åpne om hvor hun kommer fra og forteller alt de vet om Anjas bakgrunn.
Anja vokser opp som en aktiv jente som elsker idrett og vil prøve alt: Svømming og løping blir hennes store lidenskaper. I motsetning til resten av familien er Anja en morgenfugl. Hun er ofte oppe før de andre, og tar med seg husets firbente på tur i skiløypene.
Den ukjente mammaen
Selv om Anja ikke snakker om det, tenker hun ofte på sin biologiske mamma. Hun har en sterk fornemmelse av at hun ligner henne. Noen ganger forestiller hun seg at hun snakker med henne. At de sitter tett sammen, mor og datter, og prater om alt mulig. Selv om det bare er virkelighetsflukt, er disse stundene viktige for Anja.
Foreldrene vil at hun skal lære å kjenne fødelandet sitt, og tar henne med til Sri Lanka. Første gang da hun er åtte år og senere i 20-årene. På Sri Lanka virker alt fremmed og annerledes enn hjemme. Hun har ingen minner herfra. Anja går i gatene i Sri Lanka og kikker på kvinnene som går forbi. Hun leter etter trekk i ansiktene deres.
"Tenk om det er henne, eller henne som er moren min? Slik funderer hun. Men hun gjemmer tankene inni seg.
Først da Anja blir eldre snakker hun med mamma Jorunn om muligheten for å oppsøke sin biologiske mamma.
Det er ikke er så enkelt. Kanskje er moren hennes gift på nytt? Hvis hun har stiftet en ny familie, er det ikke sikkert at de vil godta at hun har en datter fra før. Det siste Anja vil er å ødelegge for moren sin.
Årene går, men Anja slutter ikke å tenke på sin ukjente mamma. Hun kan sitte og spinne drømmer om at de møtes. Det som hindrer henne, er redselen for å ødelegge noe for kvinnen som ga henne livet.
Anjas hjerte har alltid banket for andre mennesker. Det er mennesker hun vil jobbe med. Den aktive livsstilen har dessuten gitt henne en god fysisk form. Hun utdanner seg som politibetjent.
Da Anja får jobb i Politiets utlendingsenhet på Østlandet, kjøper hun seg hus i Eidsvoll og flytter dit.
Hun trives i det gamle huset med store vinduer ut mot grønne enger og masse lys.
Etter en stund bestemmer hun seg for å reise til Sri Lanka for å jobbe på barnehjem. Hva kan vel være bedre enn å hjelpe barn med samme skjebne som hun selv fikk da hun ble født? På Sri Lanka hjelper hun barna med det hverdagslige som lekser og andre praktiske ting.
I dette landet føler hun seg nærmere moren. Fremdeles drømmer hun om å møte henne ansikt til ansikt. Men hun vet at å finne henne er vanskelig. Skulle hun være så heldig, er det ikke sikkert at det vil føre til noe godt. Derfor lar hun det være.
Les også: Irenes vondt hemmelighet
Før det er for sent
Tilbake i Norge kjenner Anja stadig på stigende uro. Hun er blitt 42 år, og hun har aldri sett sin egen mamma. Om hun bare kunne få møte henne en eneste gang... Hun trenger å kjenne igjen sitt eget ansikt i en annens.
Tiden går og moren blir ikke noe yngre. Da slår det henne: Tenk om det er for sent.
Plutselig vet hun at hun må finne henne.
Denne gangen får hun seg jobb på det barnehjemmet hun tilbrakte det meste av sitt første leveår.
I Sri Lanka forteller hun alle hun møter, om drømmen sin. At hun leter etter en kvinne som fødte et barn for over 40 år siden og som jobbet på en teplantasje.
På barnehjemmet finner de en bok med noen notater om Anja da hun kom hit. Der er morens navn skrevet inn. De finner også et bilde av Anja som liten i armene til en av kvinnene som jobbet der. Men de ansatte advarer henne:
Mange av dem som leverte fra seg barn den gangen, oppga falske navn.
Anja sitter med den gamle notatboken i hendene. Sidene er gulnet. Hun leser det fremmedklingende navnet gang på gang, mens tårene triller.
Les også: Guttene ble mistenkt for drapet på Kevin
Leteaksjonen
Selv om Anja nå har et navn, som i beste fall er det ekte navnet på moren, vet hun ikke hvor hun skal begynne å lete.
Sammen med husverten sin som vil hjelpe henne, begynner etterforskningen. Anja oppsøker både postkontoret og politistasjonen i den landsbyen hun ble født, men de har ingen opplysninger til henne. Anja og husverten spør også tilfeldige som de møter på sin vei.
Husker de en kvinne som reiste fra landsbyen med et spedbarn for over 40 år siden?
Da først begynner informasjonen å komme, og folk ivrer etter å hjelpe henne etter som ryktet sprer seg. Anja får vite at kvinnen har flyttet til en annen landsby. Landsbyene i Sri Lanka er tett befolket, og mange bærer samme etternavn som moren hennes. Det er som å lete etter nålen i høystakken.
I flere uker kjører de rundt og spør utallige mennesker om de kjenner kvinnen med navnet i notatboken. Uten å komme noen vei. Ryktet om Anjas søken etter moren sprer seg i landsbyen.
Plutselig en dag kommer det informasjon om at Anjas mor har flyttet til enda en ny landsby.
En kveld de har vært rundt og lett, har Anja nesten gitt opp håpet om å finne moren sin. Samme kveld roper husverten på henne. Han har fått en telefon. Noen har mobilnummeret til moren hennes og noen vet hvor hun bor. Neste dag kjører de ut til en annen del av landsbyen.
Det er 16. november 2017. Anja våger fremdeles ikke tro at de skal finne henne. Da de stopper langs veien, står to menn og venter på dem. I samme øyeblikk kommer en bil kjørende. Den parkerer like ved.
«Vi har funnet moren din», sier husverten.
Men Anja er full av tvil. Hun tror ikke det er sant.
Ikke før hun står ansikt til ansikt med kvinnen som kommer ut fra den andre bilen. Kvinnen har de samme øynene, pannen og kinnene som henne selv. Det er ingen tvil i Anjas hjerte: Dette er hennes mamma. Kvinnen som ga henne livet!
De klemmer hverandre mens tårene triller på begges kinn. Moren hennes sier noe, men Anja forstår ikke hva ordene betyr. En svoger som snakker engelsk, oversetter:
«Jeg har tenkt på deg hver dag", sier hun, gang på gang.
Gjennom svogeren forteller Anjas mamma at hun har oppsøkt barnehjemmet mange ganger for å få opplysninger om datteren, men de ville ikke gi henne det. Det var ikke lov å oppgi slike opplysninger.
Moren forklarer at hun ikke hadde noen annen mulighet enn å gi henne fra seg. Hun hadde ingenting å tilby Anja. Hun får vite at hun har tre halvsøstre og to halvbrødre. Moren har giftet seg på nytt og stiftet familie, men ektemannen er død.
Hjemme igjen på Eidsvoll tar det tid for Anja å reflektere over møtet hun har drømt om hele livet. Hun trenger tid til å kjenne på følelsene og bearbeide alle inntrykkene hun har fått på reisen.
Aller mest er hun glad for at moren hennes har fått ro i sjelen. Hun hadde hatt det tøft. Hun ble utstøtt av familien til faren hennes, og kastet på dør med et lite barn. Anja forstår at moren reddet både sitt eget og hennes liv da hun ga henne fra seg.
Hver dag holder hun kontakt med familien sin via Facebook. Hun kan se og snakke med mammaen sin hvis noen andre oversetter. Både Anja og adoptivforeldrene i Steinkjer sender penger til familien hennes i Sri Lanka.
De har ikke bedt om det, men for Anja er det en glede å hjelpe familien sin som er fattig, men likevel ikke av de fattigste. De har arbeid og kan sette mat på bordet. Men Anjas bidrag fører blant annet til at moren hennes får nye tenner.
Les også: Helvetet startet da Laila var 15 år
Under samme tak
I juli 2018 reiser Anja tilbake for å bo hos familien. Hun skal være her i et halvt år denne gangen og lære dem å kjenne.
Selv om hun føler at de er glad i henne, vet hun ikke hvordan familien fungerer under samme tak. Hun har likevel en god magefølelse. Det skal nok gå bra.
Familien bor i jungelen mellom to fjell. Det er som å gå tilbake i tid. Klærne blir vasket for hånd i elven. De har ikke komfyr, og maten lages på et ildsted på kjøkkenet som også er det faste samlingsstedet. Toalettet og vasken er utendørs.
Familien sier de har det bra i landsbyen de bor i, de kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. De har det de trenger og føler de har frihet. Anja legger merke til gleden deres.
De lever av salg av ris, gummi-ananas og te. De har ingen maskiner eller andre hjelpemidler. Familien arbeider hardt hver eneste dag, og Anja hjelper til med det hun kan av husarbeid og andre praktiske gjøremål.
I huset finnes bare en mobiltelefon og en TV som de må dunke i for å få i gang. Internett er dårlig og strømmen går i ett sett.
Det er lett å se at de er glad i hverandre og hjelper hverandre. Det er det viktigste for dem. De har det så bra sammen. De ler og gråter sammen.
Anja prøver å lære singalesisk, men det går sakte. Men hun øver hver dag. Snart føler hun at hun hører til her hos familien sin. Om hun hører til i Sri Lanka, vet hun ikke. Hun forstår ennå ikke kulturen og språket godt nok.
Det rette valget
Anja skriver om livet sitt på Sri Lanka i bloggen på Facebook. Om store og små hendelser. Om livet i landsby i Sri Lanka og livet med moren og søsknene.
For hver dag kommer hun også nærmere moren sin. En dag sitter de side om side. Moren bakoverlent med bena i kors. Ansiktet er alvorlig. De store brune øynene ser ned i det røde murgulvet. Hun trekker pusten inn og ut. Så sier hun:
"Din far og jeg var ikke gift, vi var så unge og fattige. Jeg ble gravid 16 år gammel, jeg tror kanskje jeg var 15 år, jeg var veldig ung. Din far var ute hver dag og hentet kokos i palmetrærne."
Stemmen skjelver og det renner tårer fra øynene. Hun holder hendene foran ansiktet, og hun blir helt stille i noen minutter og forteller:
"Din pappa var et godt menneske. Vi bodde i samme landsby bare noen meter unna hverandre. Han klatret i palmetrær, og jobbet med å hente kokos og annet fysisk arbeid. Jeg var teplukker og jobbet hele dagen, det var hardt fysisk. Jeg elsket din far, jeg var så veldig glad i ham. Din far og jeg flyttet inn i et lite hus. Vi hadde ingen til å hjelpe oss. En dag kom han ikke hjem. Din pappa hadde falt ned fra et palmetre og døde."
Tapet av ham var så vanskelig å akseptere. Hun ble sint, trist og smerten var så stor. Livet før og etter fødselen ble derfor veldig vanskelig for henne.
Født på en fjelltopp
"Du ble født på natten, på en fjelltopp i en vakker landsby i regnskogen. Fødselen husker jeg ikke. Jeg har fortrengt mye av det som skjedde. Jeg var alene, jeg ble utstøtt av familien min og mine svigerforeldre. Jeg måtte gå mange kilometer alene med deg for å komme til barnehjemmet. Jeg hadde ikke noe annet valg.
Det var det vanskeligste valget hun har tatt.
"Jeg har tenkt på deg hver dag, men aldri fortalt noen om deg. Hver dag gikk jeg til buddhisttempelet og ba om at du fikk et bra liv og at jeg fikk se deg igjen."
Tårene er borte og hun står stille i mørket. Det har sluttet å regnet og lyset har kommet tilbake. Hun smiler, de hvite tennene lyser i rommet. "Du fant meg."
"Din far var veldig mørk, nesten sort i fargen. Håret hans var krøllete og han var lang. Du har arvet det tykke, krøllete håret og høyden hans. Han var 19 år og jeg var 15 år. Vi ble forelsket, det er så mange år siden, men jeg husker det som om det skjedde i går. Ingen glemmer sin første kjærlighet", sier hun.
Anja bor fortsatt hos familien på Sri Lanka. Nå planlegger hun å starte et barnehjem her. Hun har lyst til å gjøre noe godt for andre mennesker. Hun har snakket med søstrene sine på Sri Lanka om det. De liker ideen og vil hjelpe henne.
Anja vet med hele sitt hjertet at det var riktig å komme hit og bo med moren sin. Så lenge hun kan huske tilbake, har hun drømt om å finne henne. Hun tenker på alle gangene hun har lett etter henne. På redselen for å ødelegge livet hennes.
Nå vet hun at hun har gjort det eneste riktige.
– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha et så sterkt behov for å bli kjent med min biologiske mor. Jeg tror at behovet for å finne henne og identifisere meg med noen, har betydd mer enn jeg var klar over. Jeg føler jeg har vunnet i Lotto to ganger i livet. Første gangen da jeg ble adoptert, og andre gangen da jeg fant min biologiske mor. Det er den største kjærligheten jeg noen gang har kjent på. Det kjennes som når du er nyforelsket, det kribler i magen og du bare føler du letter fra bakken. Jeg er så takknemlig.
Kilde: Deler av teksten er hentet og bearbeidet fra Facebook-siden: Å bli kjent med sin biologiske mor etter 42 år.