Dramatisk fødsel
Maria fikk cellegift mens hun var gravid
Legene trodde kreftsvulst var tvilling.
- Mali Kristin er vårt lille mirakel, sier mamma Maria Tangen (30) til Norsk Ukeblad.
Tvilling var svulst
Det var dramatisk da 30-åringen fra Sandnes ble gravid med sitt tredje barn, Mali Kristin.
Det legene først trodde var en tvilling, viste seg å være en stor, ondartet kreftsvulst, og hverken operasjon eller cellegift kunne vente til etter fødselen.
Uværet på Vestlandet tar godt tak i husveggene. Inne hos Maria og Lars Egil Tangen er det derimot varmt og godt. Det brenner i peisen, og fra annen etasje høres latter og prat fra badeværelset, der de to eldste barna Hanna (3) og Sigmund (snart 5) bader. Mali Kristin (1½) ligger og sover i vognen.
- Hun har et godt sovehjerte, smiler Maria Tangen, som i en tøff periode for halvannet år siden, vurderte å gi opp.
- Jeg visste faktisk ikke om jeg orket å gå igjennom mer, sier hun stille.
Maria er ingen høyrøstet kvinne. Hun er liten, slank og lavmælt. Det oser ikke kampvilje og styrke av henne. Men sterke mennesker er ikke alltid ensbetydende med muskler og energi. Av og til ligger styrken dypt i den minste og spedeste av oss.
- Da jeg fikk tenkt meg om, var det jo aldri tvil om at jeg måtte gå løs på nok en runde med høydosebehandling. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så tøft.
Lykkelig begivenhet
Maria og Lars Egil var lykkelige foreldre til to små da Maria ble gravid igjen. Allerede tidlig i svangerskapet var det flere som reagerte på at Maria ble så stor.
Men da legen på første kontroll sa at her måtte det være tvillinger, ble ekteparet litt satt ut. Fire barn på så kort tid?
- Det var litt overveldende, men det forklarte jo den store magen til Maria, og vi begynte snart å glede oss, sier Lars Egil.
Heldigvis for den unge familien er det vanlig med tidlige kontroller på sykehus når man venter flere barn samtidig. Legen henviste derfor Maria til sykehuset i Stavanger for en grundigere kontroll. Her reagerte jordmoren med én gang på Marias mage og ba om å få konsultere lege.
- De fant en svulst på eggstokken, sier Maria, som ikke ble spesielt urolig.
Det er ikke uvanlig med cyster, og disse trenger jo ikke være farlige. Men siden denne cysten var så stor, ønsket legene å operere. Maria var nå tre måneder på vei.
Det var november 2011, og termin var ikke før 8. mai. En operasjon innebar en viss fare for fosteret, men legene mente de ikke hadde noe valg. Svulsten måtte fjernes, og legene måtte undersøke den for å se om den var ondartet.
- 24. november fjernet legene en stor, ondartet svulst på Marias eggstokker. Da Maria våknet, kunne de berolige henne med at det ikke hadde vært noen spredning.
- Det var et sjokk å få beskjeden om at jeg hadde hatt ondartet kreft, selv om det naturligvis var beroligende å høre at legene hadde fjernet alt.
Eggstokkreft er den sjette vanligste kreftformen blant norske kvinner. Sykdommen er alvorlig fordi man ofte oppdager den sent. Hvert år rammes omkring 500 norske kvinner av denne kreftformen.
Fra vondt til verre
Legene friskmeldte Maria og sa det ikke var behov for mer behandling. Det led mot jul, og Maria og Lars Egil gledet seg over julehøytiden sammen med barna. Ingen av dem tenkte på at kreften kunne blusse opp igjen.
- Jeg merket ingenting før utpå nyåret. Vi var på vei fra Sørlandet, hvor vi hadde besøkt Lars Egils bror, sier Maria, mens h n tar finkjolen på datteren Hanna, som har kommet nybadet ned i stuen.
Storebror Sigmund står noen sekunder og gjemmer seg bak kjøkkendøren før han kommer inn og prater som en foss. Begge to er for små til å huske hvordan mamma passet på dem i baksetet på bilen den dagen i januar 2012.
Hvordan hun bøyde seg ned mot gulvet for å hente opp en leke, og hvordan presset mot magen ble nesten uutholdelig.
- Andre hadde jo sett det. At jeg var unormalt stor. Og da jeg ikke lenger kunne spise som normalt fordi presset ble for stort, forsto jeg at noe måtte være galt.
Kreften hadde spredt seg.
I tillegg fikk Maria masse væske i buken, noe som gjorde at magen så ekstra stor ut. Nå var det ingen vei utenom. Maria måtte gjennomgå fire cellegiftkurer - med barn i magen.
Preparatene som omtales som cellegift er giftige i kraft av at de forstyrrer cellenes normale funksjoner. Noen av de første formene for cellegift som ble tatt i bruk er preparater som ødelegger DNA-strukturen. Dette er medikamenter som opprinnelig ble utviklet med tanke på biologisk krigføring.
- Jeg syntes det var helt forferdelig, og jeg tenkte veldig mye på hun som lå i magen. Hun ville jo også få cellegiften i seg.
Keisersnitt
Etter to cellegiftkurer besluttet legene å ta keisersnitt. Mali Kristin var stor nok til å tåle møtet med verden. 15. mars ble den lille "skapningen" født. 1650 gram og 44 centimeter.
- Jeg fikk ikke holde henne. Men hun var frisk, og jeg forsto etter hvert at hun ville klare seg bra.
Mens pappa måtte konsentrere seg om den nyfødte datteren, startet Marias kamp for å overleve. Legene slet med å tømme buken for væske. Flere svulster dukket opp, og tarmene var fulle av belegg. Det var ikke mulig å operere, og legene måtte bare håpe at mye cellegift skulle ta knekken på kreften. Situasjonen var kritisk.
- Jeg tenkte hele tiden at jeg måtte og skulle komme meg gjennom dette. At jeg hadde mann og barn som trengte meg. Og på mange måter var det kanskje verst for Lars Egil, som måtte stå på siden og se på, ute av stand til å gjøre noe for meg.
Maria og Mali Kristin lå nå på Haukeland sykehus. Lars Egil flytet med de to andre barna til hans familie i Bergen for å være i nærheten, og for å få nødvendig hjelp med barna.
Maria tok fatt på omfattende cellegiftkurer på kreftklinikken. Mali Kristin lå på barneklinikken. Av og til ble Maria kjørt med ambulanse mellom de to avdelingene for at hun skulle få se datteren.
- Hun var så bitte liten. Akkurat som en kattunge. Men det var godt å komme bort på barneklinikken, og se alle barna som lå der. Deres sykdom satte min egen i et større perspektiv. Det gjorde det lettere for meg å komme gjennom dette.
Legen trodde Aase (46) hadde eggstokkreft - men så var hun gravid i godt voksen alder.
Helt fantastisk
Maria måtte gå gjennom to knallharde høydosebehandlinger med cellegift. Stamceller ble hentet ut fra kroppen hennes og fryst ned. Deretter fikk hun så mye cellegift som kroppen tålte, og etter noen dager i isolat, fikk hun stamcellene tilbake.
- Dette var nok den tøffeste tiden. Jeg lå på isolat og fikk ikke sett barna mine. Jeg fikk heftige infeksjoner, og var så ufattelig kvalm. Den første kuren var i juni. Da jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta en ny allerede i august, lå jeg på isolat på 12. dagen etter den forrige kuren. Jeg så ikke akkurat frem til en ny runde.
Men til slutt kom Maria hjem igjen etter den tøffe behandlingen. Da var Mali Kristin allerede flere måneder gammel.
Hanna og Sigmund måtte bli kjent med moren på nytt, en mor som i starten stort sett lå på sofaen, for sliten til å være med på lek og hverdagsliv.
For det tar lang tid å bygge seg opp igjen etter en så tøff periode som Maria hadde vært igjennom.
- Det var veldig sårt at Hanna i starten ikke ville komme til meg. Men det tok tid å bygge opp igjen forholdet vårt. Sigmund var hakket større, og var helst nysgjerrig på alt sammen. Han elsket å leke med den elektriske sengen min.
I dag er det ingen barn i familien Tangen som nøler med å hoppe opp på fanget til mamma. For det er ingen syk mor som henter i barnehage eller bysser i søvn. Så langt ser alt bra ut, og Maria har kommet seg gjennom det verste. Men selv om hun er fri kreften, er bivirkningene fremdeles en påkjenning i hverdagen.
- Jeg vet ikke hvordan dette hadde gått uten en så fantastisk mann, og med en familie som stilte opp som de gjorde, sier Maria med et smil til Lars Egil.
Nå skal de bare se fremover.
