Vennene vet at Knut (61) skal dø

Denne artikkelen ble publisert 20. mai, og 14. juni døde Knut Femris. Han ønsket selv at artikkelen skulle kunne leses etter hans død.

- Kom inn, kom inn! En ivrig Knut Femris nærmest drar kameratene inn døra og gir dem hver sin klem med skulderklapp.

- Klemmingen er en Knut-greie. Det er ingen andre gutter jeg klemmer sånn, flirer Knuts mangeårige MC-venn, Oscar Simjak (52).

Etter at Knut fikk tykktarmskreft med spredning for snart fire år siden, er det blitt mer enn motorsykkelprat. Oscar bor 300 meter borti veien og sover ved siden av mobilen i tilfelle Knut ringer.

Omsorg og galskap

- Oscar er den mest omsorgsfulle og emosjonelle av vennene mine. Det er ham jeg har de dypeste samtalene med. Kristen, derimot, er den jeg ler meg halvt i hjel av. Han er moromann med pervers humor, sier Knut om 62 år gamle Kristen Tunli Andresen fra Skedsmo.

- Dere utfyller hverandre, og jeg trenger begge to. Dere gir påfyll, sier Knut.

Han har et par andre nære venner også, men har valgt å invitere «ytterpunktene» til intervjuet der temaet er vennskap i krisetid.

Den tilsynelatende friske og livsglade 61-åringen er uhelbredelig kreftsyk, eller som han selv sier: - Jeg blir sakte, men sikkert spist opp innenfra.

I snart ett år har Knut kun fått lindrende behandling. Herfra og ut er det livskvalitet som gjelder. Venner er en viktig del av den.

Livsviktige venner

Forskere har sett utviklingen i mange år: Det er ikke alltid familie og slekt som står oss nærmest i livet i medgang og motgang. Familien kan både være spredt, liten og sårbar. Venner og sosialt nettverk betyr stadig mer.

Knut har bare ett nært familiemedlem i dag, og det er datteren Cathrine (26).

Hun har alltid vært pappajente og bor en drøy times kjøring unna.

- Uten venner hadde jeg helt sikkert vært i en helt annen mental modus. Disse to gutta gir meg ekte, meningsfull sosial kontakt, sier Knut.

Underveis i intervjuet understreker de to andre at vennskapet er dyrebart for dem også. Ikke fordi Knut er syk, men fordi han er den han er.

Hva skal jeg si?

- Feilen med deg er at du er dødssyk. Likevel er det du som gir oss livsglede. Dessuten ser du friskere ut enn meg. Du har ikke grått hår en gang, bare masse humør og energi. I går da jeg kom på besøk, drev du med vindusvask!

Her slår Kristen oppgitt ut med armene. Han mener Knut bør klage litt mer når han har det vondt.

På 1970-tallet var Kristen og Knut kollegaer. Så skiltes deres yrkesveier og de mistet kontakten i mange år. Hvis Kristen hadde vært en feig mann, hadde han ikke sittet hjemme hos Knut i dag og snakket om følelsesladde temaer, som menn kanskje nødig prater om.

Men Kristen gjorde et viktig valg, da han for to år siden dro kjensel på Knut blant medpassasjerene på et fly til Egypt.

- Du hadde jo ikke forandret deg mye på 40 år. Problemet mitt var at jeg hadde hørt at du hadde fått kreft. Hva i all verden skulle jeg si? Du aner ikke hvor lenge jeg satt i setet og grudde meg før jeg gikk bort til deg og ga meg til kjenne. Jeg spurte om du hadde fått kreft, og jeg husker at jeg av ren nervøsitet svarte på mitt eget spørsmål for deg med et «jo da, du hadde kreft, ja». Huff!

Bedre å famle

Knut ler godt. Den famlende dialogen i luftrommet over Europa har tross alt resultert i mye moro, utallige kaffekopper, bilturer og gode samtaler.

Med Kristen som medisinsk ledsager, var Knut på guttetur i Egypt i januar i år.

- Jeg er den samme gutten som før, selv om jeg har kreft, understreker Knut. Han tror det er lett å glemme akkurat det i møte med folk som er blitt alvorlig syke eller er i sorg og krise. Folk flest blir dessuten usikre på hva de skal si når hverdagsfrasene «Går det bra?» og «Alt vel?» ikke kan brukes.

- Det er bedre å famle med ord enn å skygge banen. Du trenger ikke alltid å si så mye eller stille spørsmål. En god klem, en god hånd, en arm eller et nikk kan være nok for å vise at du bryr deg, vet Knut.

Hadde ikke tid til å leve

Han har opplevd at venner og bekjente har sluttet å ta kontakt.

Likevel velger han å fokusere på venner som er blitt værende eller nye venner som uventet har kommet inn og beriket tilværelsen.

- Før jeg ble syk forsto jeg ikke verdien av vennskap og fritid. Jeg var gründer og arbeidsnarkoman, frimurer og MC-gutt, men jeg hadde alltid gjøremål på jobb eller hjemme som fikk førsteprioritet. Jeg utsatte mye av det som var moro fordi jeg trodde jeg kunne ta det igjen senere. Gjett om jeg har angret mye på det! Som syk blir du jo fratatt all makt og myndighet, og valgmulighetene blir borte. Derfor sier jeg til alle som gidder å høre på: Ikke utsett alt til senere! Planlegg i kortere tidsperspektiv, og del opplevelser opp i mindre biter slik at de lar seg realisere.

Oscar og Kristen er hjertens enige.

Sammen med flere av Knuts venner har de bidratt til å realisere noen drømmer. I løpet av et par hektiske sommeruker i fjor hoppet Knut tandem i fallskjerm, «loopet» propellfly med Kristen, deltok på Bluesfestivalen på Notodden tre dager til ende, før han toppet det hele med cd-innspilling med musikere han hadde spilt i band med 40 år tidligere.

Knut finner knapt ord som er dekkende nok for hva disse ekstremopplevelsene har betydd for ham.

- Jeg tviler på om jeg hadde klart å gjennomføre noe av dette i år. Nå blir jeg jo helt utslitt av bare å gå 500 meter.

Smertene styrer dagen

Dagsform, søvn og smerter styrer det meste av tiden.

Den ene dagen kan Knut tørke støv og vaske eller ta en tur på IKEA, den neste kan han halvsove i skinnstolen sammen med katten hele dagen.

Når Knut ikke kan kjøre bil selv, stiller heldigvis Kristen og Oscar opp som velvillige sjåfører.

Sistnevnte er som regel på telefonen hver dag for å sjekke «ståa».

- Har du sovet i natt, eller har du hatt mye smerter? Hvordan har du det akkurat nå? Trenger du hjelp til noe? Først når sykdomspraten er unnagjort, snakker de om andre ting.

- Det er helt greit å bli spurt så konkret. Det betyr jo bare at han bryr seg om hvordan jeg har det. Ellers behandler Oscar meg som hvilken som helst frisk venn, og det setter jeg stor pris på, sier Knut.

Planlegger begravelsen

Sett utenfra har de siste fire årene vært en kontinuerlig krise for Knut. Først fikk han kreft og måtte gjennom tøffe operasjoner og behandlinger.

Så ble han skilt og måtte etablere seg på nytt med anstrengt økonomi.

Åtte uker før han fikk sin egen «dødsdom» fra kreftlegene, omkom ekskona i en trafikkulykke.

Siden har han brukt mye tid og krefter på å sikre at datteren skal klare seg best mulig praktisk og økonomisk, når også pappa blir borte.

Men Knuts ønske om å ordne opp for dem som blir igjen, stopper ikke der. Han har langt på vei ordnet sin egen begravelse og har fått venners løfte om at den ikke bare skal være trist.

- Jeg har alltid vært en glad gutt og en positiv person. Det skal være fest etterpå, ikke sørgestund, med Oscar som toastmaster.

Jatter ikke med

Oscar kremter, før han tar sats:

- Ja, jeg skal være toastmaster, men dette temaet er vanskelig for meg. Jeg har fortsatt problemer med å forstå hvor syk du er. Du skal likevel vite at det er et privilegium å følge en venn som deg til døden. Jeg ville ikke vært de siste årene foruten, selv om det er tungt og trist. Og en annen ting, Knut. Det er lov for deg å gråte litt også. Jeg har en skulder til deg her, fortsetter Oscar.

Så ærlig og hudløs er praten mellom tre venner i den lyse stua på Ammerud i Oslo. Både Knut og leiligheten er «strøken», noe som er viktig for egen trivsel og friskhets-følelse. Her er roser og lys og litt mer maskuline effekter. Et digert kuskinn dominerer på gulvet, mens en svart gitar på veggen forteller om fortsatt stor musikkglede.

Etter hvert begynner de tre mannfolka å diskutere hvorvidt Knut bør få det helt som han vil i sin egen begravelse.

- Dere tør være uenige med meg, og det setter jeg pris på. Jeg vet jo at jeg kan ta av litt noen ganger. Jeg tar litt styringen, smiler Knut.

Latter i kreftomsorgen

Han bruker mye tid på å skrive og formidle egne opplevelser som kreftpasient.

Både i foredrag og intervjuer har han understreket behovet for mer latter og livsglede i kreftomsorgen. Knut ønsker humorterapeuter inn på kreftavdelingene.

- Selv om man har fått en dødsdom, er det mulig å tenke noen positive tanker i løpet av dagen. En god latter har enorm effekt - ikke minst psykisk, vet Knut.

I så måte er kompisene han har rundt seg kruttsterk medisin: «Nå må du kle deg godt, Knut, så du ikke blir dødssyk,» sier de. Den som ler høyest, er Knut.

Greit å ta imot hjelp

Kristen mener han er blitt et klokere menneske av å leve så tett på en syk venn.

- Jeg er blitt flinkere til å gjennomføre ting, ikke bare prate om alt jeg skal gjøre. Lev livet nå for pokker! Ikke vent til du får kreft med å fly propellfly, sier mannen, som uoppfordret kan komme innom for å klippe hekk eller fylle på med ved.

For Knut er det ikke noe nederlag å ta imot praktisk hjelp lenger. Han er også blitt flinkere til å be om hjelp. Han har ikke råd til å bruke krefter på gjøremål som bare vil resultere i mer smerter.

- Jeg har mange ganger tenkt på hvor «fattig» jeg ville vært uten Oscar og Kristen. Da hadde jeg faktisk vært ille ute å kjøre. Jeg vet at de er der og kan ringe dem når jeg vil på døgnet. Jeg kan få en skulder å trøste meg på i den ene enden, og le meg skakk i den andre. Kan jeg ha det bedre? spør Knut.

To kanner kaffe senere, bryter mannfolka opp. De får hver sin Knut-klem med skulderklapp. Oscar er sistemann ut av døra.

- Ha det, gutten. Snakkes i morra!

Trykk her og følg Klikk Helse på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få ukentlige oppdateringer på epost

Les også:

Eggstokkreft var graviditet

Vibeke bad oss publisere dette etter at hun døde

- Skulle gjerne sett barna før jeg ble blind

Slik tester du helsa di

Slik senker du kreftrisikoen