Eli Strand er uhelbredelig kreftsyk
Eli Strand: – Furene er et bilde på selve livet. For meg som står i en dødelig sykdom blir det absurd når folk har et rent kosmetisk fokus
Rynker og ubetydelige, naturlige endringer med kroppen, bryr ikke Eli Strand seg om. Hun rister på hodet da vi snakker om de som fyller lepper og panne med Botox for å bli glatte og fine i ansiktet.
For tre år siden fikk hun beskjed av legene om at hun hadde uhelbredelig kreft og hun tvang dem til å gi et slags estimat over hvor lenge hun hadde igjen. «Statistisk to år», sa de.
Nå sitter hun rett overfor meg og smiler, og konstaterer at hun har fått mer enn det og vil ha enda mer.
Eli, som i mange år var programleder i sporten og God Morgen Norge på TV2, har et tillitvekkende vesen og er en nedpå dame, som ikke bruker store ord og på ingen måte fremstår som dramatisk, selv om livet hennes per nå er akkurat det.
– Det siste som skjedde, var at jeg fikk forstadium til brystkreft. Jeg var på vei til Spania med en venninne da beskjeden kom og det var en skikkelig nedtur fordi jeg hadde planlagt å bruke høsten på å jobbe og være frisk. Nå er jeg operert og skal gjennom strålebehandlinger i november, forteller hun.
Alder: 51 år
Yrke: Journalist
Bosted: Oslo
Ektefelle: Trond Idås (60)
Barn: Sønnen Olav (17)
Alle, som har fått beskjed om at de har en uhelbredelig kreftsykdom, vet hva hun har gått gjennom. For alle oss andre, kan vi bare håpe at vi klarer å forstå.
– Det var et sjokk da jeg fikk diagnosen livmorhalskreft. Jeg var en aktiv 49-åring og alt ramlet sammen. Jeg gikk jo bare til legen fordi jeg hadde et hovent ben, forteller hun.
Les også: Eli Strand om den uhelbredelige kreftsykdommen: Har ikke gitt opp håpet om at man finner en kur
«Eg er her enno»
«Eg er her enno» gis ut på Samlaget og handler om Elis tre år som uhelbredelig kreftsyk.
I den følger vi opp- og nedturene hun har vært gjennom og det gis trøst og gode råd til andre, som må leve med alvorlig og livstruende sykdom.
Hva som skjedde i detaljer skal vi ikke gå inn på her, for det kan du lese i boken hun har skrevet, «Eg er her enno». Den er det siste resultatet av den åpenheten hun tidlig i sykdomsforløpet bestemte seg for å ha.
– Når du deler, får du masse støtte gjennom at folk bryr seg og heier på deg. For meg har åpenheten gitt god energi, sier hun, og legger smilende til at hun de siste årene sjelden har sagt nei takk hvis gode venner har invitert henne med ut for å drikke bobler.
Hun er blitt flink til å dele, har funnet balansegangen, føler hun selv. Det betyr at hun deler følelsene, men ikke legger ut bilder fra operasjonssalen.
– Vi som er kronisk syke kan ikke gjemme oss, men være synlige. Vi har ingen ting å være skamfulle over, minner hun om.
Eli smiler og sier at en annen ting som har vært til hjelp for henne, er å jobbe. Hun har for lengst innsett at de stille dagene utenfor arbeidslivet fort kan bli destruktive; det er da de tunge tankene kommer.
– Jeg kommer ikke tilbake i full jobb, men gjør så mye jeg klarer. Mannen min, som er min aller største støttespiller – min klippe, sier også at jeg har godt av å ha andre ting å tenke på, sier hun.
Les også: (+) Etter den dype sorgen, tok livet en ny vending for Terje
Uhelbredelig kreft
Et godt krisemenneske var hun ikke før sykdommen rammet, påstår hun selv. Hun var minstejenta i familien, som var litt skjør, som besvimte første gangen hun skulle få en sprøyte.
– Nå har livet lært meg å rekke ut armen og være klar til å få kanyler inn. Når du står i alvorlig sykdom, må du bare være sterk – valget er ikke der, sier hun.
Da Eli fikk diagnosen med ordet uhelbredelig foran, var hun usikker på om hun orket å stå i behandlingene. I dag ser hun at hun ikke ville ha levd i dag om det ikke var for at hun sa ja takk til cellegift.
– Det verste for meg var at jeg mistet håret. Nå har jeg lært at det går an å unngå gjennom kjølehetter, som forhindrer at cellegiften når hårrøttene. Hvis jeg må gjennom en runde til, ønsker jeg å prøve det.
Håret kom ut igjen og fikk den samme fargen som før, og nå sparer hun til å få det langt igjen. Per nå har hun ingen aktiv kreft i kroppen og hun holder fast i det faktumet.
– Jeg er blitt mer opptatt av å bruke tiden fornuftig og ha fokus på de tingene i livet som gir glede. Ting blir ikke satt på vent og jeg er sammen med folk jeg er glad i. Blir jeg bedt om å være med på badetur, sier jeg som regel ja, forteller Eli.
Les også: (+) – Det ser ut som om du har en flått på baksiden av kneet, sier moren til Aase (38). Sannheten er mye verre
De små tingene i hverdagen
Hun er blitt 52 år og flinkere til å sortere ut og prioritere, og føler seg også rundere i kantene. Lattermildt sier hun at livet er for kort til å ha et dårlig forhold til ting eller mennesker. Der hun før tok kampen, kan hun nå tilpasse seg.
– Noen dager er jeg veldig trøtt og bruker hele dagen på å sove. Jeg har erkjent at jeg må tåle å ha dårlige dager. Av og til våkner jeg også og tenker: Hvorfor fikk jeg så mye å stri med? Da klarer jeg ikke å være takknemlig. Likevel vil jeg si at jeg er glad jeg er her – jeg ønsker å leve.
Vi har sett på film at folk som vet de skal dø lager seg en spektakulær liste over ting de «må» gjøre. For Eli ligger gullet i de små tingene i hverdagen.
– Kaffestunden jeg hadde hos naboen i morges er et eksempel. Jeg kan ikke leve et helt annet liv bare fordi jeg har en uhelbredelig sykdom, mener hun.
Gi aldri opp, selv om det ser helsvart ut, er rådet hun vil gi andre. Hun er her fremdeles, full av håp, og har skrevet en bok, som gir trøst og innsikt til andre.
– Jeg ønsker å formidle og jobber med et foredrag som handler om å leve med en diagnose som min. Det gir mening til det meningsløse, oppsummerer hun.
Rynker og ubetydelige, naturlige endringer med kroppen, bryr hun seg ikke om. Hun rister på hodet da vi snakker om de som fyller lepper og panne med Botox for å bli glatte og fine i ansiktet.
– Furene (rynkene, red. anm.) er et bilde på selve livet. For meg som står i en dødelig sykdom blir det absurd når folk har et rent kosmetisk fokus, erkjenner Eli. Hun ler og sier at ingen snakker med henne lenger om småproblemene sine.
– Hva er det beste i livet ditt nå?
– Nære relasjoner er det aller viktigste og beste. Uten mannen og sønnen min, familie og gode venner ville jeg ikke ha klart å stå i dette løpet. Å ha noen som drar deg opp, trengs. I mitt tilfelle har jeg vært heldig, for jeg har hatt mange som har stilt opp for meg.
Les også: Dette bør du sjekke hos legen din
#Sjekkdeg
Kampanjen #sjekkdeg har i flere år bidratt til at mennesker sjekker seg for livmorhalskreft.
De opererer med budskapet: Ring legen, ta livmorhalsprøve og unngå livmorhalskreft.
I tidligere intervjuer har hun sagt at målet er å få med seg sønnens 18-årsdag og at han tar lappen. Nå er han blitt 17 år og har reist på utveksling, og hun konstaterer at målet definitivt er innenfor rekkevidde.
– Jeg jobber med å motivere meg for behandlingene jeg skal gjennom om noen uker, men vet at jeg skal komme meg gjennom det også. Å mestre det som kommer gir meg kraft.
Når det gjelder andre, er Eli opptatt av at kvinner sjekker seg. Hun minner om kampanjen #sjekkdeg.
– Sjekk deg, slik at du kanskje unngår å havne i situasjonen jeg befinner meg i, er hennes budskap.
Hva hun vil si til kreftrammede, eller andre som er alvorlig syke, er:
– Forson deg med livet slik det er. Finn ut hva som gjør din dag god. Finn svarene på hva som gjør deg glad, og tør å be om hjelp fra andre.
