Jeanette har dysmorfofobi: - Angsten og ritualene mine tar opp hele hverdagen min
Jeanette Amundsen har kjempet mot sitt eget speilbilde i over 20 år.
(SIDE2): Det er lørdags kveld. Jeanette og Ivan skal på kino med et vennepar. Ivan har gledet seg, han vil gjerne at vennene skal bli bedre kjent med Jeanette. Det er nemlig ikke så ofte hun blir med ut.
Jeanette er stresset. Har stått foran speilet i mange timer. Børstet håret, rettet på fletta og sminket seg. Mest opphengt er hun i mascaraen. Det blir aldri bra, vippene ligger ikke som de skal. De må ligge helt rett.
Så hun tar på mer. Og mer. Helt til det blir for mye. Da vasker hun av seg alt og begynner på nytt.
Hun børster håret. Om og om igjen. Ikke et hårstrå skal ligge skeivt, det må ligge helt rett.
- Vi må gå nå, Jeanette. Du er fin nå, sier Ivan.
- Nei! Jeg er ikke klar, svarer hun bestemt.
- Men du ser kjempefin ut, sier Ivan.
Jeanette snur seg mot speilet. Hvordan kan Ivan si at hun ser fin ut? Han snakker ikke sant, det vet hun. Angsten vokser i henne, hun kan nesten føle at speilbildet vrenger seg. Det går ikke. Hun kan ikke gå ut sånn. Hjertet dunker hardt i brystet.
- Jeg kan ikke bli med. Du får gå alene, sier Jeanette.
Hun vet at Ivan blir skuffet, men han sier det går bra. Jeanette vasker av seg sminken, kler på seg joggebuksen og kryper opp i sofakroken. Hjertet dunker litt roligere.
De ser film hjemme i stedet. Det er enklere sånn.
En relativt ukjent lidelse
Jeanette Amundsen (28) har dysmorfofobi. Det er en lidelse som har tatt over hele livet hennes, men som de færreste kjenner til.
- Dysmorforfobi er en overdrevent opptatthet av noe som er delvis eller fullstendig innbilt. Mennesker med dysmorfofobi blir sykelig opptatt av kroppslige fenomener eller kroppslige tegn som andre vil oppfatte som en minimal defekt, men som for den som plages av dette kan oppleves som noe veldig sentralt, sier psykiater Finn Skårderud.
Skårderud forklarer at sykdommen er beslektet med spiseforstyrrelser, og han har selv hatt pasienter med spiseforstyrrelser som har sklidd over i dysmorfofobi.
- Det finnes to grunnformer av sykdommen. Den ene formen er altså en overopptatthet av kropp og utseende, mens den andre formen er mer psykotisk. Da ligner det mer på en psykose, er sterkt overdrevet og innebærer gjerne vrangforestillinger.
- Kjente ofte på følelsen av å være stygg
For Jeanette begynte det allerede som 7-åring.
- Jeg likte ikke hvordan jeg så ut, rett og slett. Jeg sammenlignet meg veldig med de andre, og synes alle var så mye penere enn meg. Da vi skulle ta førsteklassebilde var jeg så nervøs, jeg hadde angst og gruet meg veldig, forteller Jeanette.
Problemet ble bare større mot slutten av barneskolen. Da begynte jentene i klassen å eksperimentere med hår og sminke, og Jeanette synes aldri hun ble fin nok.
- Jeg kjente ofte på følelsen av å være stygg. Den følelsen tok etter hvert helt over, og jeg trodde til slutt at jeg var det. Hvis noen kom med kommentarer om utseende mitt, så tok jeg meg veldig nær av det. Det var nok bare uskyldig erting, slik man ofte gjør på barneskolen, men jeg ble veldig såret.
Symmetri i fokus
Som barn hadde Jeanette brukket nesen, og klagde ofte over at den var skeiv. «Neida, den er ikke det,» sa foreldrene hennes. Til slutt tok de henne med til lege, som konstaterte at nesen var skeiv og opererte henne.
Siden den gang har Jeanette følt at hele ansiktet er skeivt og usymmetrisk. Når de rundt henne sier at hun ser fin ut, så tenker hun at de lyver.
- Når jeg ser meg i speilet synes jeg hele ansiktet mitt ser skeivt ut. Derfor er jeg så opptatt av at håret skal ligge rett og at øyenvippene skal være fine og rette.
Speilet seg i bestikk på jobb
I tenårene slet Jeanette veldig. Hun endret utseendet sitt hele tiden. Nytt hår, ny sminke, nye klær - alt for å bli fornøyd med det hun så i speilet. Til slutt ble hun deprimert. Hun utviklet spiseforstyrrelser, og begynte med selvskading.
- Selvskadingen og spiseforstyrrelsen var et forsøk på å gjenoppta kontrollen. Jeg talte kalorier for å få en struktur i hverdagen, og påførte meg selv vondt for å avlede og distrahere meg selv bort fra det egentlige problemet, sier hun.
Da hun som 18-åring fikk jobb i en kaffebar gikk hun på do flere ganger i timen. Der sto hun lenge foran speilet. Rettet på hår og sminke. Bak disken speilet hun seg i alt hun kom over. Skjeer, kniver og alt av blanke overflater. Kollegaene la merke til det, og avskrev henne som ung og forfengelig.
- Jeg hadde en voldsom redsel for at kundene og de rundt meg skulle se det jeg så, nemlig at jeg var stygg. Det spilte ingen rolle om jeg serverte god kaffe når jeg så ut som jeg gjorde.
Med mascara og vippetang på fest
De neste ni årene var preget av heftige opp- og nedturer, uten noe svar på hvorfor hun følte som hun gjorde. Hun ble henvist til psykiatrien to ganger og gikk i samtale på DPS-klinikken, men hun kom ingen vei. Det ble aldri gjort noen grundig utredning, og Jeanette følte seg aldri forstått.
Hun ble stadig mer opphengt i det symmetriske. Hovedsakelig øyenvippene sine.
- Folk husker meg som hun som satt med vippetangen og mascaraen på fest. Jeg la på lag på lag, helt til det ble for mye. Da vasket jeg av alt og begynte på nytt.
Øyenbrynene hadde hun nappet helt vekk. Hver morgen tegnet hun på to svarte streker. Det var ikke pent, men hun fortsatte nappingen. Hver gang hun så et nytt hår, nappet hun det ut.
- Det handler om å dempe uroen. Jeg ble rolig av å nappe, rolig av å legge på mascara. Men det varte ikke lenge før uroen og angsten kom tilbake.
Borderline, angst og dysmorfofobi
Jeanette skulle bli 27 år før hun fikk en diagnose. Da fikk hun en henvisning til Ullevål sykehus, der hun ble grundig utredet.
- Jeg fikk vite at jeg hadde borderline personlighetsforstyrrelse, dysmorfofobi og generell angstlidelse. Det var en lettelse først, endelig forsto jeg hvorfor jeg var som jeg var. Samtidig var det tungt å forsone seg med det, det er tross alt alvorlige psykiske lidelser.
Siden mars 2015 har hun fått behandling på Ullevål to ganger i uka. Først og fremst tar de tak i personlighetsforstyrrelsen, da de mener den er roten til mye av det vonde.
- Det er langt lettere for oss med borderline å utvikle både angst og dysmorfofobi. Tanken er derfor at jeg skal bekjempe den først, og deretter vil både angsten og dysmorfofobien også avta.
- Et rent helvete
Men i Jeanettes hverdag er det dysmorfofobien som opptar henne mest. Det er den som styrer hverdagen hennes. Det er den som gir henne angst foran speilet, og som forhindrer henne fra å gå ut å leve livet sitt.
- Det er et rent helvete å leve med dette, rett og slett. Det opptar så mye tid. Jeg har ikke kunnet jobbe fullt på fem år, og det gjør veldig vondt. Ritualene mine tar for mye tid, angsten tar over hverdagen min. Jeg har ikke sjans til å kunne jobbe nå.
Ivan er hennes viktigste støttespiller, og han prøver alltid å forstå. Men det er ikke alltid lett. Han ser bare den nydelige jenta han vil tilbringe livet med, mens Jeanette ser noe helt annet i speilet.
Ifølge psykiater Finn Skårderud er dette helt normalt. En person som lider av dysmorfofobi ser feil ved eget utseende som ingen andre legger merke til. Kanskje er disse feilene til og med fullstendig innbilt.
- Mange av de som har dysmorfofobi er veldig opptatt av nese, hud eller hår. Det handler gjerne om en grunnleggende misnøye, som lokaliserer seg på et sted. Jeg har en pasient som er fryktelig misfornøyd med nesa si, men jeg er ikke i stand til å se at det er noe galt med hans nese. For ham har problemet blitt så stort at han har isolert seg fullstendig fra omverdenen, forteller Skårderud.
Skårderud forteller at mange pasienter går gjennom utallige plastiske operasjoner for å endre på kroppsdeler, uten å noen gang blir fornøyd.
- Jeg håper angsten har gitt slipp på deg
Jeanette håper behandlingen på Ullevål vil gi resultater. Underveis jobber hun med å spre sin historie og gjøre dysmorfofobi til en bedre kjent lidelse, og skriver blant annet en blogg der hun forteller åpent om hverdagen sin.
Hadde hun selv visst hva dysmorfofobi var som tenåring, kunne hun kanskje fått hjelp tidligere.
På Instagram har hun skrevet et brev til sitt fremtidige jeg:
«Kjære Jea. Jeg håper angsten har gitt slipp på deg og at du kan sove godt om natten. Jeg håper du ikke går rundt og er redd hele tiden, men at du nyter livet slik det bør nytes. Jeg håper dysmorfofobien har forlatt din side, og aldri kommer tilbake. Jeg håper du har valgt å leve livet ditt, og at du ser hvor herlig det kan være.»
For Jeanette er sliten av å ha det sånn. Hun er lei av å dra opp lommespeilet hvert femte minutt for å sjekke at håret er rett, at øyenvippene ligger fint og at sminken sitter som den skal. Hun gleder seg til hun kan gå ut med Ivan og bare kose seg. Uten å hele tiden sitte med angst for sitt eget utseende.
- Det aller verste er alle øyeblikkene jeg blir fratatt. Alle de intime stundene med samboeren min, der han koser eller klemmer på meg. Jeg savner å kunne si «ja, vi går en søndagstur», og så faktisk gjøre det. Ikke stå foran speilet i timesvis for så å komme frem til at jeg ikke greier.