Helikopterulykken på Sollihøgda
- Er Anders i det havarerte helikopteret?
Elin Illeby Nakstad (41) mistet mannen sin i helikopterulykken på Sollihøgda.
Tidligere i sommer skrev vi om familien til Tiril Alette Huser Bølge, en av de to jentene som mistet livet i ulykken på Bjørkelangen i fjor vinter.
Denne historien handler om Elin Illeby Nakstad, som mistet mannen Anders i helikopterulykken på Sollihøgda i januar i fjor.
Historien er fortalt til Norsk Ukeblad.
- Vil redde liv
13. januar 2014:
Elin Illeby Nakstad (41) og Anders Nakstad (38) sitter i huset sitt på Grefsen i Oslo om kvelden og har en god prat.
Livene deres er blitt slik de ønsket. De har de flotte guttene Erik på åtte og Elias på fem. Elin har etablert egen legepraksis.
Hun er dessuten utdannet kognitiv terapeut og har lang erfaring i å møte mennesker som gjennomgår traumer og sjokk. Anders er anestesilege i Luftambulansen og synes at han har verdens beste jobb.
Han elsker å fly, og det eneste han vil, er å redde liv.
Møttes på lesesalen
Paret møttes på lesesalen på Rikshospitalet. Elin likte Anders fra første stund. Anders hadde bestilt vielse og selskapslokaler da han fridde til henne tre år senere. Så sikker var han på at hun ville si ja.
Anders er blid og hyggelig mot alle. Det er egenskaper som passer perfekt i jobben hans.
Han ble en av de beste på akuttmedisin i landet. Han skriver bøker og driver forskning. Og han ledet arbeidet da Norge ble rammet av terroren på Utøya.
Men det kan bli i meste laget, og Elin og Anders snakker om det. At Anders skal jobbe mindre. De vil oppleve mer, leve mer som familie.
"Er Anders i det havarerte helikopteret"?
Neste dag tar et helikopter av fra Luftambulansen på Lørenskog. En lastebil har veltet på veien på Sollihøgda i Buskerud, og det er kritisk for sjåføren av bilen. Mannskapet om bord har lang erfaring med denne typen oppdrag. Det er en lege, en pilot og en redningsmann i helikopteret på vei mot et nytt oppdrag.
Omtrent samtidig nærmer det seg lunsjtider på Lillestrøm legesenter. Elin er opptatt med en pasient da det tikker inn en tekstmelding fra en venninne. «Er alt bra med Anders?»
Elin blir urolig, sender ut pasienten og klikker seg inn på VGs nettside. Det første hun ser, er et stort bilde av et helikopter som ligger sammenklemt i en snødekt grøft.
Hun kjenner en iskald klump i magen. Elin vet det er 50 prosent sjanse for at Anders befinner seg i det helikopteret. Hun ringer Luftambulansen.
«Er Anders i det havarerte helikopteret? «Ja». «Hva er status?» «Det er uklart foreløpig. Hvor er du. Hvilken adresse er du på? Har du noen rundt deg?».
Elin informerer moren til Anders og tvillingbroren hans.
De holder seg fast i halmstrået og ber om at alt har gått bra.
Så ringer hun tilbake til Luftambulansen for å høre om de vet noe mer.
Det blir stille før de svarer: «Anders er dessverre omkommet. Vi er på vei til deg».
Verden raser sammen
Alt er så uvirkelig. Elin blir kjørt hjem av en kollega. To minutter etterpå kommer to kolleger av Anders inn døren. De er helt knust.
Hele familien til Anders og Elin samles hjemme hos dem. Resten av dagen går i ett. Hun henter yngstemann Elias i barnehagen først. Etterpå henter hun Erik. Erik ser at mamma har grått.
Det å fortelle at pappaen deres er død er det vondeste hun har gjort.
I to døgn går de i et vakuum i huset på Grefsen. De gråter på omgang og søker trøst i hverandre. Sorgen ligger som tykke vegger i den ellers så lyse stuen.
«Hvordan skal vi klare oss uten pappa?» spør Elin gjentatte ganger det første døgnet.
«Jeg kjenner en i barnehagen som bare har en mamma – og de er jo bare to. Og da må vel vi klare oss også – som er tre», sier Elias.
Da skjønner Elin at hun ikke kan si sånt. Hun må skjerpe seg.
«Selvfølgelig skal vi klare oss», sier hun og klemmer Elias.
Skjedde fort
To dager etter ulykken kommer Havarikommisjonen frem til at helikopteret mistet alle styremuligheter da det traff en høyspentledning. Lege Anders Nakstad og pilot Bjørn Nergård omkom. Redningsmannen Sondre Bjartland overlevde.
Elin trøster seg med at det skjedde fort.
De styrtet på tre sekunder, og redningsmannen fortalte at Anders ikke sa et ord. Trolig har han ikke rukket å kjenne noen smerte.
Det er en slags trøst i å vite det. Men det er ikke nok til å stoppe tårene hennes.
«Mamma, skal vi aldri le mer? Jeg savner vennene mine», sier Elias. Elin innser at det ikke er sunt for barna å tråkke rundt i sorgen. De må få leke og være sammen med andre barn.
De trenger at livet er så normalt som mulig. En pause fra sorgen.
Sykemeldt
Elias får gå i barnehagen etter to dager hjemme. «Er pappaen din død?» spør en gutt da de kommer til barnehagen. Elin klarer ikke å holde tårene tilbake. Hun ligger på gulvet i garderoben og gråter.
Erik skal tilbake til skolen på fredag i storefri. Men mamma må love at hun ikke skal gråte!
Hjemme er det masse folk som kommer og går; familie, venner og bekjente. Stuen er så overfylt av blomster at det nesten ikke er noe sted å sitte.
Folk kommer med middager, hjemmebakte brød og boller. Elins kolleger kommer hjem til henne med sykemelding.
Hun har ikke tenkt på at hun skulle være sykemeldt, men innser at det er riktig. Det er mye som må ordnes midt i sorgen. Begravelsen og en uendelig mengde papirer. Alt virker uoverkommelig. Det var Anders som ordnet alt med økonomi og data. Selv praksisen som hun drev, hadde han oversikten over.
Elin har nesten ikke sovet på ti dager da Anders begraves i Grefsen kirke. Sist de sto her, ble Elias båret til døpefonten.
Det var en gledens dag. Nå står sorgen skrevet i ansiktene på alle benkeradene.
Stor støtte fra venner og naboer
Støtten fra omgivelsene bærer dem gjennom de første ukene. Meldinger, telefoner, brev, kort og blomster.
Venner fyller fryseren med boller og kaker. Noen tilbyr seg å ta med guttene på morsomme opplevelser i helgene.
Kollegene samler inn penger til hyggelige opplevelser slik at de skal få noe annet å tenke på. De får billetter til kino og Tusenfryd i posten.
Naboene tenner lykter utenfor huset de to første ukene etter Anders’ død. De måker verandaen for snø. Klassen til Erik lager «Redd-Erikklubben» og kommer med tegninger. Elins venninner overnatter i helgene, så hun har alltid noen å snakke med.
Luftambulansen vet ikke hva godt de skal gjøre for den lille familien. De er omgitt av godhet.
Barnehagen til Elias utsetter juletrefesten og lager diskofest senere i stedet. Skolen flagger på halv stang. Foreldre og barn kommer hjem til dem i flokker. Svigerfamilien er der for dem og er barnevakt når som helst. Mange ganger kommer de hjem til boller, brød og rundstykker og blomster som er satt utenfor døren.
Må lære seg praktiske ting
Elin lager seg en liste over ting som Anders og hun hadde planer om å ordne. Hun skrur inn den skruen i peisen som mangler, hun legger nytt gulv på terrassen. Hun gjør alt det som Anders skulle gjøre. Alt hun trodde hun ikke kunne klare selv.
Hun kunne ikke engang fylle spylervæske på bilen. Nå må hun lære seg slike praktiske ting.
En drøm de hadde, var å skaffe seg en hytte. De skulle gjøre drømmen virkelig denne våren. I mai kjøper hun en sommerhytte i Fredrikstad. Det er det siste punktet på listen over ting som hun og Anders hadde planer om. Der skal de skape nye minner. Hun og guttene.
Nye og gamle minner
Nå får Elin selv bruk for kunnskapen hun som fagperson har opparbeidet seg om sorg og sjokk. Hun vet hva som ligger foran henne. At det vil komme mange minner, og at tomrommet etter Anders blir umulig å fylle. At savnet etter ham blir smertefullt.
Som fagperson vet hun at de ikke er tjent med å unngå slike situasjoner. Bare ved å konfrontere minnene vil de komme seg videre.
Hun gruer seg til den årlige vinterferien med Anders’ venner. Men reiser som vanlig på hyttetur til Selen i Sverige.
Hver dag sitter hun og gråter mens de andre tar med barna på skitur. Hun vet at det også er viktig å skape nye minner. Siste halvdel av vinterferien tilbringer hun i Stockholm med en venninne.
For første gang siden Anders døde kjenner hun et blaff av glede da de vandrer gjennom Gamla stan og solen skinner. Da tenker hun at livet ikke er så verst.
Det finnes fremdeles noe å glede seg over.
Så kommer den årlige påskeferien på hytta til Anders’ foreldre. Anders elsket å reise hit. Det blir noen tunge dager for dem alle.
Ny jobb
Etter å ha vært sykemeldt i syv måneder, vender hun tilbake til jobb. Elin tar permisjon fra fastlegejobben på Lillestrøm legesenter og begynner som lege på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) ved Akershus Universitetssykehus.
Hun trenger uansett ett år i praksis for å bli spesialist. Dessuten orker hun ikke spørsmålet «Hvordan går det med deg?».
Da tar hun bare til tårene. Pasientene hennes vet om ulykken. Det blir for uprofesjonelt hvis de skal trøste henne i sorgen.
Et høydepunkt er invitasjonen til helikopterfabrikken i München, som Luftambulansen sørger for. Guttene får se hvordan helikopter lages. De får sitte i kontrolltårnet og kjøre flysimulator. Anders pleide å ta dem med på helikopterturer.
Det er viktig at guttene ikke får angst for å fly.
- Klarer oss veldig bra
Nå har det gått vel ett år. Erik er blitt ni år, og lillebror Elias er seks. De har kommet seg gjennom alle merkedagene, har feiret den første julen uten Anders og har gått gjennom den 14. januar, dagen da han mistet livet.
- Det er en velsignelse å ha disse to som leker og er glade, sier Elin.
Noe av det vanskeligste har kanskje vært de små tingene i hverdagen som minner om at Anders ikke er der lenger. Som at barna er oppført med bare én forelder på klasselisten. Slike små ting bringer ofte frem tårer og savn.
Elin tror ikke livet noen gang vil bli helt normalt igjen.
- Det vil alltid være noe som er ødelagt. Men vi klarer oss veldig bra. Det går så bra som det kan, legger hun til.
Ikke minst er Elin takknemlig for hver og en som har bidratt til å gjøre livet lettere i året som har gått.
- Det er en helt overveldende godhet rundt oss. Et tøft år er over – jeg satser på at livet blir bedre og bedre igjen. Guttene gjør livet mitt godt.
Denne saken ble første gang publisert 21/06 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.