Sorgen som ikke ville komme

29. januar 1995 kommer han til verden, han som skal bære navnet Eirik. Han viser seg raskt som en glad gutt med glimt i øyet. En skikkelig røver. Så fort foreldrene snur ryggen til, finner han på rampestreker. Den smittende latteren gjør det vanskelig å bli sint.

Etter hvert som gutten vokser til, blir han roligere. Trives ikke så godt når det blir mye støy. Ellers oppfører han seg helt normalt i barnehagen og senere på skolen. Lærevillig, pliktoppfyllende og flink. Flink er han forresten også på kjøkkenet. Han begynner å kokkelere i tidlig alder, og når den dagen kommer at han står til konfirmasjon, skal en stolt og rørt mor se at sønnen baker og serverer sine egne kaker.

Eiriks seks år eldre søster, Marita, er brorens rake motsetning. Hun elsker å være midtpunkt. Er med på alt, blant annet som aktiv turner. Eirik sitter ofte på tribunen og ser på. Han er stolt av søsteren sin. Skryter til vennene. Selv om han er en beskjeden gutt, er han langt fra alene. Eirik har 5–6 gode kompiser han tilbringer mye tid med. Spesielt bestevennen. De kaller hverandre bror, og stiller opp for hverandre i tykt og tynt.

Ettersom Eirik ikke er så glad i å henge ute, inviterer han gjerne vennene hjem til seg. Guttekveldene blir mange og lange.

Irritasjon, sinne og aggresjon

Ved inngangen til tenåringslivet begynner foreldrene å merke at gutten endrer seg. Han sitter mer og mer foran dataskjermen. Når også fraværet på skolen tiltar, blir mor og far bekymret for mobbing, men Eirik nekter. Han skylder på sykdom og hodepine. Som enhver bekymret mor ville gjort, tar Monika Eng sønnen med til legen. Når han finner en bakterie som kan være forenlig med mye hodepine, slår foreldrene seg til ro med at det ikke er andre ting som plager Eirik.

Selv om han har begynt å endre seg, er likevel ikke glimtene av den humørfylte gutten borte, han som kommer med treffende kommentarer i de fleste situasjoner. Som når Monika klarer å rive utekranen av veggen idet hun skal rygge bilen ut fra garasjen, med avrevet skjerm og bulk og som resultat. Eirik ser helt rolig på moren og kommenterer tørt:

"Du skulle nok hatt en blondine-forsikring du, mamma.»

På tross av gode glimt blir hverdagen tyngre for hver måned som går. Eirik blir mer nærtagende og irritabel. Fra å være en pliktoppfyllende gutt, gjør han nå opprør mot grensesetting og regler i hjemmet, noe som igjen fører til hyppigere konfrontasjoner og diskusjoner. Den fysiske kontakten forsvinner gradvis i denne perioden. Når moren prøver å stryke ham over kinnet, eller gi ham en godnattklem, viser Eirik tydelig at han ikke liker det.

Irritasjonen går over til sinne og aggresjon, noe Monika aldri helt klarer å forstå. Tenåringen kan smile og le i det ene øyeblikket, for så å bli aggressiv og sint i det neste. Fra å føre en helt normal samtale, kan han uten forvarsel bli mistenksom og overbevist om alle vil ham vondt. Det er som om det bor to personer i én og samme kropp, tenker Monika flere ganger. Familien forsøker å stå samlet og støtte hverandre som best de kan, men hele familien preges av Eiriks problemer.

Selv om situasjonen blir verre og verre, fortsetter Eirik å være taus om de indre problemene sine helt til han blir 16 år. På det tidspunktet lar han seg overtale av mamma til at det ikke kan skade å snakke med en psykolog. I juni 2011 er han i sin første samtale ved BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og fra august begynner han i ukentlige samtaler.

Eirik får diagnosen ”sosial angst”, og det neste året skal han oppleve å bli kastet ut i en rotløs tilværelse som innebærer flytting hele 16 ganger mellom ulike familiemedlemmer, barnevernsinstitusjoner og sykehus.

Natt til første påskedag 2012 ringer telefonen hjemme hos Monika i Raufoss. Hun våkner til et mareritt.

Det store sjokket

Monika trykker på svarknappen. Omtåket, midt imellom søvn og våken tilstand, hører hun stemmen til Eiriks pappa, som hun ble skilt fra noen år tidligere.

”Eirik har forsøkt å ta livet sitt”, forteller eksmannen.

Sønnen havner på sykehuset, der han får motgift mot alle tablettene han har svelget. Selv om Eirik har slitt lenge, kommer beskjeden som et stort sjokk. Hun hører ordene som blir sagt, men det er som om hjernen stenger av og går i overlevelsesmodus. Fra nå av er morens fokus på å ivareta alle andre rundt seg, ikke minst Eirik selv.

Sønnen blir liggende på akuttavdelingen i to døgn, og han uttrykker her en sterk aggresjon mot både mor og far.

Når han skrives ut, finner foreldrene det best at han bor hos andre familiemedlemmer i en periode. Forhåpentligvis vil han roe seg etter hvert.

Det motsatte skjer. To uker senere drar han hjem til faren sin med brennbar væske. Han står klar til å tenne på huset. Planen er å gjøre det samme hos moren etterpå. Eirik kommer heldigvis til ”seg selv” før han rekker å tenne på. Han ringer selv akuttavdelingen og ber om hjelp.

På sykehuset mistenker de nå en annen og mer alvorlig diagnose; schizofreni. Foreldrene blir aldri informert, men de forstår at sønnen må være alvorlig syk.

Lang og tung ventetid

Etter en tung periode får de endelig løfte om egen kommunal bolig med tilsyn for Eirik. Den er imidlertid ikke ledig før 1. september. Eirik ber om å flytte hjem til moren mens de venter.

Monika er glad for å kunne være nær sønnen, men dagene og nettene er samtidig skjøre. Hun lister seg rundt på tåhev døgnet rundt. Redd for at han skal ta sitt eget liv. Litt nervøs også for sin egen sikkerhet. Selv om hun innerst inne ikke tror at Eirik ønsker å skade henne, vet hun ikke hva sykdommen kan gjøre.

Til tross for usikkerheten deler Monika og Eirik mange fine stunder i denne perioden. De tilbringer nesten mer tid sammen i disse ukene enn de siste 3–4 årene til sammen. Samtalene mellom mor og sønn er mange og lange, spesielt om nettene når Eirik ikke får sove. På dagtid farter de rundt og handler inn ting han trenger til innflytting i egen bolig. Han tar også opp igjen kontakten med vennegjengen, hovedsakelig bestevennen, etter en tid med sporadisk kontakt.

Eirik bruker også dagene til å øvelseskjøre. Han elsker å kjøre bil! I tillegg bygger han bod i morens garasje. Til tross for lyspunktene, ser Monika hvor lite som skal til før han faller tilbake. Det er nok at han ikke klarer å skru inn en skrue i veggen på første forsøk, før han igjen betrakter seg selv som fullstendig håpløs.

Moren merker også hvordan han har endret seg når det gjelder personlig hygiene. Hun må mase på sønnen for å få ham til å ta en dusj og skifte til rene klær.

Selv om det gjør vondt i morshjertet, har hun lenge skjønt at han trenger mer hjelp enn hun er i stand til å gi. Det er derfor en lettelse når kalenderen bikker september, og trygdeboligen er klar til innflytting.

Monika puster litt lettere, siden han nå etter planen skal følges tett opp av kommunen. Da han ikke møter som avtalt til et samarbeidsmøte 15. oktober, tiltar igjen morens bekymringer, og én uke senere, mandag 22. oktober, oppsøker han henne hjemme i huset.

Den mørke dagen

Eirik vil ha tilbake ekstranøkkelen til leiligheten sin. Oppfører seg truende. Ansiktet vrenges i raseri. Monika kjenner ikke igjen sin egen sønn. Når han går, smeller han igjen døren, så huset rister.

Svært bekymret kontakter hun psykiatritjenesten i kommunen, trygler om at de må rykke ut og få ham tvangsinnlagt. De sier hun må ringe til politiet, som på sin side ber henne om igjen å kontakte kommunen. Så går det et helt døgn med telefoner og beskjeder fram og tilbake.

Cirka klokken 15.30 på tirsdag, mot arbeidsdagens slutt, får Monika telefon fra en psykolog ved BUP om at de ikke vet hvor Eirik befinner seg. Moren ber om at de må bryte seg inn, i tilfelle noe har skjedd. Det skjer ikke, og for Monika venter enda en natt med tunge tanker som holder søvnen på avstand. Så gryr en ny dag, men lyset skal aldri skal få feste denne onsdagen.

I løpet av arbeidstiden bryter folk fra psykiatritjenesten seg inn hos Eirik i samarbeid med politiet. Kort tid senere må presten på stedet påta seg sin tyngste bør, og klokken 17.30 griner ringeklokka gjennom det koselige, gule huset til Monika.

Fallet

Norsk Ukeblad er på besøk i det samme huset, der Monika har levd seg gjennom historien enda en gang.

– Da jeg åpnet døren, visste jeg med én gang hva som hadde skjedd. Han trengte ikke å si noe, forteller hun stille.

Så falt hun. Ned i mørket. Da hun reiste seg igjen, bestemte Monika seg for å plassere ansvaret et annet sted enn hos Eirik. Hun opprettet Facebooksiden ”En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om”, hun blogger, og ikke minst bruker hun tiden på å hente inn journaler for å finne svar.

– Samtidig som jeg var i sjokk, satt jeg igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Posttraumatisk stresslidelse

Monika titter utover hagen. Bordet foran henne har hun dekket raust med påsmurte snitter og kaffe. Snart 1800 ganger har solen stått opp siden presten ringte på. Snart 1800 ganger har mørket sneket seg rundt hushjørnet og gjort dag til natt.

Moren mener ansvaret for sønnens død har blitt lagt utelukkende på ham selv.

– Ingen har innrømmet at ting kunne vært gjort annerledes. Jeg mener Eirik ville vært i live med tilstrekkelig hjelp, og dersom bekymringsmeldingen min den mandagen hadde blitt tatt på alvor umiddelbart.

Obduksjonsrapporten viste at 17-åringen tok livet sitt tirsdag 23. oktober 2012, dagen etter at hun var i kontakt med både psykiatrien og politiet.

– Jeg har jobbet hardt for å prøve å påvirke og få til endringer, slik at andre ikke skal måtte oppleve det samme som oss. Det har blitt lite søvn, sier hun. Lar blikket falle noen sekunder inn gjennom vinduet til stuen. Der inne hvor det henger en bilde-collage av Eirik på veggen. Monika selv har gått fra pårørende til pasient.

Situasjonen gikk til slutt ut over hennes egen helse.

– Terskelen for å spørre etter hjelp på egne vegne, ble veldig høy. Nettene kom med mareritt, og jeg hadde ikke hatt én eneste god natts søvn på tre år, da jeg til slutt oppsøkte hjelp, forteller Monika.

Monika fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse, og går nå i jevnlige samtaler med psykolog.

– I ettertid har jeg forstått at traumet begynte allerede den natten da jeg fikk telefon om at Eirik hadde forsøkt å ta livet sitt for første gang. Siden økte det i takt med all usikkerhet og frustrasjonen over å se sønnen din alvorlig syk over lang tid, uten å vite hva han egentlig feiler, og hva du selv kan gjøre for å hjelpe.

Det hjalp heller ikke på at hun ikke kom i gang med sorgen.

– Fordi jeg ønsket å kjempe for en innrømmelse, og dermed forhåpentlig bidra til en endring, tillot jeg aldri meg selv å gå i gang med sorgen, reflekterer Monika.

Nå jobber hun med seg selv for å ta igjen "det tapte".

– Små hendelser i hverdagen kan utløse flashback til den ekstreme situasjonen vi levde i over flere år. Angsten som fulgte med, har gjort livet og hverdagen vanskelig. Det er dette jeg jobber med nå for å klare å overvinne. Heldigvis forsto jeg til slutt at det var nødvendig å få hjelp selv.

Hjelper andre pårørende

Hun er i dag uføretrygdet som følge av påkjenningene hun har vært igjennom, men dagene er ikke uvirksomme av den grunn. Monika har blant annet brukt tiden etter sønnens tragiske bortgang til å hjelpe andre pårørende.

– Det er ingen mening i at Eirik skulle dø, men dersom jeg kan hjelpe noen med mine erfaringer, så finnes det likevel en liten mening i det meningsløse.

Sammen med flere andre etterlatte etter selvmord har Monika dannet et fellesskap som forsøker å påvirke politiske prosesser og få til endringer i psykiatrien. Samtidig er gruppen en støtte både for andre og hverandre.

– Det er godt å ha noen som forstår deg helt og holdent. Noen du ikke trenger å forklare til. Noen som forstår at det er helt greit å ha både gode og dårlige dager, sier 45-åringen.

Foran henne står en kaffekopp hun har fått av en god venninne fra dette fellesskapet. På koppen står det skrevet: ”Kjærlighet er ikke å gi og ta, kjærlighet er å gi og få.”

Glad familienyhet

Monika løfter koppen og tar en slurk av kaffen.

– Dagene går. Jeg har godt selskap i de to hundene mine, Tamare og Celine. Og jeg har datteren min, Marita. Hun er den største gleden i livet mitt!

Et varmt mammasmil vokser frem. Smitter helt opp til øynene.

– Uten Marita ville jeg ikke ha sittet her i dag. Jeg ville ikke ha klart å leve med smerten over å ha mistet et barn på den måten, forteller hun.

– I begynnelsen dreide det seg nok mest om at jeg ikke hadde samvittighet til å la henne oppleve å miste en mamma i tillegg til lillebror. Jeg kjente behov for å være tilstede og støtte henne i alt, godt som vondt. Etter hvert har hennes smil, livsglede og positive energi også fått smilet mitt til å vende tilbake, sammen med troen på at verden er et godt sted å være. Tross alt. Det å kunne få ta del i hennes voksne liv, og skape nye minner sammen, betyr mer for meg enn ord kan beskrive.

Med datterens velsignelse slipper Monika en gladnyhet:

– Jeg skal bli bestemor i februar!

Smilet rekker flere ganger rundt huset.

– Denne fantastiske nyheten har samtidig gjort meg bevisst på at tiden er kommet for å avslutte kampen mot systemet og gå videre i livet. Det viktigste for meg er å bevare alle de gode minnene jeg har om Eirik.

Monika retter blikket fremover.

– Nå er det min og vår oppgave å formidle videre til neste generasjon hvem onkel Eirik var.

Fikk medhold

I 2015 rettet Fylkesmannen i Oppland kritikk mot både sykehus og Vestre Toten kommune, og konkluderte at de hadde opptrådt uforsvarlig overfor Eirik. Det ble likevel ikke opprettet tilsynssak mot noen ansatte. Vestre Toten kommune har fått lese reportasjen og ønsker ikke å komme med noen kommentar.