HØRSELSSKADER
Per Arne (69) våknet opp med ødelagt hørsel
Den tidligere biskopen forteller om morgenen da livet ble totalt forandret.
Når Per Arne Dahl og kona Anne er på hytta i Stavern bader de alltid.
Det står i «Dahl-loven» at det gjør man, uansett vær. Nesten.
Denne kvelden var varm og stille, og Per Arne stuper som han pleier. Han er ingen pingle som piner seg uti med små skritt fra badetrappen. Og han svømmer under vann så lenge pusten holder. Akkurat som han har gjort hundrevis av ganger.
Men akkurat dette badet en junikveld for to år siden skal forandre livet til biskopen og hans kone.
Dagen etter våkner han til et forferdelig leven. Det var støy og spetakkel, og en høyfrekvent uling inni hodet som ikke var til å holde ut.
Han dro på apoteket og kjøpte øreskylling. Håpet det var ørevoks. Niks.
Så bar det til legevakten, det var sikkert øreverk. Smerten måtte de kunne hjelpe ham med. Ikke øreverk, ingen hjelp å få for hverken smerte eller uling.
Så var det til fastlegen, og til en uendelig rekke av spesialister som til slutt endte opp med dommen: Akutt infeksjon i sneglehuset hadde ført til at det nå var ødelagt. Hørselen på høyre øre var borte for alltid.
– Levenet har dempet seg litt nå, men jeg blir fort sliten av den pipingen som aldri tar pause. Bortsett fra når jeg sover. Da får jeg fred. Jeg er råheldig som klarer å sove, hvis ikke tror jeg at jeg hadde blitt gal, sier han.
Ettersom ukene gikk med spetakkel i hodet og et evig «Jeg hørte ikke hva du sa, kan du gjenta?», fikk han en snikende følelse av at det ble vanskelig å fortsette som biskop i Tunsberg.
– En biskop skal ikke bare snakke med én og én. Det er jo et hav av kirkekaffer og festgudstjenester med høydiskante damekor, pauker og cymbaler. Det var rett og slett veldig slitsomt.
Ble livredd
På et bispemøte der han tilbrakte lange dager i en konferansesal med håpløs akustikk, skjedde noe som skremte ham: Midt i en spennende diskusjon hørte han plutselig ingen ting. Hørselen på det friske øret var borte.
Han drakk vann og svelget, forsøkte å utligne trykket. Og han ba til Gud. Så lot han som han måtte på toalettet og gikk ut i snøværet.
– Jeg ble virkelig redd. Jeg ringte til legen min, satte mobilen på maks volum håpet jeg ville høre litt av hva han sa: Vær ikke redd, dette er ikke farlig. Du har overanstrengt ditt friske øre. Legg deg og sov nå. Men lov meg at du legger inn lyttepauser gjennom resten av bispemøtet. Du må ikke gamble med ditt friske øre!
– Gjett om jeg ble lykkelig da jeg neste morgen slo på radioen og hørte en stemme si: Dette er Dagsnytt. Klokken er seks.
Sommeren kommer og på en rekefest med gode venner skjer det noe uventet.
– Vi har i alle år sunget Evert Taubes vakre sommersalme Så lenge skuta kan gå. Og plutselig er det en strofe som treffer med meg voldsom kraft: «Og hvem har sagt at just du skal ha hørsel og syn» – da måtte jeg synge av full hals for å dekke over at jeg var på grineren. Livet mitt er forandret nå, og jeg må leve det på en annen måte.
Les også: Hildgunn og Jannicke møter livets motgang - sammen
Fra hytte til hytte
Det er som å vandre i et nasjonalromantisk maleri når man kommer til Anne og Per Arne Dahl i Vikersund.
For 27 år siden gikk de på ski på jordet nedenfor og forelsket seg i et vakkert tre på tomten. De fikk kjøpt tomten, og valgte en utradisjonell bolig. Det består av en eldgammel stue fra Valdres, et laftehus fra Østerdalen og en hytte fra Hallingdal. Nennsomt satt sammen med svalgang og stil.
– Vi starter dagen med å gå fra hytte til hytte, sier Per Arne.
I dag var det litt annerledes for hans del, for han våknet på et hotell i Haugesund kl. 05.00.
Han er en ettertraktet foredragsholder, og mange vil høre ham snakke om å finne styrke når du er svak. Da han kom hjem til Anne, hadde hun bakt grytebrød og eplekake. Duften av hjemmebakst ønsker oss velkommen, og Per Arne sier med et stort smil:
– Dere må få skikkelig lunsj når dere kommer på besøk på landet. Men det eneste jeg har gjort er å fyre opp i peisen.
Han og Anne hadde planlagt at han skulle stå i stillingen som biskop til han ble 70, men helsen hans måtte komme først, så i august i fjor gikk han av som biskop etter fire år.
– Vi var lei oss for det, begge to. Jeg sier vi, for det var en tjeneste som jeg også identifiserte meg med. Det var en helhetstilværelse for oss begge, som vi trivdes i. Når det nå ble slik at Per Arne ble pensjonist, så må jeg jo si det har vært frydefullt. Han har fått frigjort så mye tid. Det har absolutt vært store gevinster i det, sier Anne.
Hun jobber på Modum Bad som barnevernspedagog, familieterapeut og samlivspedagog. Hun er imponert over hvordan ektemannen har taklet sin nye livssituasjon.
– Han hverken klager eller plager oss med dette. Han er en positiv og optimistisk mann.
Les også: Liten hytte med stor sjarm
Perfekt par
Per Arne merker at han blir mye fortere sliten enn før, og da trekker han seg tilbake for å hente seg inn.
– Da rusler jeg ned i båten eller så legger jeg med nedpå en liten stund, sier han.
– Men du har blitt eldre, Per Arne, det er helt naturlig å bli mer sliten, smiler Anne.
Anne og Per Arne traff hverandre da hun var 19 og han 23. Han var teologistudenten som ble hentet til et tensingkor for å holde andakt. Korlederen kunne ikke betale ham, men lovet likevel det beste honoraret av alle. Her finner du kvinnen i ditt liv, Per Arne.
Lederen tenkte at Anne og Per Arne passet perfekt for hverandre. Siden har det vært de to. Flokken etter dem teller fem barn og 14 barnebarn.
– Det er vår store rikdom. Og så er det fryktelig dyrt, ler Per Arne.
Han storkoser seg når han kan kjøre barnebarna til fotballtreninger og danseundervisning. Han elsker pludringen deres fra baksetet.
Nå har han fått en mikrofon fra Hjelpemiddelsentralen som han legger på dashbordet i bilen. Via den går lyden rett inn i høreapparatet som sitter i det gode øret og da hører han klokkeklart deres betraktninger og betroelser. Når de spør hvordan det går med Beppe, svarer han: – Det går så det suser.
Kast masken
I november kom han med en ny bok: Sårbarhetens kraft – om å finne styrke når du er svak. Det er en ærlig bok om hans opplevelse av plutselig å måtte leve med et skjult handikap, men det er også en bok som gir styrke og varme til dem som strever.
– Ingen av bøkene jeg har skrevet, har kostet meg så mye. Denne gjorde vondt å skrive. Anne leser alt jeg skriver, og vår datter Hanna som selv er forfatter. Når de hadde gitt motstand og hengivelse, da våget jeg slippe boken, forteller han.
I boken skriver han blant annet at det er risikabelt å skjule sine plager.
– Det vil jeg gjerne utdype med et sitat som Anne og jeg er glad i og bruker ofte. Vi lærte det av gründeren av Modum Bad, Gordon Johnsens. Han sa: «Det vi får bevisstgjort kan vi ofte gjøre noe med. Men det vi ikke får bevisstgjort gjør alltid noe med oss.» For ved å bevisstgjøre dette, måtte jeg kaste masken. Det måtte jeg øve på selv. For jeg var redd for å fremstå som pinglete. Men jeg fikk kjenne på kroppen at det er ingen svakhet å vise sin sårbarhet. Det krever tvert imot mot. Derfor prøvde jeg å si til meg selv at jeg måtte kaste masken. Men det sitter inngrodd i den europeiske kultur etter Hitler og fascismen, forakten for svakhet og sårbarhet. Det er lettere sagt enn gjort å kaste masken, for da mister man ansikt. Men det er motsatt. Når vi kaster masken, da viser vi ansikt, sier Per Arne.
– Det sitter dypt i oss dette at vi ikke skal kaste masken, det handler også om et legitimt behov for beskyttelse. Men det er mye godt å hente i å våge å kaste masken, sier Anne.
Les også: Sigbjørn Johnsen om tapet av kona Helle: – Vi skulle bli gamle sammen
Sammenligne sorg
Til og begynne med var Per Arne streng med seg selv og sa at det å være døv på et øre er så lite sammenlignet med dem som sitter i rullestol, har multi organsvikt, utlagt tarm eller kreft. Dette var ikke noe å snakke om, sa han til seg selv. Men der møtte sjelesørgeren seg selv i døren.
– Anne og jeg har jobbet 20 år på Modum Bad, og der har vi lært folk at lidelser og sykdommer ikke skal sammenlignes, men fastholdes og respekteres. Nå måtte jeg øve meg på det selv, sier han.
Men av og til skjer det at han synes litt synd på seg selv, da griper han tak i en setning som han fikk av sin beste kamerat som døde for fire år siden, musiker og komponist Per Tveit.
Han fikk MS og visste at han hadde kort tid igjen. En langfredag han led, og Per Arne led med ham, fikk kameraten en klarhet og da kom han med følgende trøstesetning: Vi er ikke lovet fravær av lidelse. Men vi er lovet nærvær.
– Det er en setning som kan være god for humanetikere, for agnostikere og for kristne. For vi kan legge forskjellige ting i det, avslutter Per Arne.
Les også: Reagerer du ekstra på lyd? Du kan ha hyperakusis
