Drømmer om et liv uten alkohol
Asbjørn Egil Erlandsen tror ikke han har vært edru en eneste dag de siste 20 årene. Nå drømmer han om å bli tørrlagt.
(TK.no): Selv om han ofte har det tøft, prøver Asbjørn å være positiv. I bybildet er han en fargeklatt. «Hele» Kristiansund vet hvem Asbjørn Erlandsen er.
– Du kan godt kalle meg en byoriginal, sier 63-åringen til Tidens Krav.
Han er dårlig til beins, men han rusler ned til kaia så å si hver eneste dag. Både for å besøke polet, og for å hilse på folk.
– Jeg pleier å sitte i busskuret nedenfor rådhuset. Jeg kan sitte der og vinke til så mange bussjåfører at jeg til slutt blir så sliten at jeg må bytte hånd. Det er mange som kaller meg for «kamerat». Jeg synes det er veldig hyggelig å ha et sånn forhold til så mange.
Asbjørn er som regel full. Han greier ikke å huske sist han var edru en hel dag.
– Jeg har drukket hver eneste dag i rundt 20 år. La meg si det sånn, hvis jeg har penger til det, så drikker jeg for rundt 250 kroner dagen.
– Men jeg har lyst å kutte ut flaska, sier han.
– Jeg blir 64 år i desember. Jeg kommer ikke til å holde ut lenge hvis fortsetter å leve som i dag.
Ulykken
På veggen i den loslitte leiligheten i Johan P. Clausens gate, henger et bilde av en lyshåret gutt med framtiden foran seg.
Guttungen, nummer tre nede fra venstre, spilte på det som ifølge han selv var Nordmøres beste småguttelag i fotball i 1964. Han var ikke ueffen med lærkula selv heller, mimrer han.
– Jeg var nokså god, ja. Det var sånn eter og sinne i meg! Og så var jeg helvetes rask, løp 60-meteren på 7,3. Vi vant det som var å vinne. Ei veldig artig tid, sier han.
Asbjørn skrur tida fram et par år. 9. desember 1966 skulle ikke bare bli den dagen som resulterte i at han ikke kom til å figurere på flere lagbilder. Dette skulle bli den dagen som kom til å forandre livet – og ansiktet hans – for alltid.
Asbjørn var 15 år. Han kjørte motorsykkel, selv om han aldri har tatt lappen. Han hadde alkohol i blodet da han satte kursen mot Kvalvåg for første gang denne skjebnesvangre dagen.
– En kompis og jeg satt i Byskogen og drakk da jeg kom på at jeg ville finne på noe sprell. Det lå en kiosk ved fergekaia på Kvalvåg. Jeg visste at nøkkelen i kassaapparatet stod i. Jeg sa at kompisen min skulle få 50 kroner hvis jeg fikk låne sykkelen hans for å dra innover, forteller Erlandsen.
Det gikk som han hadde planlagt.
– Jeg kom ut fra kiosken med 90 kroner og to kartonger med sigaretter.
Erlandsen satte seg på sykkelen og kjørte tilbake mot Byskogen. På Rensvik ble han stanset av en annen motorsyklist.
– Han spurte om jeg ville kappkjøre til Kvalvåg. Jeg var ikke vond å be, sier Asbjørn.
Det var sleipt på veiene denne dagen. Asbjørn brydde seg ikke om det. Han ga gass, med hjelmen hengende rundt håndleddet.
Asbjørn kom seg aldri helt til Kvalvåg.
– Jeg husker at jeg lå i 120 kilometer i timen da det smalt. Jeg så fjellhammeren komme imot meg. Så ble alt svart.
Det var lenge svart for Asbjørn. Han våknet ikke igjen før i april året etter.
– Jeg husker det var en som spurte om jeg hadde sovet godt. Jeg svarte at det måtte jeg ha gjort, jeg sov jo tross alt i fire måneder.
Asbjørn smiler. Det gjorde han ikke da han våknet på sykehuset for snart 50 år siden.
Det ene øyet hans ble ødelagt i ulykken. Hodeskallen ble knust.
– Hjernen kom utrolig nok fra det uten skader, sier Asbjørn.
Han børster vekk luggen med fingrene og viser fram søkket i panna.
– Mamma og søstrene mine reagerte med sjokk da de så meg første gang etter ulykken. Jeg husker selv at jeg ble skremt første gang jeg så meg i speilet. Jeg kjente ikke igjen meg selv.
Asbjørn tørker vekk en tåre fra sitt blinde øye.
– Før jeg krasjet, pleide folk å si at jeg var en sjarmør. De kunne ikke akkurat si det samme etter ulykken.
Alkohol
Asbjørn bodde på barnehjem i Tollåsenga i Kristiansund fram til han var 15.
– Mamma og pappa var alkoholikere. Pappa døde i fyllearresten i Festiviteten da jeg var 12. Jeg trivdes på barnehjemmet, det var skikkelig realt å bo der, forteller han.
Da han var 13, ble han for første gang selv introdusert for Kong Alkohol.
– De litt eldre gutta stod på Piren og sa: «Ta dæ ein kjæft øl no, Asbjørn». Jeg gjorde som de sa.
Jeg fikk smaken på det med én gang, og begynte tidlig å spare opp penger til å kunne kjøpe egen drikke. Jeg pleide å få «Malmen» (Otto Malm) til å handle for meg på ølpolet, sier han.
– Jeg hadde nok ikke riktig omgangsgjeng den gangen. Jeg ble oppfordret til å stjele. Sa jeg nei, fikk jeg juling.
Skole var aldri noe Asbjørn brydde seg noe særlig om.
– Jeg gikk på Allanengen, men skulket for det meste.
Da han nærmet seg slutten av tenårene, begynte mesteparten av livet for Asbjørn å dreie seg om alkohol.
– Jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg har vært alkoholiker siden jeg var 18–19.
Getto
Med unntak av noen strøjobber, blant annet på et gårdsbruk i Gjemnes, har Asbjørn aldri vært i fast arbeid. Da han var tretti, flyttet han inn i en kommunal leilighet på Nordlandet.
– Alkisblokka, sier Asbjørn.
– Jeg bodde der i 12 år. Det var ikke noe særlig. Hvis du hadde sprit, kunne du ikke fortelle det til noen. Gjorde du det, ville døra di bli brutt opp med én gang du tok deg en tur ut.
Asbjørn drikker sprit stort sett hver eneste dag.
– Det første jeg gjør om morgenen, er å ta meg en skarp en. Gjør jeg ikke det, blir jeg skikkelig dårlig. I verste fall kan jeg få delir (kraftig alkoholabstinens).
Asbjørn forteller at han flere ganger har vært døden nær som følge av sitt ekstreme alkoholforbruk.
– Det verste er at levra fortsatt fungerer fint. Men jeg har mange andre plager. Kols for eksempel, sier Asbjørn og tenner seg en røyk.
– Det går mellom 50 og 60 sigaretter om dagen, sier han.
I dag bor Asbjørn i en kommunal leilighet i Tollåsenga i Kristiansund. I «gettoen» som han selv kaller det.
– Det er helt greit å bo her. Men det er ikke noe som heter mitt og ditt. Det må man bare lære seg. Setter man for eksempel fra seg en sykkel utenfor, forsvinner den fort.
– Det verste med å bo her, er å se alle de unge menneskene som vanker i området. Det er dessverre mange ungdommer i byen som begynner med narkotika. Det er trist å se. De samles her, og da blir det fort eksplosivt. Det er en del scener, sier Asbjørn, som selv aldri har rørt sterkere stoffer enn alkohol og hasj.
Asbjørn er sikker på at alkoholisme er arvelig.
– Alt som er negativt er arvelig, sier han.
– Mamma og pappa var alkoholikere. Broren min, som døde for 12 år siden, ble det, og jeg ble det. Det er klart det er genetisk.
63-åringen sier det er tøft å være alkoholiker i Kristiansund.
– Det er et ganske hardt miljø. For fem–seks år siden, fortalte jeg en fyr at jeg hadde en del sprit og øl. Han banket meg opp og stjal all drikken min. Jeg våknet på sykehuset med punktert lunge, sier han.
I sofaen i den loslitte leiligheta i Johan P. Clausens gate, sitter en gråhåret mann med det han håper kan bli en tid som tørrlagt alkoholiker foran seg.
– Jeg tror jeg kan klare å slutte. Jeg har drømmer jeg vil realisere. Blant annet drømmer jeg om å reise utenlands og oppleve sol og sommer, sier Asbjørn Erlandsen.
Denne saken er levert avTidens Krav.