Ida (24) beseiret kreften

I sitt livs verste øyeblikk blir mor og datter enige om å gjøre noe de aldri har gjort før: Å løpe maraton når Ida er ferdig med kreftbehandlingen.

Nå orker jeg ikke mer, mamma! sier Ida Nilsen (24).

- Jo da! svarer Monica Finnerud (44) bestemt, og slår armen rundt skuldrene til datteren mens bena holder løpetakten på stedet.

- Det er bare et par kilometer igjen til mål. Dette skal vi klare, akkurat som vi lovet hverandre.

Ida spytter bort den sure blodsmaken i munnen og tvinger kroppen tilbake i løpemodus. Tårene renner. Sammen med moren har hun snart tilbakelagt 42 kilometer. Den siste halvdelen har de byttet på å oppmuntre hverandre videre.

Kroppen hennes verker fra topp til tå, hun er svimmel og uvel og støtter seg tungt til mammas arm.

«Hvor i all verden kom ideen om å løpe maraton fra?»

Hun himler med øynene over sitt eget påfunn og humper seg videre gjennom Oslos asfalterte gater, helt frivillig.

- Heia, heia! Sjåføren i en turistbuss rekker dem en brus hver. Slik har det vært langs hele løypa, et oppmuntrende fellesskap i kampen mot kreft. Ida merker at kroppen får ny giv.

- Jeg vil ha medalje, jeg vil ha medalje. Som et mantra gjentar hun ordene.

Hun biter tennene sammen, prøver å glemme den verkende stortåen og finner nok en gang styrke i mammas armkrok.

Ja visst skal de i mål på Oslo Maraton, de to jentene fra Vestfossen! Arm i arm skal de passere målstreken i sitt livs lengste løp.

Uvirkelig

Vestfossen i Buskerud, august 2010: Endelig er de på plass i det nybygde huset. Ida nynner i dusjen den morgenen, fylt av glede over livet. Hun tar seg også tid til å undersøke brystene, slik hun prøver å gjøre regelmessig.

Det får henne til å tenke på godjenta deres, toåringen Solveig, som er blitt ammet inntil nylig. Ida blir øm i hjertet ved tanken på datteren. Hun elsker å være mamma. Nå drømmer hun og ektemannen, Tom Sverre, om å gi Solveig en søster eller bror snart.

«Er det en kul i høyre bryst? Sikkert bare en melkekjertel,» tenker Ida, men lager en mental huskelapp om å nevne den for allmennlegen.

Et par uker senere svarer legen som ventet: «Kulen er løs og fin, helt ufarlig.»

For å være på den sikre siden møter likevel Ida, som jobber som hjemmesykepleier, til mammografi på Drammen sykehus i oktober.

Hun blir kalt inn videre til både ultralyd og biopsi samme dag, men værer ingen fare. Selv etter halvannen times venting er hun fortsatt rolig.

- Ida S. Nilsen?

Den kvinnelige overlegen kaller henne høytidelig inn på kontoret og spør umiddelbart:

- Har du noen å dele beskjeden med?

Ondartet

Alvoret i legestemmen slår så å si pusten ut av henne, gir henne en fornemmelse av å være i en heis i fritt fall. Nærmest mekanisk ringer hun til Tom Sverre, som kommer med vesle Solveig. De sier knapt et ord, men alvoret ligger som en trykkende tordensky i værelset.

Solveig plukker opp at noe er galt og gråter skremt. Det er ikke mulig å lokke henne ut, hun insisterer på å sitte på mammas fang.

Ida klapper datteren trøstende over det brune, glatte håret med én hånd, mens den andre søker støtte i mannens trygge, store neve. Inni henne, som et ekko i takt med de raske hjerteslagene, spør hun seg: «Er det mulig, skjer dette virkelig meg?»

Mens fagpersonen i henne prøver å få med informasjonen legen og en sykepleier gir, renner tårene nedover kinnene hennes.

Som i en døs fanger hun opp at den ondartede svulsten er såkalt hormonpositiv, at den livnærer seg på østrogenet i kroppen hennes. Hun må gjennom både cellegift og stråling - og høyre bryst må opereres bort.

Gravid

- Helt til sist, for ordens skyld, du er vel ikke gravid?

Rutinespørsmålet er nok et slag i mellomgulvet. Hvordan kunne hun glemme det? Babyen hun tror vokser inni magen. Hun drar pusten dypt og ser på mannen sin.

- Det er mulig. Jo, vi er trolig gravide.

Det blir stille noen vonde minutter, også legen sliter med å finne ordene.

- Vel, du får ta en prøve og finne ut av det. Hvis den viser at du er gravid, må dere dessverre være innstilte på abort.

Familieråd

Den første Ida ringer på vei hjem, er mamma:

- Nå må du samle familien, sier hun.

- Har du fått kreft? spør Monica intuitivt og slipper handleposene hun har i hendene. Et kålhode triller nedover bakken utenfor nærbutikken på Vestfossen. Hun hører den eldste av de syv barna sine bryte hulkende sammen i den andre enden. Der og da sier de ikke mer.

Hjemme går mamma Monica ned i kjelleren, bokstavelig talt, og lar tårene trille uten å bry noen andre. Kreft?

Det lille ordet er så skremmende tungt, det bærer liksom en dødsdom i seg. Søsteren hennes døde av kreft. Skal de også miste Ida?

Monica og mannen Torgeir har allerede mistet ett barn som var dødfødt. Hun er ikke i tvil, sammen skal de alle kjempe for Ida. Da storfamilien samles den kvelden, tar Ida ordet.

- Jeg har fått brystkreft. Liten som stor reagerer med sjokk og vantro. Yngstebror Gjermund på seks år stiller et modig spørsmål:

- Kommer du til å dø?

Mens Ida svarer som best hun kan, slår den ene etter den andre armene kjærlig rundt henne og gråter stille.

Ida er som ventet gravid, og for å fjerne fosteret, blir hun gitt tabletter som skal sette i gang en blødning. Det virker ikke. Derfor må hun gjennom en kirurgisk abort.

Dagen etter starter den første av åtte brutale runder med cellegift. Knappe 22 år gammel handler livet til Ida brått om å overleve.

Den kritiske natten

Kampen mot kreft er et nådeløst løp. Et kappløp for livet. Der og da er det ikke rom for å bearbeide sorgen over barnet de mistet. Den hvite væsken med cellegift drypper allerede langsomt inn i kroppen hennes og gir røde, allergiske utslett på halsen. «Dette skjer ikke meg!» De fire ordene slipper ikke taket.

Dag nummer tretten våkner Ida til et syn hun har gruet seg fælt til. Håret hennes, det lange, pene håret hennes, ligger som store dotter i sengen. Hun griper etter hårballene og knuger dem hardt mot ansiktet. Ikke en lyd høres, selv om kroppen hennes rister.

- Skal vi barbere bort tustene? er Monicas friske forslag senere på dagen.

- Jeg kan gi deg samme sveis som broren din, Thorbjørn, spøker hun, og lurer frem en sped latter hos datteren.

Som alltid finner de trøst i galgenhumor. Ida lar barbermaskinen slippe til. Da hun skal over til en ny type cellegift, venter enda sjokk.

- Ser dere ikke at hun har fått en allergisk reaksjon? Hun får jo ikke puste, sier Monica. Hun ser legene nøle.

- Gi henne adrenalin! Som Idas faste følgesvenn på Radiumhospitalet, er Monica oppdatert på det beste for barnet sitt. I sengen er Ida nær ved å kveles mens de ansatte jobber på spreng.

«Hvorfor tar det så lang tid å hente den sprøyten med adrenalin?» tenker Monica fortvilet og ber til Gud. I aller siste sekund reddes Ida.

- Dette skjer kun med én av en million, sier legen unnskyldende etter å ha gitt henne adrenalinet og overført henne til intensivavdelingen.

- Kanskje Ida burde prøve lottolykken? er farens ironiske kommentar.

Den tapre datteren hans våger å drømme enda dristigere. Med sped stemme foreslår hun:

- Mamma, skal vi løpe maraton når jeg blir frisk?

Galgenhumor

Spørsmålet kunne ikke ha vært mer overraskende. Hverken mor eller datter liker å løpe, og Ida er ennå ikke utenfor faresonen.

Monica nikker likevel bekreftende da hun på klokt mammavis straks forstår hvor viktig det er å ha et felles mål å strekke seg mot.

Forskning viser dessuten at trening er svært effektivt i kampen mot brystkreft.

Men før treningen kan starte, venter flere utfordrende kamper for Ida.

Aller mest gruer hun seg for å fjerne høyre bryst.

Den 11. mars er dagen. Brystet som for kort tid siden livnærte lille Solveig, skjæres vekk. Etterpå stryker Ida fingrene forsiktig over den stramme, ubehagelige bandasjen og kjenner på tomheten.

For noen få brystkreftpasienter er det aktuelt å fjerne brystet og få laget nytt i én og samme operasjon.

Deretter venter en serie med stråling, som suger de siste kreftene ut.

Lapper

Nå blir selv den knappe avstanden mellom soveværelset og toalettet hjemme en utfordrende treningsøkt for ungjenta. Hun prøver å hvile, men blir aldri uthvilt. Selv å leke med Solveig, som vanligvis er det mest gledelige hun vet, blir en utfordring.

Hverdagen er snudd på hodet, og Ida er frustrert over ikke å strekke til. Derfor skriver hun små lapper til seg selv, som hun henger opp på kjøleskapet til inspirasjon:

«Ute og gått tur i snøværet.»

«Grillet pølser på bål midt på vinteren.»

«Ikke vært kvalm i dag.»

Takknemlighetslapper, forteller hun sine nærmeste.

Brystkreftrammede Anbjørg Sætre Håtun har skrevet flere bøker med lignende tips til hvordan man kan komme seg gjennom livskriser som kreft er.

Lyse drømmer

- Synes du det er urettferdig at du fikk kreft?

Spørsmålet stilles av en psykiater. Ida synes ikke det.

- Det er jo ingen som har begått urett mot meg, svarer hun tankevekkende.

Det er snarere ironisk. Hun var overhodet ikke i faresonen. Hun ble mor som 20-åring, ammet lenge, og hverken røyker eller drikker.

- Bitterhet gagner ingen, legger Ida til.

Nå skal nye lapper opp på kjøleskapet, for eksempel én om at håret hennes har grodd tilbake, krøllete. Og én om at det er moro å trene med mamma. Hun glemmer aldri hvor fælt hun slet i starten, kroppen var jo helt gåen.

Overgangsalder

For at ikke kreften skal blusse opp, må østrogenet i kroppen blokkeres i enda tre år. Bivirkningene er tidlige overgangsplager.

- Jo da, jeg har hetetokter, tørre slimhinner og vonde knær, men med et jevnt og godt humør, går det bra.

Det vakre ansiktet stråler opp i enda et smil. Det er nemlig kort avstand mellom smilene hos familien i Vestfossen, og langt som et maratonløp mellom de få gangene det klages.

- De åtte håndblåste glasskulene som henger i vinduet, betyr mye for meg. Mamma kjøpte dem. Hun la dem i en kurv på stuebordet, og etter hver fullførte cellegiftbehandling, hang hun opp én til oppmuntring.

Jeg fikk to svære, som henger på badet, for å overleve. Når jeg ser på dem i dag, tenker jeg: «Der har jeg vært, og jeg klarte det.»

Nå skal Monica og Ida trene til Oslo Maraton 2014.

Arm i arm kom de nemlig i mål under årets løp, jublende lykkelige etter 5 timer og 45 minutter. Sammen er det mulig å klare det meste.

LES OGSÅ:

Tor Atle (35) vil rammes av hjerneslag

Tvillingene Lovise og Emil ble født tre måneder for tidlig

Birgit (22) ble lam etter epidural

Fire ord forandret livet hans