Firebarnsmor
Narkoman av smertestillende
I løpet av to år gikk Hilde Nicolaisen (42) fra å være mor og sykepleier til et liv som kriminell rusmisbruker.
- I 2001 veide jeg 42 kilo, jeg fikk voldsomme blødninger, blåmerker og tennene begynte å falle ut. Etter at jeg begynte på morfin og amfetamin, gikk forfallet utrolig fort, forteller Hilde Nicolaisen (42) fra kontorstolen sin i Tromsø.
Stjal fra arbeidsgiver
Et skjær av høst kryper inn gjennom vinduet og reflekteres i bildene hun har hengt på veggene. Hilde snakker åpent og reflektert om hvordan hun på to år gikk fra å være en ressurssterk sykepleier og mamma - til rusavhengig og hjemløs.
- Jeg overrasket alle. Ikke minst meg selv, sier hun.
I dag er Hilde rusfri og lever et godt liv med samboer og barn i Tromsø. Til daglig jobber hun i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). Mye har skjedd siden Hilde stjal på arbeidsplassen for første gang.
Ikke ruset på jobb
Februar 1998. Hilde er sykepleier ved Tromsø Sykehus, og nettopp ferdig med dagens vakt. I vesken har hun en dose med morfin hun har samlet i løpet av dagen. Senere, alene i leiligheten, setter hun sin første sprøyte rett i årene. Bølger av ro duver innover i kroppen. Hun synker ned i sofaen og sover seg gjennom helgen.
- Jeg jobbet som sykepleier og hadde medikamenter lett tilgjengelig. Det begynte med at jeg stjal sovemedisiner, men jeg avanserte fort til sterke stoffer som morfin. Som sykepleier vet du hva som virker, hvordan det virker og hvor lenge. Jeg samlet sammen medisiner på jobben, og tok dem på fritiden. Jeg var ikke ruset på jobben, men jeg ble etter hvert mer ukonsentrert, minnes hun.
Vanskelig skilsmisse
Det er ikke tilfeldig at Hilde ble rusmisbruker i en alder av 32 år. Samtidig som hun sjonglerte jobben som sykepleier ved siden av en videreutdannelse, slet hun med å bearbeide en vanskelig skilsmisse. Hun ser bort på det store fotografiet som står innrammet ved siden av dataskjermen. De fire barna på bildet betyr alt for henne. Likevel snudde hun ryggen til dem.
- Jeg tok medisiner for å unngå å føle noe, forklarer hun og vender blikket bort fra bildet.
- Etter skilsmissen fikk eksmannen min omsorg for tre av våre fire barn. Omstendighetene rundt akkurat det vil jeg ikke snakke om av hensyn til min familie, legger hun til.
Isolerte seg
Hilde stjal medisiner på jobben i to år før hun ble oppdaget og avskjediget. Alene i en tom tilværelse ble hun kjent med en mann som misbrukte amfetamin. Hun prøvde stoffet, likte virkningen, ble hjemløs og hekta.
- Kollegene mine så en annen vei da jeg møtte dem. De visste ikke hvordan de skulle takle situasjonen. Jeg mistet kontakten med venner og familie. Jeg var vel ikke den som slapp folk så nært innpå meg, forteller hun.
Fulltidsmisbruker
Februar 2002. Hildes kolleger har for lengst glemt den dyktige sykepleieren som fikk sparken to år tilbake. De ville heller aldri kjent henne igjen dersom de møtte henne på gata. For Hildes kropp er syltynn som løv og i hodet har hun én ting; amfetamin. Skrekken er å gå tom for stoff. Skrekken er å måtte forholde seg til virkeligheten som har raknet som en utgått strømpebukse rundt beina hennes.
- Jeg prøvde så godt det var mulig å ha stoff tilgjengelig hele tiden. Jeg måtte holde alle sansene våkne. Noen ganger sov jeg ikke på fire-fem døgn. En av effektene av amfetamin er at du ikke trenger så mye søvn, forklarer hun.
Hilde legger vekt på at det å være rusmisbruker er en 24-timersjobb - helt uten ferie eller pauser.
Flukt fra livet
- Det å klare å leve og overleve som rusmisbruker, det krever mange ressurser. Man får en annen holdning til ting. Man ser ikke så mange stengsler, og skjønner at hvis man setter seg fore noe, så får man det til.
Hun tenker seg om før hun fortsetter.
- Det er mange måter å flykte fra livet på. Det er tryggere å sitte hjemme i stua og drikke rødvin. Eller å drukne seg i jobb. Men det å være sprøytenarkoman er nok en av de mest synlige måtene, sier hun.
Etter hvert som Hilde gled dypere ned i misbruket, ble det vanskeligere å skille rett fra galt.
Aldri overdose
- Jeg brukte mellom 1000 og 1500 kroner i døgnet på stoff, og måtte bli kriminell for å få nok penger. Jeg stjal alt fra sykler til kredittkort. Da det var på sitt verste visste jeg aldri hvor jeg skulle sove. En vinter brøt jeg meg inn i en studentbolig og sov i fyrrommet. Andre ganger sov jeg i telt eller på hospits, minnes hun.
Hilde rister på hodet når hun tenker på alt hun har vært med på.
- Jeg trådte gradvis over mange grenser og ble et annet menneske. Men noen grenser holdt jeg heldigvis fast ved. Det varviktig for meg. Jeg har aldri ranet folk på åpen gate eller prostituert meg. Jeg har aldri blitt utsatt for overgrep og aldri tatt overdose. Jeg passet alltid på meg selv, og forsøkte for eksempel å få meg en dusj når det var mulig.
- Deilig rus
Hilde legger ikke skjul på at amfetaminmisbruket gjorde mer enn å døyve smertene hennes.
- Nå har jeg kommet såpass langt at jeg klarer å se tilbake på noen av de gode minnene fra tiden min som rusmisbruker. Amfetaminen er et sentralstimulerende stoff. Det åpnet blant annet opp for ting i bevisstheten min som ellers ikke ville åpnet opp. Rusen gjorde meg klar og våken i hodet. Jeg skjønte meg selv bedre. Men det er jo en rus, så de positive følelsene er falske, understreker hun.
Sa at hun var syk
Hilde forteller at hun i gode perioder fikk besøk av barna.
- Da gjorde vi vanlige ting, gikk på kino og Burger King. Men det var ikke ofte jeg hadde penger til det. Og etter hvert da det ble skikkelig ille måtte vi forklare ungene at jeg var for syk til å se dem. Det var det ordet vi brukte da de var små. Først etter de har blitt eldre, har vi fortalt dem sannheten.
Møtte kjærligheten
August 2003. Hilde forelsket seg hodestups i sin nåværende samboer, Ragnar.
- Vi møtte hverandre hos en felles venn, og ville begge to ut av rusen. Vi bestemte oss for å slutte sammen. Regelen var at hvis en av oss sprakk måtte vi gå fra hverandre. Og vi fikk ikke lov å krangle. For når du slutter med dop vet du ikke hva som er abstinenser og hva som er ekte følelser.
Hilde og Ragnar ble hverandres terapeuter. Sammen klarte de å finne tilbake til en rusfri tilværelse.
- Det handlet mye om å klare å motivere hverandre i så stor grad at vi så at det var verdt det. Og for å klare å slutte måtte jeg bearbeide ting fra fortiden min, jeg måtte gå inn i meg selv og se hvorfor jeg ble rusmisbruker. Og i den prosessen måtte jeg tilgi meg selv. Følelser som skam og bitterhet har jeg kvittet meg med, forklarer Hilde.
- Hasjen var verst
11. september 2003. Hilde satte sitt siste skudd med amfetamin.
Men kampen var ikke vunnet før hun også kunne legge hasjrøykingen bak seg.
- Det å kutte ut hasjen var det tøffeste. Hasjen har en fantastisk evne til å hylle alt inn i en tåke, og gjør at du gradvis mister evnen til å tenke kritisk. Hasjen tar vekk toppen av alle følelser. Den tar også vekk gleden.
Hilde innså etter hvert hvor alvorlige konsekvenser hasjmisbruket førte med seg. I dag bruker hun denne erfaringen i jobben med Cannabisprosjektet ved RIO. Der er hun blant annet ansvarlig for hasjavvenningskurs.
Tilbake til barna
Hilde slår av datamaskinen og slipper lommebok og telefon ned i vesken. Nå skal hun hjem og lage middag til barna.
- Da jeg jobbet med å bli rusfri kjente jeg på sviket. At jeg hadde sviktet som mor. Jeg kjente på hvor viktig det var for meg å komme tilbake som en god omsorgsperson for barna mine. Hilde har brukt mye tid på å snakke med barna om rusmisbruket.
- Jeg har vært bevisst på at barna skal forstå at de ikke har noe skyld i at jeg ble narkoman. De har et veldig greit forhold til det, og ser på erfaringen som en ressurs. Datteren min på 18 år har tatt et klart standpunkt, hun drikker ikke alkohol. Det er jeg veldig glad for.
Da Hilde endelig var frisk nok til å være mor, ble hun opptatt av å ta igjen den tapte tiden.
- Den første tiden jeg var frisk forsøkte jeg nok litt for hardt å være en god mor. Nå har det normalisert seg mer, og det tror jeg de er glade for, smiler hun.
- Er blitt sterkere
Hilde reiser seg fra stolen og låser kontordøren bak seg. Hun spaserer i ettermiddagssolen mot bilen som skal ta henne hjem til familiebordet. En eldre mann på sykkel hilser på henne i forbifarten.
- Hei, hvordan står det til? svarer Hilde muntert tilbake.
- Det var en bekjent av meg fra rusmiljøet, forklarer hun.
- Han er en av de tyngste amfetaminbrukerne i byen. Jeg kjente ham godt da jeg var misbruker.
Hilde krysser torget hvor løvtrærne er i ferd med å bli gule. På benkene sitter rusmisbrukere tett sammen og gjemmer seg fra livet. Kanskje snakker de om hvordan de skal skaffe penger til neste dose. Kanskje lurer de på hvor de skal sove i natt. Hilde stopper ikke opp. Stemmene fra benkene tilhører ikke lenger hennes verden.
- I barndommen lærte jeg aldri hvordan jeg skulle bearbeide vonde følelser. Det er nok en av grunnene til at jeg begynte å ruse meg, sier hun lavt.
- Det er helt latterlig å tenke på det livet jeg levde. Det er som om det gjelder noen andre enn meg. Samtidig ser jeg at jeg har blitt mye sterkere etter rusmisbruket. Jeg vet bedre hvem jeg er. Jeg har blitt mye mer ærlig med meg selv og med andre, avslutter hun.
