Ortoreksi
– Sunnheten ble en mani
"Bente" spiste sunt og trente mye. Men kosthold og trening ble en farlig mani.
Det var først da hun ble mor at "Bente" (kvinnen ønsker å være anonym, red.anm) klarte å komme seg bort fra den alvorlige spiseforstyrrelsen.
- Maten var det første jeg tenkte på når jeg sto opp om morgenen og det siste jeg tenkte på før jeg sovnet om kvelden. Jeg planla hvert måltid med vitaminer, mineraler og kaloriinnhold og målte det opp mot hvor lenge jeg måtte trene for å eliminere kaloriene igjen. Hadde jeg kunnet, hadde jeg kastet opp, men akkurat det fikk jeg ikke til, sier Bente (31).
"De rundt meg synes jeg er blitt altfor tynn, og er bekymret. De mener jeg har en spiseforstyrrelse - noe jeg ikke er enig i. Jeg greier bare ikke få i meg mat" - Jente (29) spør eksperten i Doktor Online
Den fjerde spiseforstyrrelsen
Bente har i mange år slitt med ortoreksi, som også er blitt kalt den fjerde spiseforstyrrelsen etter anoreksi, bulimi og overspising. Det kan begynne så tilforlatelig: Man sjekker at maten inneholder de saktegående karbohydratene, de riktige fettstoffene, nok proteiner, færrest mulig tilsetningsstoffer før man slipper noe ned i handlekurven.
Det virker heller ikke galt at man trekker i treningstøyet etter sitt velregulerte måltid. Heller ikke at man teller kilometerne man løper, kiloene man løfter - og at man holder et øye med vekt, BMI og fettprosent.
Dette er ortoreksi
- Orthorexia nervosa er populært kalt den fjerde spiseforstyrrelse og er en sykelig besettelse av å spise sunt.
- Bak betegnelsen står den amerikanske legen Steven Bratman i 1997 beskrev denne tilstanden.
- Orthorexia nervosa er ikke en offisiell diagnose.
- Rammer hovedsakelig jenter og kvinner, med en overhyppighet i kroppsbyggermiljøer.
- Behandling omfatter samtaleterapi kombinert med kostholdsveiledning for å normalisere spisemønsteret. Også hjelp fra familie og venner kan hjelpe pasienten ut av spiseforstyrrelsen.
- Halvparten som lider av spiseforstyrrelser blir helt friske, 30 prosent blir betydelig bedre, mens 20 prosent kan utvikle et kronisk sykdomsforløp.
Kilder: Helsenytt og Wikipedia
Kan få anoreksi eller bulimi
Men så sprekker man - og spiser for mye i forhold til sin egen standard. Etterpå kompenserer man ved å trene enda mer. Eller man stikker fingeren i halsen. Eller tar avføringsmidler.
Ortoreksi kan utvikle seg til anoreksi eller bulimi eller begge deler. Det er ikke uvanlig at spiseforstyrrelser inneholder elementer av alle tre variantene - og at man veksler mellom disse.
Gleden borte - plikten tilbake
For Bentes vedkommende begynte problemene tidlig.
- Allerede i 12-13-årsalderen var jeg høy og godt synlig i terrenget. Da puberteten kom, ble det enda verre. Det føltes som om alt var kaos og ute av kontroll. Men dersom jeg regulerte matinntaket - og samtidig trente, var det som om jeg fikk noe av styringen tilbake, forteller hun.
I opposisjon
Bente kommer fra en familie hvor det var "ut på tur-og-aldri-sur". Det var hjemmelagd mat fra bunnen av og bordvers til hvert måltid.
- Etter hvert som jeg ble eldre, ville jeg verken synge bordvers eller spise kjøtt. Jeg ville heller ha linser, bønnespirer og vegetarkost. Jeg var opptatt av alternativ livsstil og østlige religioner, noe som ikke uten videre ble akseptert, sier Bente, som opplevde at måltidene ble rene maktkamper - hvor hele eksistensen sto på spill.
Flyttet hjemmefra
Da hun var 18 år flyttet Bente på hybel. Spiseforstyrrelsene skjøt fart og det ble mer grønt og magert enn noensinne. Skole, venner, interesser ble skjøvet til side mens hun planla, registrerte og noterte ned matinntaket. Hun måtte for enhver pris ikke bli avslørt og unngikk alle sosiale sammenhenger hvor det var mat med i bildet.
- Men når jeg så meg i speilet, så jeg bare en elefant, forvokst og ulidelig stygg. Sannheten var vel at jeg egentlig var ganske søt, sier Bente som fortsatt husker den sviende, men samtidig gode, følelsen som sulten kunne fremkalle - før hun sprakk og overspiste nok en gang.
Måtte ha full kontroll
- Halvfabrikata og junkfood var fy-fy. Det gikk i grovbrød med geitost og rene råvarer. Jeg måtte ha full kontroll på ingredienser og næringsstoffer. Mat tilberedt av andre var alltid suspekt fordi jeg ikke hadde full kontroll over ingrediensene.
- Men uansett kom alltid den dårlige samvittigheten etter et måltid. Da kunne jeg trekke i treningstøyet og løpe 15-16 kilometer, forteller hun.
Ortoreksi – den farlige perfeksjonismen
Ortoreksi kjennetegnes ved sykelig opptatthet av å spise ren mat og leve sunt og riktig.
- Hovedmotivet bak spiseforstyrrelser generelt er vektkontroll - så ortoreksi er en atypisk form for anoreksi og bulimi og er ingen selvstendig diagnose. Men det handler like fullt om kontroll, sier Øyvind Rø, overlege ved Modum Bad og psykiater med doktorgrad i spiseforstyrrelser.
- I vår kultur er det et enormt fokus på kropp. Å spise sunt kombinert med å være slank og veltrenet har veldig høy status.
"Fristed i kaos"
Vi bombarderes med slanke, velproporsjonerte kropper, men det er likevel ikke hovedårsaken til at folk får spiseforstyrrelser, selv om de til en viss grad trigger dem. Spiseforstyrrelser handler om å regulere vanskelige følelser. I tillegg kan det være et forsøk på å ha styringen og oversikten i en hverdag som oppleves som kaotisk og komplisert.
- Har man kontroll på sin egen kropp, føler man i det minste at man har et "fristed" i kaoset, sier Rø.
Begynner forsiktig
Ortoreksi kan begynne forsiktig - med en spesiell diett eller et treningsprogram.
Det blir etter hvert så viktig å følge opp dette til punkt og prikke at det blir altoppslukende. Man blir stadig mer fokusert og fanatisk - og det glir lett over i spiseforstyrrelser med hva dette fører med seg av fysiske påkjenninger.
Men før man er kommet så langt kan de psykologiske konsekvensene ha blitt store.
Stor bedringsprosent
Lidelsen rammer ofte mennesker som er perfeksjonistisk anlagt og som setter store krav til seg selv i utgangspunktet.
Ortoreksi og spiseforstyrrelser lar seg behandle - og ofte med godt resultat selv om det kan ta lang tid. Ved hjelp av samtaleterapi og kostholdsveiledning blir de fleste bedre - og mange helt bra, sier Øyvind Rø.
Mistet et barn
Da hun var 21 år gammel, bråforelsket hun seg og giftet seg. Det var en lite gjennomtenkt handling - og dypest sett en del av opprøret mot foreldrene, det også, forteller hun. Etter kort tid ble hun gravid, men mistet barnet i femte måned.
- Jeg ønsket meg virkelig dette barnet - og det hjalp ikke at jeg ble fortalt at det var noe i veien med fosteret, og at jeg hadde kommet til å abortere uansett. Jeg var utrøstelig og tok all skyld på meg selv. Nå følte jeg at jeg ikke hadde livets rett lenger.
- For første gang ble jeg anorektisk. Til slutt var jeg så tynn at jeg måtte gå i barnebutikker når jeg skulle kjøpe klær, forteller Bente, som er 1.70 meter høy.
Støtte fra familien
- Et profesjonelt hjelpeapparat er bra, med det kan aldri erstatte oppbacking fra den nærmeste familien. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg ut av dette så godt som jeg har gjort uten den støtten jeg har fått hjemmefra. Nå stilte foreldrene mine 100 prosent opp. De var gull verdt, sier Bente.
Hun fikk også god hjelp fra psykolog, ernæringsfysiolog og Interesseorganisasjonen for kvinner med spiseforstyrrelser. Her lærte hun blant annet å se mulighetene i stedet for å henge seg opp i fortiden.
Gravid igjen
Tre og et halvt år etter at hun mistet barnet, ble hun gravid igjen, denne gang med en ny mann. Dette ble vendepunktet for Bente - og bedringsprosessen skjøt fart for alvor.
Faste måltider
I dag er hun blitt mor til datter nummer to. Nå som hun selv har fått familie har hun tatt med seg de gode vanene fra barndomshjemmet videre. Hun har klokkertro både på faste, sunne måltider og fysisk aktivitet og trening - så lenge den er lystbetont vel å merke.
Samtidig har hun jobbet så mye med seg selv at hun også aksepterer sine svakheter.
- Jeg vet at jeg ikke skal legge på meg for mange kilo før jeg kjenner at noe av den gamle angsten kommer tilbake, sier hun.
Har du erfaring med spiseforstyrrelser? Del det gjerne med andre lesere i kommentarfeltet under.
Her kan du få hjelp
- Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser, IKS, Oslo, tlf. 22 94 00 10
- Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser, Levanger, Tlf. 74 09 86 67
- Senter for Spiseforstyrrelser, Stavanger, tlf. 51 52 99 66
- Rådgivning om Spiseforstyrrelser, Bergen, tlf. 948 17 818 (kl 11-13)
Denne saken ble første gang publisert 25/09 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.