Knut (63) hyller den norske legestanden: – Det var nesten slik at jeg gledet meg til operasjonen
«Jeg er 63. Med andre ord: En gammal gubbe! Og gamle gubber har en stygg tendens til å hevde at alt var bedre før.»
Er du selv gift med en gammel gubbe, kjenner du sikkert gjennomgangsmelodien hans: Fotballspillere, skjønnlitteraturen, filmene og, ikke minst; popmusikken var mye bedre og kulere før. Og nesten verst av alt; vi gubber hevder med tyngde at selv kvinnene var vakrere i gode, gamle dager.
Det er klart det er utfordrende for omgivelsene – ikke minst for koner og samboere – å være i nærheten av slike grinebitere.
Derfor er det med stor glede at jeg nå skal fortelle at jeg for kort tid siden gjorde en ny erfaring:
Rett før jul ble jeg operert i beinet på et offentlig sykehus. Få timer før operasjonen fikk jeg en prat med kirurgen på pasientrommet. Han satte seg ned på en stol ved siden av sengen min, håndhilste, presenterte seg, vennlig og blid, og fortalte beroligende om det jeg skulle gjennom.
Hvert ord av det han sa, var krystallklart og forståelig. Og da han etter grundig gjennomgang ønsket lykke til og forsvant bak døren, følte jeg meg veldig trygg og ivaretatt.
Det var nesten sånn at jeg gledet meg til operasjonen …
Ikke bedre før!
Og mens jeg lå der og ventet, tenkte jeg på hvordan det var i de såkalt gode, gamle dager: Da var kirurger og legestanden for øvrig stive og arrogante menn som aller nådigst kom på såkalte «legevisitter», som oftest med en gjeng av underdanige medisinstudenter som haleheng.
Les også: Bekjennelser fra en tjukkas
De selvhøytidelige herrer hadde gjerne blikket festet to meter over pasientens hode, mens de messet noe uforståelig på latin. Man følte deg ikke spesielt oppløftet etter slike besøk …
Og mens jeg tenkte med gru på hvordan tingene en gang var på norske sykehus, ble jeg trillet ned til operasjonsstuen. Det var to smilende og skjønne sykepleiere som hadde ansvaret for det – og ja, det må sies; de var faktisk like vakre og yndige som kvinner var i gode, gamle dager …
Glimt i øyet
Vel nede på operasjonsstuen ventet min kirurg, like vennlig og blid, som tidligere på dagen, til tross for munnbind og operasjonsfrakk. Han var tydeligvis ikke bare blid, men også veldig flink i tillegg. For da jeg ble trillet tilbake på pasientrommet igjen etter endt operasjon, kunne det konstateres alt var gått bra.
Rett før min avreise, kom kirurgen igjen på besøk på pasientrommet. Han tok seg god tid til å informere meg grundig om hva som var gjort under operasjonen og om hva som skulle gjøres fremover. Avslutningsvis spurte han på om det var noe jeg lurte på.
Jeg sa som sant var at det nå var jul om få dager, og at det i juletiden gjerne er mye stress og mas: En endeløs rekke av handleturer, vasking av gulv, bæring av ved,
rydding på loft og i kjeller …
Og med svak optimisme i stemmen spurte jeg om det kanskje ikke var så lurt for meg å gjøre disse tingene i min helsetilstand.
Dønn alvorlig, men med en bitte liten humoristisk krusning i munnviken, svarte kirurgen at slike aktiviteter måtte jeg holde meg langt unna. Ikke bare denne julen – men helst til neste jul, også!
Jeg fikk meg en befriende latter i sykesengen.
Les også: – For fem år siden holdt jeg på å dø.
Da jeg en knapp halvtime senere satt ved sykehusets utgangsparti og ventet på pasienttaxi, kom kirurgen gående. Nå var han kledd i boblejakke og strikkelue, tydeligvis på vei hjem til middag.
Han nikket mot meg, ønsket «god jul», gikk videre, men snudde seg mot meg i det han sto ved utgangsdøren, og sa: «Og det glemte jeg i farten; husk, det må ikke bli no’ støvsuging på deg heller denne jula!»
Jeg humret for meg selv i taxien på vei hjem. Og med jubel i hjertet konstaterte jeg: Alt var ikke bedre før.
Noe er i sannhet blitt bedre i denne verden. Selv for en gammal gubbe …
Denne saken ble første gang publisert 28/01 2020.
