Kroppshår
Hårfjerning i historien: Nei, kroppshår har ingenting med renslighet å gjøre
En bitteliten annonse fra 1915 fått skylda for at den moderne kvinnen skal være hårløs.
Hvorfor hår på armene er greit, mens hår på leggene ikke er det, er vanskelig å svare på. Men å se for seg en varm sommerdag, en flagrende sommerkjole – og mørke stubber på leggene, føles ikke helt riktig. Derimot burde det gjøre det, mener noen.
De siste årene har en rekke kjente og ukjente kvinner forsøkt å normalisere kroppshår hos kvinner. Blant annet har stjerner som Miley Cyrus og Bella Thorne stilt på den røde løperen med hår under armene. Og det har vakt oppsikt.
Grunnen til dette er at kvinnelig kroppshår i dag av mange anses å være «urenslig», og det er det mange faktorer i menneskets historie som har bidratt til.
Kleopatra startet
Når man tenker på steinaldermennesker, er ikke «hårløs» det ordet som stiller først i assosiasjonsrekken, men flere arkeologer mener nå at også disse brukte forskjellige mtoder for å fjerne uønsket kroppshår. Dette ble derimot ikke gjort i skjønnhetens navn, men av sikkerthetsmessige årsaker. Håret ble fjernet med en kvass stenbit for å forhindre at kampmostandere skulle få noe å ta tak i, i tillegg for å forhindre frostbitt, ifølge Mic.
Et par tusen år senere, i Egypt og Mesopotamia, var det vanlig at både kvinner og menn fjernet alt kroppshåret sitt, bortsett fra øyenbrynene. Dette ble gjort for å fremstå som mer renslig, men det var først og fremst et skjønnhetsideale (høres det kjent ut?) satt av datidens største ikon, Kleopatra.
Den kvasse steinen ble byttet ut mot pinsetter laget av skjell, og de brukte også den første varianten av hårfjerningsvoks.
Det var først i antikkens romerske samfunn at fjerning av kroppshår ble forbeholdt kvinner. Nå var ikke en gang kjønnshår akseptert, og kvinnene ble både malt og skulpturert hårløse.
Akkurat som Kleopatra satte standarden i det gamle Egypt, var det dronning Elizabeth I som regjerte i middelalderen. Nå var det fjerning av ansiktshår som gjaldt, mens håret fikk bli værende alle andre steder. Nå skulle øyenbrynene bort, og hårfestet skulle være plassert høyt oppe i panna.
Det var likevel ikke før i 1844 at det første hårfjerningskremen, Poudre Subtile, kom på markedet. Denne var det doktor Gouraud som stod bak. King Camp Gilette kom så med forgjengeren til den moderne barberhøvelen. Det var likevel ikke før tre tiår senere at barberhøvler spesielt rettet mot kvinner kom på markedet.
På 1900-tallet var moten såpass tilkneppet at kvinnene lot håret gro, bortsett fra i ansiktet. Noen fjernet også håret på underarmene.
Med tiden ble kvinnene lei av den tilkneppede viktorianske stilen, og ønsket (ganske forståelig) å ikle seg noe friere klær.
En liten annonse førte med seg nye regler om hva feminitet skulle være
Nevnte Camp Gilette innså at han kunne innkassere på dette, og i 1915 lanserte han en barberhøvel rettet mot kvinner. Samme år kjørte han en reklamekampanje i Harper`s Bazaar, og nettopp denne har blitt «gitt skylden» for at kroppshår igjen ble bannlyst.
Barberhøvelen fikk navnet Milady Decolette.
«Med denne lille annonseplassen kom nye regler for hva feminitet skulle være. Hårfjerning ble ikke denne gangen en passerende trend, men hårfjerning symboliserte nå hva det var å være en anstendig kvinne i et sivilisert samfunn», skriver Bustle.
Gjennom sin markedsføring etablerte Gilette kroppshår hos kvinner som «et pinlig, personlig problem». Såkalte glatte underarmer var viktig om man ønsket å fremstå som velkledd og velkledd, og en annen annonse for merket hevdet at man ville ende opp som uelsket om man hadde «stygg, synlig og uønsket hårvekst». Å være fri for kroppshår ble selve symbolet på å være attraktiv og stilig. Og ingen ønsket å være det motsatte.
Så langt var det først og fremst underarmene, armhulene og ansiktet som skulle være hårfritt. Men så kom 1920-tallet og skjørtelengder som stadig kropp oppover beinet. Da måtte leggene til pers også. Men det var først og fremst på 40-tallet, og gjennom pinup-jentene, at dette ble popularisert for alvor.
Disse jentene kastet det aller meste av klær, og det ikoniske bildet av Betty Grable, i sin hvite badedrakt og lange, glattbarberte ben satte spikeren i kista.
I USA ble det ikke bare ansett som pent og sensuelt med glattbarberte ben, men dette ble også sett på som en patriotisk handling – akkurat som med sminke og rød leppestift. Å være vakker var en kvinnes plikt overfor landet sitt, og det skulle bidra til å holde moralen til soldatene oppe.
I 1964 viste en undersøkelse at 98 prosent av alle amerikanske kvinner mellom 15 og 44 barberte leggene sine regelmessig.
Fra busk til «brazilian»
Samtidig kunne man gjerne ha en «busk» der nede. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det ble mer vanlig med trimming, eller fjerning av hele sulamitten. Bilder av kvinners hårløse kjønn ble popularisert både gjennom porno, men også motefotografi, og det ble mer og mer vanlig.
Den såkalte brasilianske voksingen fikk fotfeste rundt 1987. Gwyneth Paltrow var blant de første kjendisene til å snakke om det, og de fleste av oss husker episoden i Sex og Singelliv hvor Carrie Bradshaw tester det.
I dag kan man nok trygt anta at normalen fortsatt er å fjerne det aller meste av hår. De senere årene har derimot trender som går ut på å la kropsshåret gro, farget det, eller eventuelt dekke det med glitter, blitt hauset opp. Men dette anses av mange mest for å være et politisk standpunkt, fremfor en ren skjønnhetstrend.
Debatten er uansett oppe, og det er tydelig at noen kvinner har sett seg lei på å bli fortalt hva de skal – og ikke skal gjøre med håret sitt.
En nylig spørreundersøkelse viste at 59 prosent av kvinner barberer bort kjønnshår fordi de føler seg både renere og mer hygienisk. Du skal derimot vite at dette ikke har noen rot i virkeligheten.
- Nei, å fjerne kroppshår har ingenting med renslighet å gjøre. Det har heller ingen funksjon, sier sykepleier og prosjektleder for seksualundervisning ved Sex og samfunn, Stine Solli.
Solli tror mange har en tanke om at det å ikke ha kroppshår på en eller annen måte virker mer «ryddig og oversiktlig».
- Men det handler også om at hårløse underliv i lang tid nå har blitt sett på som det ideelle, eller det som er «vanlig» å ha.
Les også: Hvordan du ser på kjønnshåret ditt sier noe om hvor gammel du er
- Hvorfor er det slik at det som faktisk er naturlig oppleves som flaut?
Når du skal vurdere om du ønsker å være på den hårete siden, eller ikke, så kan man huske på at ulempene inkluderer nupper, ingrodde hår og kløe.
- I tillegg er det gjerne dyrt og tidkrevende, da man må barbere ganske ofte for å bevare den «hårløse» effekten, sier Solli.
Fordelene er individuelle.
- For mange er fordelen at man liker hvordan det ser ut, eller at man slipper synlige kjønnshår for eksempel utenfor bikinitrusa.
Solli understreker at det egentlig ikke noe for seg å fjerne hår, og at det kun er noe man bør gjøre om man selv har lyst.
- Mange opplever kroppshår og kanskje spesielt kjønnshår som sjenerende, og det er helt ok å fjerne det om man ønsker det, men jeg tenker at det er viktig å reflektere litt rundt hvorfor det er slik. Hvorfor er det slik at det som faktisk er det naturlige oppleves som flaut og er noe man vil skjule, sier Solli.
Denne saken ble første gang publisert 28/10 2018, og sist oppdatert 14/07 2020.
