Robert ble varig skadet av mobbing
Da bildet ble tatt, var Robert en trygg og god 13-åring. Ett år senere var alt bekmørkt
Da Robert Liland var 14 år gammel, var han så nedkjørt og sliten av å bli mobbet og utestengt at han forsøkte å ta sitt eget liv. En tilfeldighet skulle redde ham.
– Dessverre er det lett å velge bort livet når du føler at det ikke finnes muligheter for å få det bedre. I dag er jeg bare glad for at jeg ikke lyktes med forsøket på å gjøre slutt på alt, sier Robert Liland rolig.
Vi skal nesten 20 år tilbake i tid.
Mobbehistorien til Robert er opprørende.
Et dataspill førte til at han, den søte, velfungerende og skoleflinke gutten, kom i en konflikt som eskalerte og rammet ham hardt.
Han ble angrepet av en guttegjeng, banket og jagd, og det gjorde at han i lang tid var fryktelig redd. Han kikket seg alltid over skulderen.
– Det gjør selvfølgelig vondt å tenke tilbake. Jeg sitter igjen med elementer jeg aldri vil bli kvitt, som vil følge meg resten av livet. Men samtidig har jeg akseptert min historie, sier han i dag.
Sommeren alt snudde
Se på bildet av den unge, pene gutten med det gode smilet. Lysluggen med tillit i blikket. Frem til han var 13 år var livet trygt og godt, slik det skal være. Da han begynte på ungdomsskolen, forsvant det gode uttrykket.
På en sommer ble alt snudd. Foreldrene opplevde en kolossal forandring på kort tid.
– Jeg merket at han ble stille, og at vennene sluttet å ringe på døren, sier hun.
Hun spurte sønnen hva som var galt, og han uttrykte at han ville ordne opp i det selv.
Etter hvert forstod hun at skolemiljøet var dårlig, og at sønnen ble utsatt for grov mobbing.
– Jeg vokste opp med en mamma som var alenemor
og tok på meg rollen som en beskyttende storesøster til en bror som ble mobbet. Jeg visste at jeg ikke skulle tåle det hvis et av mine barn opplevde det samme.
Utestengt fra alt
Da moren stilte spørsmålet «Hva skjer, Robert?», ble han helt vill. Hun visste ikke da at han hadde fått juling for å sladre tidligere. Da hun hørte ham snakke med en kamerat, og hun forstod at Robert ikke var invitert i bursdagen alle skulle i, forstod hun plutselig mer.
I to år var Robert utestengt fra det sosiale livet. Mammaen ble vitne til et skolesystem med ny opplæringslov, men uten en mobbeplan. Skolen maktet ikke å hjelpe.
Robert gikk på skolen hver dag, for det skulle man. Han sakket akterut faglig.
– Etter at han begynte å føle seg trygg igjen ble han utsatt for grov vold. Han tok bussen til byen for å gå på kino med en klassevenninne. På bussen ble han angrepet av mobberne, som slo med kjettinger og brant han med sigaretter. Det var kamera på bussen og alt ble filmet, forteller Ann Kristin.
Truet med å drepe
De sa at de ville drepe ham den gangen, men heldigvis klarte han å komme seg unna og løpe hjem. De løp etter ham og kastet søppel utover hele gårdsplassen. Mammaen ringte til politiet.
– Jeg var en tigermamma. Den viktigste jobben du har som forelder, er ansvaret du har for at barnet ditt skal ha en trygg oppvekst. Å være den kjempende mammaen har vært min superkraft, heldigvis, sier hun i dag.
Ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.
- Mental Helse: 116 123 eller nettsiden deres sidetmedord
- Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
Du kan også ta kontakt med et krisesenter, som hjelper mennesker i en sårbar situasjon. Du finner kontaktinformasjon til alle landets krisesentre her.
Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og som kan hjelpe deg i den situasjonen du er i nå.
Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.
Tenk deg at du er 15 år, venneløs og er konstant livredd. Slik var det å være Robert. Men hjemme satt mamma Ann Kristin og pappa Per Svein og kjente på den samme frykten og fortvilelsen.
Da han gikk ut av tiende klasse og begynte på videregående skole, kom senskadene. Han bar med seg et traume og fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Skrev avskjedsbrev
Selvmordsforsøket visste foreldrene ingenting om, ikke før sønnen gikk hos psykolog som 16-åring. Da fikk de vite at han hadde skrevet et avskjedsbrev og var helt bestemt på å dø.
Detaljene om hva som hadde skjedd, var hjerteskjærende å ta innover seg. Men til alt hell lyktes ikke Robert.
– Vi kunne ikke la det gå, selvfølgelig kunne vi ikke det, sier hun.
De dro Robert gjennom første året på videregående skole. Det ble opprettet straffesak mot mobberne, som ble dømt for det de hadde gjort. Men Robert fortsatte å se seg over skulderen og begynte å kle seg i svart.
– En sosiallærer på skolen mente at det ville gå over, så vi valgte å tro på det. Men i stedet ble alt verre. Han ramlet ut av skolen, begynte etter hvert å jobbe og begynte å snuse og ruse seg som selvmedisinering. Han fikk et barn her og et barn der mens livet fortsatte å seile i nedoverbakke.
Les også: (+) «Jeg vet noe om deg», sa en venninne. Solveig trodde hun hadde gjort noe galt. Men så kom det vonde ordet
Grusom tid
Ann Kristin stopper opp, og det blir stille i noen sekunder. Hun vet nå at en som har gått gjennom det sønnen opplevde, ofte føler at de ikke fortjener bedre. For henne som mor var det en grusom tid.
– I mange år var jeg i alarmberedskap, og jeg følte et formidabelt ansvar for barna han fikk. I en periode var han så langt nede at han ikke klarte å ta vare på dem, sier hun.
At noen år med mobbing i ung alder kan få konsekvenser langt utover smerten der og da, er blitt en vond erfaring.
For bare noen år siden var han en nedkjørt, ung mann, som slet med sterke etterdønninger av frykten, volden og utestengelsen han ble utsatt for. Han slet med rus og livet var et mørkt kaos.
kuttet all kontakt med han. Foto: Privat
Gikk til retten
Foreldrene brakte mobbesaken for retten, også gjennom et erstatningssøksmål mot Søgne kommune, og de vant.
– Dagene i retten brakte opp alle de grusomme detaljene og det var en stor påkjenning for Robert især, men da vi vant, ble han kjempeglad og trodde vel egentlig at alt endelig var over. Jeg var mer skeptisk, sier hun.
Robert nikker. Han har latt moren snakke fordi hun har skrevet en bok om senskader av mobbing.
Han er enig i at det som skjedde kan oppsummeres som en tragedie, for han fikk tilgang til erstatningssummen på mer enn 600.000 kroner, selv om han var rusavhengig og ikke hadde kontroll på sin egen økonomi.
– Jeg ville ikke vedkjenne meg hvor hardt det hadde rammet meg å bli utestengt og mobbet – hvor mye det ødela, og pengene ga fart til det destruktive. «Nå blir alt bra», tenkte jeg etter rettssaken, men da jeg havnet i et samlivsbrudd, raknet alt, og sorgene druknet jeg i rus. På kort tid hadde jeg svidd av hele erstatningsbeløpet, forteller han.
Vendepunktet
Nei, alt blir ikke bra selv om rettferdigheten endelig seirer. For sorgen, smerten og fortvilelsen blir med på lasset om du ikke får den hjelpen du trenger til å rydde opp i deg selv.
– Jeg så ikke det foreldrene mine så. De sa at jeg var syk, men jeg nektet. Jeg ruset meg, hadde ikke jobb, ikke et sted å bo og mistet til slutt sikkerhetsnettet, oppsummerer han.
Mamma Ann Kristin Liland kriget og kjempet i mange år for å redde sønnen, men innså til slutt at døren måtte lukkes og kontakten brytes.
Det var først da han mistet sikkerhetsnettet, at vendepunktet kom.
Det skjedde da mamma Ann Kristin satte foten ned. Hun orket ikke mer, hadde ikke krefter igjen. Hun innså at ingen andre enn Robert selv kunne redde Robert.
– Tøff kjærlighet ble det som reddet oss. «Vi vil ikke se deg før du slutter med rusmidler», sa vi. Vi ringte også til den ene barnemoren og sa at hun ikke måtte sende barnet til ham, det var ikke forsvarlig.
Brutalt og livsviktig
Ann Kristin hadde ingen kontakt med Robert de neste syv månedene, og i ti måneder hadde han ingen kontakt med det ene barnet sitt.
Å bryte med et barn høres brutalt og umenneskelig, men også sønnen ser at det var et livsviktig grep moren tok.
– Jeg hadde i mange år vært en tung belastning for
familien min. De hadde kjempet og kjempet for meg og mitt liv. Hadde de fortsatt å være der for meg, hadde de blitt dratt ned med meg, resonnerer han.
– Da vi endelig møttes igjen, i forbindelse med en bok jeg skulle skrive, hadde han vært hos NAV og forsøkt å ta tak i livet sitt, og han bad om en sjanse til. Vi var i tvil, men sa ja.
Veien tilbake
Fra 2014 begynte den lange, krevende og vanskelige veien tilbake til et verdig og godt liv.
Det ble tøffe år, men en ansvarsgruppe som ble dannet, der også pappa Per Svein var med, ble det som hjalp Robert.
– «Dette er en suksesshistorie», sa fastlegen til oss, men jeg turte nesten ikke å tro på det, sier mammaen. Da håpet kom tilbake, ble alt lettere for dem alle.
– Det kostet blod, tårer og et intenst arbeid å komme meg inn i et vanlig liv igjen, og det krevde en viljestyrke av en annen verden, men jeg hadde barna mine som motivasjon. Jeg ser i dag at jeg trengte å møte bunnpunktet, for da jeg traff bunnen, kunne jeg begynne å jobbe meg opp igjen, utdyper Robert.
Mamma tenker ofte tilbake på hvor selvsikker og trygg han var før mobbingen startet.
– Jeg har så mange ganger underveis tenkt på den gutten Robert var før han begynte på ungdomsskolen. Han var aktiv, alltid blid og hadde mange venner. Han kunne bli alt han ville, og var en positiv ledertype, minnes hun.
Roser foreldrene
Heldigvis er han i dag en velfungerende pappa til to, utdannet sosionom og jobber som erfaringskonsulent i prosjektet «God start» i Kristiansand kommune.
– Jeg har tatt tilbake hverdagen, men jeg måtte helt til bunns for å klare å komme meg dit jeg er i dag. Veien tilbake var lang. Uten foreldrene mine ville jeg ikke ha klart det, sier han ærlig.
Det Robert gikk gjennom, rammet selvfølgelig mamma Ann Kristin også, som er sosionom.
I 2014 skrev hun boken Alle mot én, og nå, åtte år senere, er hun ute med en ny bok, Etter rettssaken. Den nyeste boka handler om senskadene etter mobbing.
Dessverre trengte hun ikke å gå langt for å finne historien om hvordan det i verste fall kan gå med et mobbeoffer.
Målet er å gi hjelp, veiledning og støtte til andre, som står i eller har stått i, en mobbesak.
– Det er viktig at samfunnet får vite hvor mye mobbing koster, både rent menneskelig og samfunnsøkonomisk. I flere år kunne jeg som mor for eksempel ikke stå i jobb fordi jeg brukte så mye tid på saken vår. Mange familier står i en slik situasjon, uten at det finnes verktøy og informasjon slik at de kan ta tak i det de står i. Det har jeg ønsket å gjøre noe med, sier hun.
Misunnelse førte til hat
Både Robert selv og mammaen tror at misunnelse var en av årsakene til at han brått ble et slags hatobjekt.
Det sies at det ikke finnes noe, som ikke er godt for noe, og Robert tenker i dag at det han ble utsatt for, har gjort ham litt klokere.
Han har også utdannet seg til sosionom, og drar nytte av de vonde erfaringene og foreldrenes måte å kjempe på i jobben.
– Heldigvis hører selvmordsforsøket fortiden til.
Har tilgitt mobberne
Robert kjenner, til tross for et tøft liv, på takknemlighet.
– Til tross tøffe opplevelser og sår jeg aldri blir kvitt, er jeg takknemlig. Midt oppi alt har jeg vært heldig, for jeg har hatt støtte fra familien min. Jeg jobber hver dag med mennesker, som sliter med rus og psykisk helse. I livet mitt nå, føler jeg meg glad og tilfreds mesteparten av tiden. Jeg har lite å klage over.
Han tenker i dag at han som mobbeoffer ble tatt fra muligheten til å finne ut hvem han var. Han ble hindret i å finne sin egen identitet og mistet mange år av sin ungdomstid.
– Har du tilgitt de som mobbet deg?
– Det gjorde jeg raskt for min egen del. Ikke minst
aksepterte jeg det som hadde skjedd. Aldri har jeg hatt hevntanker, og jeg har snakket med flere av mobberne i ettertid, forteller Robert.
Noen av mobberne har bedt om unnskyldning.
– Han som stod i ledtog kom til meg før rettssaken og la seg langflat. Det er viktig å huske at vi var barn da det skjedde. Det er skolevesenet og den elendige, generelle koordinasjonen mellom skole og hjem, som er årsaken til at min historie kunne skje, og det er viktig å huske.
Mamma Ann Kristin puster dypt inn og sier at de i lang tid trodde at sønnen hadde endret personlighet. I dag vet de at de endringene var symptomer på posttraumatisk stresslidelse.
– Akkurat nå er jeg bare glad for at vi klarte å gå fra å være en dysfunksjonell familie til å bli en normalt fungerende og mer sammensveiset familie, avslutter hun.
Dersom du trenger noen å prate med, ta kontakt:
- Mental Helse: 116 123 eller nettsiden deres sidetmedord
- Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
Du kan også ta kontakt med et krisesenter, som hjelper mennesker i en sårbar situasjon. Du finner kontaktinformasjon til alle landets krisesentre her.
