Slik vant Ingvild over kreften

Det skulle være fest hjemme hos Randi og Erik Westby på Elverum. Ingvild, den yngste av deres tre jenter, skulle feire sin 18-årsdag. Hun hadde lengtet etter denne dagen lenge. For det er som en ny verden åpner seg når man fyller 18. Ingvild hadde sett frem til dagen med pils og fest i blikket, og booket bord på den lokale pizzarestauranten i Elverum sentrum. Hele vennegjengen skulle møtes der. Det skulle være Ingvilds kveld.

Og det ble det. Men det ble ingen fest. Det ble et alvor som det selv nå, etter snart fem år, gjør vondt å snakke om for mamma. Tårer fukter kinnene og hun rister stille. Å fortelle barnet ditt at hun har kreft i hodet setter spor i et mammahjerte.

Randi (55) hadde fortet seg hjem fra jobben denne februardagen. Før ungdommene skulle på pizzafest, skulle det nemlig være familiesamling hjemme. Noen av de aller beste vennene skulle også komme. Randi gledet seg til å sette frem hjemmebakte kaker, Ingvilds favoritt, gulrotkake, laget hun i går. Hun skulle pynte med friske blomster og levende lys.

Da hun kom hjem, lå Ingvild og sov på rommet sitt. Hun hadde hatt så vondt i hodet i det siste. Hun ville samle krefter til festen. Pussig nok hadde ektemannen Erik kommet hjem før henne. Han sto med ryggen til på kjøkkenet. Og hun så det på hele skikkelsen hans at noe var fryktelig galt.

Svulst i hodet

Det begynte med en liten kul i hodet. Den var øm, og når Ingvild tok på den, gikk det ilinger gjennom den. Fettkul, sa legen. Aldeles ufarlig. Den kan bare være. Men etter som dagene gikk, gjorde den vondere og vondere. Til slutt holdt hun ikke ut smerten. Ingvild fikk henvisning til sykehuset, og de skulle ta fettkulen over jul, i januar en gang. Men ungjenta kranglet seg til å få den fjernet nå. Og «nå» var lille julaften. Heller det enn å kose seg hjemme med julebakst og juletrepynting. Hun lå hele julen, og da hun kom for å ta stingene, var kulen der fortsatt, og smertene var like intense. Da ba hun selv om en MR-undersøkelse. Derfra ble hun geleidet rett til CT-undersøkelse, enda det ikke var bestilt.

For de hadde sett noe i Ingvilds hode. Ikke bare utenpå, men inni også. Kulen hadde til og med sprengt skallen. Ikke rart hun hadde vondt.

2. februar ble hun operert på Ullevål sykehus i Oslo. Ettersom svulsten hadde ødelagt skallebenet, måtte legene fjerne en seks centimeter stor bit. Hullet ble tettet med et ben fra bakhodet, og til sammen hadde hun nå et 20 cm langt arr i hodet. Men legene var optimistiske. Alt så bra ut. Svulsten var sendt rutinemessig til analyse, og svaret ville komme litt ut i mars.

Men det kom 23. februar. På selveste 18-årsdagen hennes. Det var kreft. Hun måtte komme til Oslo med en gang. Det hastet. Osteosarkom var et ord hun hørte for første gang i sitt unge liv denne dagen. Et ord som aldri vil slippe taket i hennes livshistorie.

Randi og mannen var enige om at Ingvild måtte få et snev av feiring. Uten å si det til noen avbestilte de pizzarestauranten. Familieselskapet skulle gå som planlagt.

Aktiv jente

Alles øyne var på Ingvild denne kvelden. Hun var så strålende og full av glede for alt hun nå hadde foran seg. Hun skulle snart ta lappen. Og om litt over et år ville hun være ferdig utdannet frisør. Ingvild trente og konkurrerte i langrenn. Det var hennes store lidenskap. Hun hadde vunnet en hel del, og hun var ikke mett, ville mer. Slik gikk praten, som om fremtiden var der. Lys og lett.

Men hadde man sett på mamma, hadde man sett at hun strevde. Hun var knust av redsel og skrekk. Ren vilje holdt henne oppe. Innimellom gjorde hun seg ærender på kjøkkenet. For å tørke tårene. Men det var noen som så. Ingvilds to eldre søstre. Og de skjønte.

Da selskapet var over, var tiden inne til å trekke Ingvild til side, og si de vanskelige ordene. Ordene mamma hadde betalt med hva det skulle være, for å slippe å ta i sin munn. Resten av kvelden ble svøpt i et uvirkelig slør av fortvilelse. Ingvild gikk inn på rommet sitt med kjæresten sin. Men sår gråt av fortvilelse slapp ut.

Da Ingvild kom ut i stuen igjen, var hun rolig. Og sterk. Mamma Randi har ofte sett tilbake på dette øyeblikket i beundring. Hvordan klarte hun å være så fattet? Randi skjønner ikke det den dag i dag. For til vennene sine sier Ingvild: - Jeg må til Oslo for å sjekke om det er kreft noen andre steder i kroppen også.

Og det var det. I skulderen. Osteosarkom her også, men ikke en dattersvulst av den i hodet. Det var en modersvulst dette og.

Dødsdoser

Nå var det mange operasjoner å grue seg til. Hun måtte opereres én gang til i hodet, mer av benet måtte fjernes, og av alle ting måtte hjernehinnen fjernes og erstattes av en kunstig. Men først måtte skulderen tas. Hele knokkelen og øvre del av overarmsbenet var most i stykker av kreften. Utrolig nok hadde ikke Ingvild merket noe til det. Men først cellegift. Da legen orienterte om behandlingsforløpet, fikk familien enda et skrekkord å leve med: dødsdoser. - Vi gir dødsdoser til henne, men fordi hun er så ung og sterk, kommer hun til å tåle det. Vi vet hva vi gjør, trøstet legene.

Det gjorde godt med trøst, men ordet hang igjen. Dødsdoser, et fryktelig ord for en mamma å høre. 18 dødsdoser måtte til for at hennes Ingvild skulle få leve. Å, som hun ønsket å bytte plass med henne. La meg ta hennes plass i sengen og la jenta løpe ut til livet, til fester, skole, venninnekvelder, øvelseskjøring og skiturer, ønsket mamma. Det var sånn det skulle være å være 18 år og full av liv. Isteden var hun full av kreft. Og snart av dødsdoser.

Ingvild aksepterte sin skjebne, og hun hadde bare ett fokus: å bli frisk. Så fikk det heller være at hun aldri noen gang i hele sitt liv kan ta en skitur. Hun kunne også glemme yrket hun hadde valgt. Den nye skulderen ville gi mindre bevegelighet og styrke. Ingvild bestemte seg for ikke å tenke på at det var trist. Hun fokuserte på at hun ville leve. Legene nevnte aldri døden med et ord. Men de snakket mye om at livet ville bli annerledes etterpå.

Etter første cellegiftkur kastet Ingvild opp i ni dager. Ettersom kurene skred frem, fikk hun sopp i munnen, betennelse i et øye, på hendene fikk hun et flammerødt, hovent og smertefullt utslett. Hele kroppen verket og neglene løsnet. Da hun var i den 17. kuren, måtte legene gi seg. Ingvild klarte ikke mer.

Så kom dagen for den store hodeoperasjonen. Randi og Erik visste at operasjonen ville vare lenge. Det var umulig å forestille seg hva kirurgene gjorde med datteren. De hadde fått god informasjon, men heldigvis ikke alle detaljer. Operasjonen var vellykket. Legene var slitne, men stolte. Og da Ingvild våknet opp, var mamma og pappa der. Og kappet om å klemme henne.

Mye latter

De første dramatiske månedene var Erik og Randi sammen med datteren hele tiden. Deretter byttet de på, og tok én uke hver. Randi aner ikke hvor mange turer det er blitt til Oslo, og sykehuset. Men hun så alltid frem til Oslo-uken. Pleierne, legene og de andre pasientene og deres pårørende ga dagene et meningsfylt innhold. Og mye latter. Når Randi gjør opp regnskap fra disse fire årene, har hun ledd mer enn hun har grått. Og hun innrømmer at hun er blitt en annen. En mye gladere dame. En mer takknemlig mamma. Hun gleder seg over småting nå, på en måte hun ikke gjorde før. Noe av det beste hun vet, er når Ingvild tar med et par pils og går på fest.

Ingvild er i dag 22 år, og har fullført videregående skole. Frisørløpet ble droppet, hun satset på salg, kontor og service. Hun sliter med mye smerter i hode, nakke og skulder. Hun er rammet av fatigue, og hviler noen timer midt på dagen når hun kan. Hennes store drøm er å komme i jobb. En halvdagsjobb på et kontor, det hadde vært perfekt.

Enn så lenge bor hun hjemme hos foreldrene, og har middagen klar når de kommer fra jobb. Men hun drømmer om å få et sted for seg selv. Helt i nærheten, håper mamma.

Ingvild anser seg ferdig med kreften. Det er riktig nok noen år til legene slipper taket i henne, men det er bare en fordel.

Men det er én ting som plager Ingvild mer enn noe annet: pannebåndene. Etter den første operasjonen har pannebånd vært en del av henne. Det dekker et hårløst søkk i hodet som er 15 cm langt og 5-6 cm bredt. Hun har en mislykket operasjon bak seg. Da fikk hun betennelse i såret, og implantatet som skulle fylle ut søkket, måtte fjernes. Men hun gir ikke opp håpet, og satser på at neste operasjon blir vellykket. For da skal hun ha pannebånd-bål, og en skikkelig fest!

Del denne saken på Facebook eller Twitter:

Del Tweet

Les Ingvilds blogg, ungogkreftsyk .