mARIE LUNDE OM HÅRAVFALL OG KVINNESTRESS
– En dag i fjor vår begynte håret mitt plutselig å falle av
– La oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om inkontinens, acne, tørre slimhinner og håret som falt i fjor, skriver Marie Lunde.
Marie Lunde blogger for Foreldre & Barn og på Miss Lunde. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (4) og Jæger (2) og mannen Ola.
Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.
En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.
Et blondt ormebol
Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.
Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den.
Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.
Les også: Hvor mye skrik og krangel er normalt i en familie?
Kjøpte piller for mange tusen
Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg.
Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.
Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influencere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass.
Verst var det når jeg måtte vaske det.
Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?
Les også: Slapp av, du gjør så godt du kan
En fet hvetebolle
I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse.
Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss.
Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?
Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten.
Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.
Det er jo bare hår – eller??
Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja...og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært.
Det blir som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.
Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen.
Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.
Snakke om det vi skjemmes over
Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner...for å nevne noen få av mange kvinneplager.
Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes. Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.
Les også: "Timeout" er unødvendig bruk av makt